Plateanmeldelse: Patterson Hood – «Exploding Trees & Airplane Screams» (album, 2025)
The Drive-By Truckers’ Patterson Hoods fjerde soloalbum, «Exploding Trees & Airplane Screams», behøvde noen runder før det fikk tommel opp av undertegnede, men nå er jeg med i heiagjengen. Grunnen til at det tok litt tid skyldes nok en kombinasjon av for lite lyttetid, det lavmælte lydbildet og åpningssporet, «Exploding Trees», en låt jeg fremdeles ikke har blitt bestevenner med.
Godt hjulpet av fantastiske hjelperytter som Wednesday, Lydia Loveless, Steve Berlin (Los Lobos), Kevin Morby og Waxahatchee, har Hood med stor sannsynlighet laget sitt beste soloalbum til dags dato, et album som skiller seg ganske betraktelig fra det han og gjengen i Drive-By Truckers driver med.
For der Drive-By Truckers i stor grad bygger musikken sin rundt ganske høylytte og tidvis fuzzete gitarer, har Hood – på oppfordring av produsent Chris Funk (The Decemberists) – smidd fram flere av låtene på «Exploding Trees & Airplane Screams» fra pianokrakken. En krakk han ikke sitter så ofte på ifølge ham selv.
Hood benytter med andre ord sjansen til å ta i bruk andre musikalske virkemidler enn han gjør når han leker seg meg kompisene i Drive-By Truckers, et band som har holdt det gående siden slutten av 90-tallet, og som i en lang periode hadde Jason Isbell som et viktig bandmedlem.
Foruten mye bruk av piano, har Hood også tatt i bruk både strykere, saksofon, fløyte(r) og nennsom bruk av synth. Men for all del, det dukkker opp el-gitarer både her og der, som for eksempel på «The Van Pelt Parties» der Hood bakkes opp av Wednesday som på glimrende vis bidrar med både harmonier, el-gitar, bass og steel-gitar.
Det kryr av lavmælte, følelsesladede og gnistrende gode låter på «Exploding Trees & Airplane Screams». Låter utstyrt med usedvanlig sterke og ofte vemodige, tilbakeskuende og hjerteskjærende tekster (du kan sjekke ut alle teksten her: https://pattersonhood.com/exploding-trees-airplane-screams-lyrics/).
«The Werewolf And A Girl» (med vokalhjelp av Lydia Loveless), «The Forks of Cypress» (med hjelp av Waxahatchee/Katie Crutchfield på vokal og Kevin Morby på gitar) og «Miss Coldiron’s Oldsmobile», legges lista usedvanlig høyt innledningsvis, men den usigelig triste teksten på «Pool House»; kledd inn med et nydelig strykearrangement og en ensom fløyte, pianobaserte, «Last Hope» (her går tankene til Craig Finn) og «Airplane Screams» (med nydelige strykere), er sånn cirka akkurat like fantastiske.
Plata avsluttes på perfekt vis med slentrende og tilbakeskuende «Pinoccio», dukkemannen Hood var oppslukt av som barn.
Platas største styrke er 1) måten de ualminnelig gode tekstene pakkes inn i et tidvis nakent, men likefullt forseggjort lydbilde der de små, men viktige nyansene, tilfører lydbildet det lille ekstra. 2) Måten Hoods sarte og lett vaklevorne stemme er med på å underbygge sårheten i tekstene, tilfører låtene en sjarmerende form for tristesse som kler låtene svært godt.
