Plateanmeldelse: Kåre Indrehus – «Vekkerklokkeangst» (album, 2025)
Hold dere fast, folkens, for her kommer Kåre Indrehus susende med et nytt album, akkurat idet du ante fred og ingen fare og gjorde deg klar til en avslappende kveld med The Voice på TV2.
Indrehus røsker opp i vår oppfatning av hvordan både fredagskvelden og musikken skal høres ut, ja, han representerer på alle måter motvekten til denne tilværelsens uutholdelige letthet. Og takk for det!
«Vekkerklokkeangst» er Indrehus’ åttende soloalbum. Han har vært en unik røst helt fra starten, og han er fortsatt på en stigende kurve. Sangene tar for seg historier fra oppveksten på Vestlandet, plagsomme trær, lengselsfylte bilturer, målbevisste skilpadder, bitre naboer og misforståtte mannfolk. Umiddelbart blir vi henført til nostalgisk stemning med den fine «Det året jeg forsvant», før det tar av for alvor med glimrende «En drøm om en tid».
Et gyllent øyeblikk på plata oppstår i overgangen mellom «Knut har misforstått» og den blytunge synthpop-låten «La treet stå». Sistnevnte er platas tøffeste spor, en låt som viser en annen side av Indrehus. Teksten må gjengis i sin helhet:
La det treet stå, la det treet stå / det plaga vel ingen her i hagen vår / men ryktet det går og ryktet det sei / at det finns ei grein som du er lei / for denne greina tar all sola di / og no er du kald som ei boks med is / Og det hadde jo vært fint / (…) / om e slapp å bære kniv / her i nabolaget / (…) / La det treet stå, la det treet stå / vi trenger det treet både høst og vår / for treet det brukes som psykolog / og treet det brukes når ungene står / ved hagedøra og dei har gjort seg klar / til å klatre mot toppen en solskinnsdag / Og det hadde jo vært fint /(…)/
Albumet lyser av musikalitet og pop-sensitivitet fra første synth-lyd. Indrehus har som vanlig traktert alt av instrumenter selv, i tillegg har han skrevet tekst og melodi, arrangert, programmert, produsert og designet. Kristian Kaupang og Ruben Magnus bidrar på hver sin duett, men det er Kåre selv som virkelig skinner på denne utgivelsen.
Overgangen fra et mer akustisk lydbilde til elektronisk musikk har tatt tid, men reisen har vært vellykket. Synthen tilfører skiva en mystikk som står i kontrast til Indrehus’ lett naive, men såre og troverdige vokal. Opptil flere av låtene hadde blitt fine på gitar også, men Indrehus gir ikke ved dørene på «Vekkerklokkeangst». Lytteren utfordres og belønnes. Avslutninga med «Lån meg en bil» og «Skilpadda og harepus» står til 20 i stil.
Alt dette gjør Kåre Indrehus til en av de mest interessante stemmene i norsk alternativ (vise)pop akkurat nå. Det treet står støtt, ingen tvil om det.
