Plateanmeldelse: The Cure – «SONGS OF A LOST WORLD» (album, 2024)
Det er ikke fritt for at det blir andektig stemning i heimen når et nytt The Cure-album lander i innboksen. Det vil si, far i huset blir litt andektig, de andre er som vanlig uberørte.
Det er selvfølgelig heller ikke annet å vente; The Cure hadde tross alt sin storhetstid for rundt regnet førti år siden, og er for kulthelter å regne den dag i dag. Ekstremt innflytelsesrike sådan.
I det herrens år 1984 ga de ut albumet «The Top», med blant annet radiolåten «The Caterpillar», et album som fulgte opp en ganske introvert serie av utgivelser i årene forut.
Utover på åttitallet, derimot, slapp de litt av en seiersrekke av noen album: «The Head On The Door» (1985), det kolossale «Kiss Me Kiss Me Kiss Me» (1987) og ikke minst «Disintegration» (1989). Alle tre spilles fortsatt jevnlig her i gården. Mange hang også med til «Wish» (1992), men fra det litt underlige «Wild Mood Swings» i 1996, mistet The Cure mye av momentet.
Tilbake til det nye albumet («SOALW»): Plateslipp fra The Cure er ikke noen dagligdags affære; det nye albumet, The Cures 14. studioutgivelse, er også det første på 16 år(!). Mange av låtene er allerede testet ut på over 1,3 millioner fans under Shows Of A Lost World-turneen med over 90 konserter og besøk i 33 land. Utgivelse er likevel utgivelse, og det er knyttet mye spenning til skiva.
Så da gjenstår det store spørsmålet: Holder plata god gammel standard? Svarer albumet til forventningene? Svaret er både ja og nei; The Cure har åpnet hvert show under turnéen med førstelåten, «ALONE». Låten er fantastisk, mer på tross av, enn på grunn av veggen av strings-synth som innleder den. Etter hvert dukker det opp tilstrekkelig med snurrig tverrfløyte og huggende gitarer til at sluttresultatet blir troverdig. Et nøkkelspor for Robert Smith, som sier følgende om låten:
«It’s the track that unlocked the record; as soon as we had that piece of music recorded I knew it was the opening song, and I felt the whole album come into focus.»
Andresporet, “AND NOTHING IS FOREVER», lukter av gammel storhet, men forblir noe anonym. Det tar seg alvorlig opp med «A FRAGILE THING», en aldri så liten perle med røtter tilbake til cirka 1990. Veldig positivt. Et herlig gjenhør med flanger-effekten fra «Disintegration» og det hele. «WARSONG» ljomer av 1987, på en god måte. Tematisk dveler plata ved nostalgiske følelser og det faktum at gutta i Cure er blitt eldre herrer.
Skiva er produsert av Robert Smith & Paul Corkett. The Cure anno 2024 er (i tillegg til Robert Smith); Simon Gallup, Jason Cooper, Roger O’Donnell og Reeves Gabrels. Et av de mest brukte grepene på denne utgivelsen er lange, episke introer og noen få linjer sang fra midtveis ut i låten. Dette preger spesielt siste halvdel, helt fram til den svært fine sistelåten, som for sikkerhets skyld heter «ENDSONG».
Kanskje er dette det siste albumet fra The Cure. Det kan vi i så fall leve godt med.
/ And I’m outside in the dark / Staring at the blood red moon / Remembering the hopes and dreams I had / All I had to do / And wondering what became of that boy / And the world he called his own / And I’m outside in the dark / Wondering how I got so old /
(ENDSONG, Robert Smith)
Foto: Universal Music Norway
Plata slippes fredag 1. november
