Plateanmeldelse: Dean Wareham – «That’s the Price for Loving Me» (album, 2025)
Dean Wareham er mest kjent som en av grunnleggerne av band som Galaxie 500 og Luna, to band som har fått mye lyttetid hos undertegnede. Luna, som ga ut mange knallskiver i perioden 1992-2004, var i en periode et av de bandene som fikk mest spilletid hjemme hos, og da spesielt album som «Bewitches» og «Penthouse» som ble sluppet i henholdsvis 1994 og 1996. På sistnevte bidro selveste Tom Verlaine på to låter, deriblant på fullstendig magiske «23 Minutes in Brussels» der lyden av Verlaines tilstedeværelse er monumental.
Jeg hadde gleden av å se Luna live en eller annen gang på 2000-tallet i Oslo, en konsert der et heltent band, med Dean Wareham i spissen, leverte varene og vel så det.
I 2003 dannet Wareham og kona hans, Britta Phillips (som i en periode var en del av Luna), duoen Dean & Britta, som til nå har gitt ut minst fem album så langt. «That’s the Price for Loving Me» er Warehams fjerde soloalbum, og er sånn cirka akkurat like fin som forgjengeren, «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA», fra 2021. Et album som fikk meg til å skrive blant annet følgende:
«Allerede etter første gjennomlytting av «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA», skjønte jeg at Wareham hadde spadd fram noe ekstraordinært. Og etter enda noen runder slo det meg at vi muligens må helt tilbake til midten av 90-tallet for å finne en like vital og påskrudd versjon av mannen.»
Sammenlignet med forgjengeren er «That’s the Price for Loving Me» lunere og mer saktegående. Vi snakker fremragende, gitarbasert drømmepop der låtene nesten umerkelig sklir over i hverandre. Og sånn sett går tankene nesten umiddelbart til Lunas katalog og artister som The Velvet Underground, Tom Verlaine samt John Cales mesterverk «Paris 1919». I følge presseskrivet skal musikken også være inspirert av Bacharach, Gainsbourg og Norma Tanega, men akkurat det fanger ikke ørene mine opp sånn umiddelbart.
Lydbildet er usedvanlig delikat og fylt med mange små og særdeles deilige detaljer, der særlig Warehams nydelig gitararbeid vies mye plass. Cello-arrangemeter, synth, piano og annet snacks er det også plass til, noe som tilfører musikken mye luft under vingene. Warehams stemningsfulle og lett vaklevorne stemme er en fryd å høre på i en tid der alt skal være så sabla perfekt. Kona Britta Phillips, bidrar både med vakker vokal og stilfull bassing.
Plata ble spilt inn i løpet av seks dager i Los Angeles, og er produsert av Warehams gamle kompis Kramer, som han spilte sammen med i Galaxie 500. Noe som har resultert i et svært fruktbart samarbeid.
Jo mer jeg hører plata, jo mer entusiastisk blir jeg. For «That’s the Price for Loving Me» er en plata som trenger noen runder før detaljene og magien slår til for fullt. Å velge ut låter føles unødvendig all den tid brorparten av dem oppleves som meislet ut fra den samme musikalske åren. At enkelte av platas 10 låter i utgangspunktet har mange likhetstrekk, står ikke i veien for at de også er noe helt for seg selv.
Ps! Coverversjoner av Mayo Thompsons «Dear Betty Baby» og Lutz Graf-Ulbrichs «Reich der Träume» (også innspilt av Nico), fungerer aldeles utmerket. Alle de andre låtene på plata er skrevet av Wareham/Phillips.
