Plateanmeldelse: Edwyn Collins – «Nation Shall Speak Unto Nation» (album, 2025)
Når jeg hører på Edwyn Collins; en fyr som er mest kjent som frontfigur i Orange Juice og monsterhiten «A Girl Like You», blir jeg fremdeles en smule rørt. For det skal ikke stikkes under en stol at jeg ble svært bekymret da meldingen om Collins hjerneslag med påfølgende lammelser tikket inn i løpet av 2005. Men Collins er en skikkelig tøffing. Mot alle odds bekjempet han lammelser i kroppen og tok tilbake språket som i en periode stort sett bestod av «yes» og «no».
Collins’ forrige soloalbum, «Badbea» (2019), skjøt rett ut fra startblokken med tre usedvanlig vitale, energiske og fengende låter omgitt av strøkne arrangementer med plass til både blåsere og mye tøft gitararbeid. Deretter fulgte usedvanlig vakre «It All Makes Sense To My». Konklusjonen var at «Badbea» var (og fremdeles er) en av Collins beste album så langt i karrieren.
På oppfølgeren «Nation Shall Speak Unto Nation», har Collins roet seg ned et par hakk, noe som har resultert i at undertegne ennå ikke er like begeistret som tilfellet var med forgjengeren. Men bevares, Collins har nok en gang levert et album som må sies å være svært vellykket.
Et album som er spilt inn i Clashnarrow Studio i Helmsdale, Skottland, med god hjelp av Sean Read, Jake Hutton, Carwyn Ellis, James Walbourne og Collins sønn, William.
Åpningslåta «Knowledge» er Collins på sitt aller beste, en låt med nydelige koringer, deilige tangenter, snertne gitarriff og forfriskende blåsere. Stemmen hans balanserer akkurat på kanten av stupet når han fremfører den rørende og fine teksten. Helt topp, med andre ord! Neste låt ut, «Paper Planes», tusler av gårde i et behagelig tempo, dyttet framover av en deilig melodi og nennsom bruk av trommer, tangenter, klokkespill og gitarer.
På «The Heart Is A Foolish Thing», skrus tempoet opp, og vips, så befinner vi oss i et musikalsk landskap Edwyn Collins ofte har beveget seg innenfor tidligere. Noe som selvfølgelig fungerer for sånne som meg. Deretter følger vakre og svært tilstedeværende «The Mountains Are My Home», der Collins følelsesladede og lett vindskeive stemme bakkes opp et enkelt med svært tiltalende lydbilde. Noe som også gjelder platas nest siste låt, vidunderlige «It Must Be Real», der Collins nok en gang imponerer med en vokal som balanserer på en ganske strak line.
Platas mest umiddelbare låt er muligens behagelig intense og svært nynnbare, «Sound As A Pound», etterfulgt av tittellåta som mye på grunn av sin gjentagende form, klistrer seg fast på lytterens netthinne etter noen runder.
Med unntak av «Strange Old World», som jeg ennå ikke helt har fått taket på, består «Nation Shall Speak Unto Nation» av låter jeg mer enn gjerne hører om og og igjen. Som for eksempel den svært avslappende og bassanova-aktige «Rhytm Is My Own World», som avslutter plata på deilig vis.
Det er særdeles godt å ha Collins tilbake i manesjen igjen, særlig med tanke på at «Nation Shall Speak Unto Nation» bare blir bedre for hver gjennomlytting. Det er bare å håpe på at vi ikke må vente seks nye år til denne unike fyren slipper sitt neste album.
