Plateanmeldelse: Craig Finn – «Always Been» (album, 2025)
For de fleste forbindes navnet Craig Finn med bandet The Hold Steady, som debuterte med «Almost Killed» i 2004, og siden den gang har de sluppet opp til flere glimrende album som for eksempel «Boys And Girls In America» (2007) og «Open Door Policy» (2021).
Men Craig Finn er så til de grader produktiv at han parallellt med bandet i sitt hjerte også har rukket å gi ut fem soloalbum. Og nå er han her igjen med det sjette, «Always Been», som han har fått sin gode venn Adam Granduciel (The War on Drugs) til å produsere.
Fordi de fem første soloskivene til Finn har vært så til de grader vellykkede, var jeg en smule skeptisk til at Granduciel skulle spre sitt relativt grandiose lydbilde over Finns ofte lune og dempede tilnærming til musikken på soloskivene sine, og at Granduciel derfor heller burde produsert et The Hold Steady-album, der det ofte er mer plass til lydmessige krumspring.
Men så feil kan man ta, for selvom Granduciels avtrykk er ganske fremtredende, blir det aldri for mye av det gode. Og etter mange gjennomlyttinger er resultatet at jeg, etter noen runder med mitt indre musikkpoliti, er både mektig imponert og vilt begeistret over musikken som triller ut fra «Always Been».
Noe som i all hovedsak skyldes at alle platas 10 låter holder høy klasse, og at den krystallklare og lett strømlinjede produksjonen, med plass til både synth og svært taktfast tromming, kler Finns fantastiske tekster langt bedre enn jeg fryktet.
I min verden har Finn alltid hatt mange likhetstrekk med Springsteens musikalske univers, og på «Always Been» høres musikken i for min del ut som en herlig miks av «Born In The USA» og «Tunnel Of Love» (lydmessig), og «Born To Run» og «Darkness On The Edge Of Town» (tekstmessig). Eller noe i den duren.
Som tekstforfatter er Finn fullstendig overlegen og noe helt for seg selv. Hans litterære og språklige tilnærming til både små og store problemer for individer som – selvom de tilsynelatende lever relativt normale liv – sliter med å finne sin plass, kan knapt gjøres bedre. Noe låter som «Crumbs», «Fletcher’s» og «I Walk With A Cane», er tre av flere glimrende eksempler på.
«Always Been» forteller historien om en mann som har blitt prest selvom han selv sliter med å finne troen på den saliggjørende. Sangene på plata beskriver hans tilnærming til det religiøse i lys av andre mennesker han treffer treffer på sin vei. Mennesker som sliter med å følge sine drømmer og ønsker i en tilværelse fylt med utfordringer og skuffelser.
Plata begynner med nydelige, pianodrevne «Bethany», der en klassisk Granduciel-gitarsolo smyger seg inn sånn cirka midtveis i låta. Deretter følger energiske og svært melodiøse «People of Substance», før allerede nevnte «Crumbs» overtar. Og deretter overtar den ene knalllåta etter den andre, før stillegående og tekststerke «Shamrock» avslutter plata på akkurat passende vis.
Foruten nevnte Adam Granduciel, bidrar mange av bandmedlemmer i The War On Drugs, på plata. På gjestevokal dukker også både Kathleen Edwards («Shamrock») og Sam Fender («Postcards») opp underveis.
På «Always Been» viser Craig Finn nok en gang at han kan kunsten å sy sammen nydelige melodier med glimrende tekster om livet på både godt og på vondt. Og sånn sett er Finns siste musikalske bidrag nok en liten maktdemonstrasjon altfor få trolig ikke får med seg, men akkurat det kan du gjøre noe med.
Ps! Om du ikke har hørt de fem andre soloplatene til Craig Finn, anbefaler jeg deg på det sterkeste å gjøre akkurat det.
