Heyerdahl fortsetter med å skape musikk for musiclovers på sitt andre album, «A Su Can Panther». Noe Popklikk feiret med både Pommac, Troika, Napoleonskake og fleskekoteletter da plata ble sluppet. Vi har snakket med den skjeggete profilen i bandet,  Tore Løchstøer Hauge, om mer enn dere aner og litt til.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «A Su Can Panther» sammenlignet med den forrige skiva?

– «A Su Can Panther» er Heyerdahl anno 2016. «Øen» er oss 2012. Mer rytmisk og strammere, men uten å la melodiene forgå.

– Fortell litt tankene bak tittelen og det stilige platecoveret?

– Robin Snasen, som også spiller i bandet, har laget coveret. Han er et nydelig menneske, grafisk designer og musiker. En renessansemann som har forstått det universet Kenneth Ishak og jeg har skrevet ut i fra og klart å uttrykke det i coveret. Vet ikke om jeg skal si så mye om tittelen, det får være litt opp til den enkelte. Bortsett fra at for min del så føles den som en drøm som er så krystallklar når du drømmer, men som slipper mellom fingrene dine når du skal sette ord på det når du våkner.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyde med.

– Mine favoritter er «Acid Rain» og «Colossus». Førstnevnte er en låt jeg mister litt pusten av, og en av de absolutt beste låtene jeg tror Kenneth har skrevet noen gang. Tror Kenneth gikk fra Homo Sapiens som låtskriver og til et nytt utviklingsnivå av menneskelig låtskriving der. I tillegg til å være nesegrus fan av Kenneth, så har jeg et ganske ukritisk forhold til meg selv. Så fornøyd med«Colossus» som er et av mine bidrag på skiva, og en låt som jeg føler binder «A Su Can Panther» sammen med «Øen» på en måte. 

– Popklikk opplever at flere av låtene sender tankene til band som a-ha og Crowded House. Er vi fullstendig på jordet?

– Jeg er glad i Crowded House uten at jeg tror det er noen som helst referanse for Kenneth som har skrevet brorparten av låtene denne gangen, men, nei, hvorfor ikke? Heyerdahl er pop. The Guardian beskrev for så vidt forrige skive som Joy Division som spiller a-ha-låter så du er kanskje inne på noe. Det er definitivt noe litt skandinavisk i Heyerdahl, om ikke litt mer Thomas Alfredson og Björn Yttlings versjon av skandinavia. Tror egentlig Morten Harket og Magne Furuholmen er fine svevende typer som hadde fått mye mening ut av platetittelen.

– Da dere spilte inn den forrige skiva var dere om gitt av dramatiske omgivelser. Hvordan vil beskrive innspillingen av «A Su Can Panther»? Finnes det en rød tråd/en gjennomgående tematikk i låtene, eller har tilfeldighetene og øyeblikkene dratt lasset?

– Forrige skive «Øen» ble spilt inn på en klippe rett ut mot havet på Kråkenes Fyr, så Paris og Stockholm og Oslo. Innspillingen av denne skiva for det meste spilt inn i Oslo og Brighton. Begge med Kenneth som produsent. Første skiva var vi mer sammen, mer et band, mens denne innspillingen nok har vært en mer ensom affære for Kenneth som har låst seg inn nede i studioet sitt i Oslo, og stukket til Brighton når han har hatt behov for det. Føler i stor grad at dette er hans skive denne gangen, at Heyerdahl ikke trenger å være et klassisk band hvor alt må være demokratisk, hvor man kan få lov til få igjennom sin visjon, og det føles fint og befriende. Neste skive igjen vil nok bli ganske annerledes med en annen konstellasjon av mennesker.

– Når det gjelder tematikk så lagde vi på første skive et slags univers om mennesker som forlater alt og trekkes mot en øy. På denne øyen er det en slags tilstedeværelse. En udefinert skapning. God eller ond eller begge deler. De historiene har levd videre i oss siden da. På «A Su Can Panther» har vi fortsatt på historien. De har kommet hjem, er tilfredse, gått native, samtidig som det er en uro og en overhengende følelse av at noe stort skal skje. Noe som de ikke vet utfallet av. Noe bra eller dårlig. Den forklaringen forandrer seg for så vidt for hver gang vi forteller den.

– Hvilken sang på plata ville du plukket ut om du hadde lagd en kassettmix på 90-tallet til ei jenta du var forelska i?

– Oi, litt emolåter som «Ashes» kanskje? Eller «Kin»? Låter som den stakkars jenta skulle lytte til, og instinktivt og urealistisk, føle og forstå min udødlige, usagte, og misforståtte kjærlighet til henne.

– Var du en sånn guttunge som gikk og tralla og sang da du rusla rundt på Røa?

– Jeg gikk meg hele tiden bort i gatene på Røa siden jeg hadde bodd mest i Brüssel og Helsinki da jeg var gutt. Jeg var veldig merkelig og ukomfortabel så satt mest inne og hørte på Nirvana og Ash og Smashing Pumpkins.

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

– Mener jeg hørte mye på soloskiva til Tim Wheeler, på Blake Mills sin «Heigh Ho», og skivene til Miguel.

– Om bandet skulle enes om tre skiver som har betydd mye for dem, hva tror du dere hadde kommet fram til? 

– Wow… velger å ta artister og ikke skiver, jeg.  Går for Michael Jackson, Sebastien Tellier og Phoenix.

Cheap Trick eller Aerosmith? 

– Aerosmith har ingen låter som «I Want You Want Me», men Aerosmith har Alica Silverstone-videoene. Det veide tungt i 1993 da jeg var 13. Veier fortsatt ganske tungt.

– Elbow eller Suede?

– Suede er et nydelig band. Veldig glad i Brett Anderson. Var veldig inn i britisk musikk da jeg vokste opp, men Elbow klarte aldri å interessere meg. Liker bandet Doves da!

– Scott Walker eller Joni Mitchell?

– For et pophjerte som mitt vil jeg alltid velge låtene til Joni Mitchell. «Both Sides Now» er en av de fineste låtene jeg vet om. Broren min hadde en singelsamling av Paul Young fra 1991 hvor han covret låta. Så på en merkelig måte er det den versjonen jeg liker best. Så at Youngs versjon er fjernet fra Spotify dessverre. Vet ikke helt hva det skal bety. Han synger også Crowded House sin «Don’t Dream It’s Over», som igjen introduserte meg til Finn-brødrene som jeg elsker.

– Pernice Brothers eller The Cars?

– The Cars’ «Heartbeat City».

– Bryan Adams eller Guns’n’ Roses?

– I min verden har disse to eksistert helt fint side ved side en gang i tiden. Første singelen jeg kjøpte var «(Everything I Do) I Do It for You». Det finnes dog ikke fetere band en Guns’n’ Roses. Vanskelig å uttrykke hvor sjukt bra jeg synes det bandet er. Estetisk og musikalsk.

– Kiss eller ABBA?

– Velger filmen «Detroit Rock City» med Edward Furlong.

– Eagles eller Warren Zevon?

– Eagles. Synes det skal være helt greit å si.