Plateanmeldelse: Hamilton Leithauser – «This Side of the Island» (album, 2025)
Hamilton Leithauser er muligens et ukjent navn for mange, men om jeg legger til at han var frontfigur i det New York-baserte indierock-bandet The Walkmen, tror jeg kanskje noen lys skrus på rundt omkring. For The Walkmen, som har begynt å gigge sammen igjen, ga i perioden 2004-2012 ut seks album som fikk mye velfortjent skryt.
«This Side of the Island» er Hamilton Leithauser femte soloalbum siden solodebuten «Black Hours» (2014), et tidvis glimrende album jeg hørte ganske mye på det landet. Noe som i og for seg gjelder alle platene Leithauser har sluppet så langt.
Etter et par uker med «This Side of the Island» ved min side, kaster jeg likevel ut påstanden om at dette er Leithausers beste soloalbum så langt. Det er noe lekent og frisk med musikken på plata som gjør meg både nysgjerrig og en smule oppspilt.
At Leithauser denne gangen har fått hjelp av superprodusent Aaron Dessner fra The National, er selvfølgelig bare et stort pluss, noe som muligens også er med på å tilføre lydbilde en litt annen tekstur en på de tidligere platene. Et lekent, mer groovy, moderne og basstungt lydbilde som tilfører musikken en friskhet og oppfinnsomhet som smitter over på lytterne.
Musikken på «This Side of the Island» er først og fremst veldig melodiøs og iørefallende, ispedd mange musikalske sprell, lett snodige vendinger og herlige koringer. På flere av låtene, særlig de med maritime assosiasjoner («Burn On Boats», «Ocean Roar», «Of The Beach», får man som lytter nesten følelsen av å vandre småpussa rundt på et svaiende dekk der vinden røsker godt i seilene.
Selvom tankene for undertegnede umiddelbart flyr til den supercoole musikken skotske Orange Juice lagde på 80-tallet, er det neppe feil å påpeke at Leithauser har mye til felles med den lekne New York-gjengen i Vampire Weekend.
Det er veldig mye «This Side of the Island» å rope hurra for – stort sett det meste, faktisk- men om jeg må trekke kun tre låter opp av hatten går jeg akkurat her og nå for den lett skranglete og svært sjarmerende åpningslåta «Fist of Flowers», den steintøffe og svært melodiøse rockeren «Knockin’ Heart», og den bedårende og lett berusende «What Do I Think?».
