Plateanmeldelse: Butler, Blake & Grant – «Butler, Blake & Grant» (album, 2025)
De to siste uken har jeg vekslet mye mellom å høre på The Waterboys’ nye album, «Life, Death & Dennis Hopper», og det selvtitulerte debutalbumet til Butler, Blake & Grant. Noe som har resultert i en noe forvirret skribent, for her snakker vi om to meget gode album som skiller seg ganske mye fra hverandre.
Der Mike Scott og gjengen serverer lytteren en ganske så spinnvill musikalsk opplevelse, hvor de 20 låtene fyrer på mange forskjellige sylindre, byr herrene i Butler, Blake & Grant på rolige og lett avslappende låter tryllet fram foran peisen i hytta til Blake.
På sett og vis er Butler, Blake & Grant å regne som en supergruppe, all den tid de tre nevnte herrene er den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, Teenage Fanclubs Norman Blake og James Grant, kjent fra Love and Money, som hadde et par slägere på 80-tallet.
Platas 10 låter er fordelt sånn cirka helt likt mellom trioen, noe som innebærer at den av de tre som har skrevet låta også tar seg av vokalarbeidet. Når det er sagt, er det liten tvil om dette er et samarbeid der alle bidrar på ypperlig vis på alle låtene, der en liten armé av kassegitarer og nydelige harmonier preger mye av lydbildet.
Et musikalsk format som gjør at en sammenligning med Crosby, Nash & Stills, er både uungåelig og helt på sin plass. Men den nyfødte trioen har såpass mye av røttene sine i Storbritannia, at britiske artister som The Beatles, Fairport Convention og Richard Thompson også fungerer som utmerkede referanser om målet er å bås-sette trioens musikalske referansepunkter. Personlig hører jeg også mye Teenage Fanclub i flere av låtene, men det skylde nok sikkert ar jeg er veldig glad i Norman Blake og bandet hans.
Plata åpner med nydelige «Bring An End» med Blake på vokal. En låt fylt med akustiske gitarer, behagelig bruk av synth, herlige koringer og et et fint, lite refreng. Mot slutten av låta slippes en lett psykedelisk el-gitarer varsomt inn i lydbildet. Spor to, «One And One Is Two», med Grant på vokal, er en melodiøs og likandes poplåt med klare referanser til The Byrds og The Beatles, før kanskje platas beste spor, «The 90s», med Butler på vokal, bruker cirka 10 sekunder på å feste taket. En sang om kjærligheten til 90-tallet, der Butlers el-gitar får litt ekstra spillerom.
Spor fire, skrevet av Blake, fylles på forbilledlig vis med strykere og akustiske gitarer, og hadde passer inn på opptil flere Teenage Fanclub-album. Deretter følger fine og sterkt folk-inspirerte «The Old Mortality», der et nydelig strykearrangement tilfører låta det lille ekstra.
Og sånn fortsetter det med stort hell plata igjennom, noe som i stor grad skyldes den svært behagelige produksjonen, der det gjøres plass til både strykere, deilige harmonier og bruk av diverse akustiske instrumenter jeg trolig ikke kan navnet på.
Resultatet er et album som gjør ganske lite ut av seg, men som mye takket være deilige melodier og svært dyktige musikere, makter å skape et nydelig musikalsk univers med ganske enkle virkemidler. Fordi denne trioen neppe vies mye oppmerksomhet, er det på ingen måte sikkert at det dukker opp en oppfølger, noe som i såfall vil være veldig synd, med tanke hvor bra denne debutskiva er.
