Musikkanmeldelse: Ethel Cain – «Perverts» (album, 2025)
Ethel Cain, eller Hayden Silas Anhedönia, som hun egentlig heter, er en amerikansk singer-songwriter kjent for sine gotiske tekster, mens hun musikalsk sett har blitt assosiert med ambient indierock.
Anhedönia vokste opp i et baptistkirke-miljø i Tallahassee i Florida, med en far som var aktivt sektmedlem. Bakgrunnen forklarer nok også valget av den gotiske stilen som hun representerer. Anhedönia har i flere år også vært kjent for sitt engasjement for transpersoners rettigheter, seksuell frigjøring og kvinnesak.
Under navnet Ethel Cain fikk et slags gjennombrudd i 2021 med den alternative popsingelen «Crush», og fulgte opp med det kritikerroste debutalbumet «Preacher’s Daughter» som kom ut i 2022. Her var musikken fortsatt relativt tilgjengelig (bare hør den fine «American Teenager»), men det skulle endre seg fram mot den neste innspilling.
På «Perverts» har Cain tatt et langt skritt i retning ambient art pop a la en mørkere Perfume Genius. Det er et mildt sagt dystert landskap Cain inviterer lytteren inn i her, Nærmere én og halv time med desperasjon, dypt forstyrrende og opprivende, og samtidig helt magisk! Jeg for min del klarer ikke helt å legge vekk dette albumet, det har en nærmest hypnotisk effekt, vakkert og skjørt som det er i all sin skremmende drakt.
Mange av de sterkt filmatiske, nærmest instrumentale ‘låtene’ spinner rundt et lite pianotema, en knirkende dør i vinden eller ren industriell støy. Uttrykket er sterkt og personlig, og kanskje ikke noe for sarte sjeler, men skjønnheten er likevel hele veien til stede. Ethel Cain produserer også sine utgivelser selv.
Blant mine favoritter på skiva finner vi spor som «Punish» og «Housofpsychoticwomn». Mest tilgjengelig er kanskje den drømmende «Vacillator» og den nydelige sistelåten «Amber Waves».
