Plateanmeldelse: Steget – «Till längtan och horisonten» (album, 2025)
Steget en en duo fra Göteborg bestående av Matilda Sjöström og Nils Dahl som så dagens lys i 2008. Deres nye album, «Till längtan och horisonten», er duoens fjerde album, og oppfølgeren til særdeles fine «Ösregn & Kärlek», som ble svært godt mottatt her på Popklikk.
Steget er et band som elsker lyden av tangenter, og da spesielt piano, men de er på ingen måte redde for, med god hjelp av en haug musikere, å slenge inn både noen strykere og blåsere underveis. Ja, også selvfølgelig en akkurat passe stor dose med trommer, gitarer, perkusjon, shaker og bass. Slide gitar? Jada, litt av det også, så klart.
Å følge opp fantastiske «Ösregn & Kärlek», er i utgangspunktet en uhyre vanskelig oppgave, men jeg synes faktisk at Matilda Sjöström og Nils Dahl fikser akkurat den biffen på «Till längtan och horisonten». Noe som skyldes at de denne gangen har tatt litt flere sjanser musikalsk, samtidig som de ikke viker i særlig grad fra suksessformelen de tok i bruk på forgjengeren.
«Till längtan och horisonten» består av ni låter som veksler mellom nydelig arrangerte pianoballader, opptempo-låter og tyngre og mer utfordrende låter. Musikk som får meg til å tenke på en fin miks av artister som Eva Dahlgren, Annika Norlin eller Thåström kunne laget på en god dag. På noen av de mest pianobaserte låtene dukker også en relativ ung versjon av Elton John opp i ligninga.
Produksjonen og de nydelige arrangementene løfter musikken flere hakk, og stemmen til Matilda Sjöström er både vakker og intens på en og samme tid. Når Sjöström og Dahl deler på vokalen, som for eksempel på herlige og lett proggete «Snea små kvarter» og «Vem ska rädda mig», gnistrer det skikkelig til.
Plata åpner med den nydelige pianoballaden «Alla pratar om», der Sjötröms stemme omfavnes av et deilig strykerarrangement. Deretter følger fullstendig uimotståelige og poppete «Från HB och skogar», der pianoet driver låta framover på herlig vis, før nevnte «Snea små kvarter» og «Vem ska rädda sig» overtar.
«Det e kanske sant» er kledd opp i et industrielt og småskummelt lydbilde skreddersydd for den sterke teksten, en låt der Thåströms musikalske univers lurer i kulissene, mens det på den soul-aktige avslutningslåta «Snälla ögon» fylles på med sprudlende blåsere.
At mange av teksten befinner seg i det nostalgiske hjørnet, tror jeg er hevet over enhver tvil, men det er nostalgi av den gode sortene der de tidvis sterke og impulsdrevne tekstene setter ord på både eksistensielle og hverdagslige opplevelser på imponerende og troverdig vis.
Om man legger til at de to sporene som ennå ikke er nevnt, «Blir det inte du» og «Jag va inte där», holder et minst like høyt nivå som resten av låtene, innebærer det at Steget i løpet av litt under to år har laget to glimrende album du får all del ikke må gå glipp av.
