Peter Jenner. Den fremadstormende økonomen som foreleste på London School of Economics allerede som 21-åring. Så kom sommeren 1966. Tune in – drop out – plutselig var han manager på heltid for det nystarta og ganske skranglete syreblues-bandet Pink Floyd.

 Det var bare starten på enestående manager-karriere gjennom fem tiår. Hør bare: T Rex, Ian Dury, Roy Harper, The Clash, The Disposable Heroes of Hipocracy, Robyn Hitchcock og Billy Bragg. Som 70-åring er han fremdeles aktiv, men nå på tampen tar han igjen mer bruk av sin akademiske side. På fredag delte han mange spennende og høyst relevante tanker om det digitale hamskiftet i musikkbransjen på By:Larm-foredraget i TONO-regi.

 Denslags er vel og bra, selvfølgelig. Selv grep jeg sjansen til å – om mulig – hale ut enda flere detaljer i historien om den mest myteomspunne av alle små guder i pop-panteonen: Syd Barrett. Og Peter Jenner er mannen å gå til for sånt – det er tross alt stemmen hans vi hører i åpningen av Astronomy Domine, på det som (udiskutabelt) er tidenes beste Floyd-skive – The Piper at The Gates of Dawn. Det var den plata som viste hva som opprinnelig bodde i Syd Barrett, deretter gikk det som kjent veldig fort nedover bakken.

 Popklikk: Du tok jo hånd om karrieren til Syd Barrett også etter at han slutta i Pink Floyd. Fortell!

Peter Jenner: Stemmer, det. Det var uten tvil det vanskeligste studio-arbeidet jeg har vært med på (de såkalte Peter Jenner sessions, forarbeidet til Syds første soloalbum – The Madcap Laughs, 1970). Jeg pleier å bruke følgende analogi: Jeg vokste opp på femtitallet i utkanten av London, den gangen byen var kjent som Foggy London. All forurensingen bidro til å lage svære, ugjennomtrengelige tåkehav. London Pea Soup, ble det kalt. Da hendte det at jeg sto der på holdeplassen og trolleybussen bare dukket opp – liksom fra ingensteds. Den var jo elektrisk og nærmest lydløs. Det sa ding-ding, og så sto den der. Typisk to-etasjers Londonbuss, men jeg kunne faktisk ikke se toppen av den, bare vagt noen vinduer og duse lys der oppe. Og så kunne den bare forsvinne igjen, i tåkehavet. Sånn var det å jobbe med Syd Barrett.

I studio kunne ting komme ut av tåka, og man tenkte at – aha – her kommer det en sang, men oi! der forsvant den igjen, gitt. Det var utrolig frustrerende, for vi fikk bare små glimt av hvor briljant han var. Og virkelig, Syd var den mest briljante og kreative artisten jeg noensinne har jobbet med. Men å jobbe med ham den gangen i Abbey Road – man måtte bare krysse fingrene for at noe kom ut som de andre kunne jobbe videre med. Og det verste av alt var at han ofte bare reiste seg opp og gikk ut døra. Ingen visste om han ville komme tilbake, eller om vi nå måtte gi oss for dagen. Etterhvert la en av lydmennene merke til noe: Om han gikk til venstre ut studiodøra ble han borte. Dersom han gikk til høyre kom han tilbake. På den måten kunne vi bestemme oss for om vi skulle gi opp, eller fortsette arbeidsdagen. Det var utrolig trist, for han var en nydelig person, fantastisk å jobbe sammen med – og ubegripelig kreativ. Men han forsvant jo til slutt bare inn i tåkeheimen.

Ikke de helt store avsløringene, kanskje – men det er ingen tvil om at Jenner hadde en annen lød i stemmen når han snakket om Syd enn mens han la ut om opphavsrett og skatteregler. Og jeg kunne gå ganske opprømt tilbake til kontoret med Jugband Blues på øret:

It’s awfully considerate of you to think of me here

And I’m much obliged to you for making it clear

That I’m not here.