Plateanmeldelse: The Waterboys – «Life, Death & Dennis Hopper» (album, 2025)
Historien om legendariske The Waterboys handler egentlig om Mike Scotts musikalske reise gjennom ulike livsfaser og musikalske landskap. Utallige musikere har vært med på deler av ferden, noen i kortere, andre i lengre perioder, men kjernen i fortellingen har hele tiden vært Mike Scott selv.
Katalogen er selvfølgelig like lang som den er variabel. The Waterboys har vært innom big music, rock and roll, irsk og keltisk folk music, folkrock, blues, soul og funky pop. De første albumene er uforglemmelige og toneangivende for en hel generasjon, inkludert den legendariske perioden influert av irsk og skotsk folkemusikk på slutten av 80-tallet («Fisherman’s Blues» og «Room to Roam»). Tilbaketoget til rocken kom med albumet «Dream Harder» i 1993 (med blant annet «Glastonbury Song»). Deretter fulgte en over 30 år lang berg-og-dal-bane, ispedd soloutgivelser fra Mike Scott.
Så i hvilken bås skal vi putte musikken på konseptalbumet «Life, Death & Dennis Hopper»? Litt av alt, kanskje. Det samme kan sikkert også sies om de to foregående albumene, men det nye albumet står i en særstilling. Mike Scott er fra før kjent for sitt forhold til litteratur og spesielt til den irske dikteren Yeats. Scott har åpenbart også vært tiltrukket av Hoppers filmer så vel som hans talent som fotograf, men også av hans verdensbilde («Dennis Hopper» var også tittelen på en låt på «Good Luck, Seeker» fra 2020).
25 spor på en og samme skive er mye å gape over, selv for svorne fans. Her må det med en gang skytes inn at selv om kvaliteten på låtene varierer, og at en del av sporene bare er lyd- collager, skal The Waterboys ha for viljen til å eksperimentere, befridd for alle hemninger som de er. Ta for eksempel den Johnny Cash-inspirerte åpningslåten som i sin helhet synges av Steve Earle, før Mike Scott overtar mikrofonen på crooneren «Hollywood ‘55» og utover.
Lydbildet er outrert og retro, og til tider ganske kult. Sjekk for eksempel den elleville «Live In The Moment, Baby». Er det U2’s «Rattle and Hum» som er inspirasjonskilden? «A Guy Like You, Andy» er klassisk crooner pop anno 1950. Morsomt og faktisk ganske vellykket, mens «The Tourist» kunne fint ha vært noe fra Blur.
«Blues For Terry Southern» og «Riding Down To Mardi Gras» er absolutt verdt å låne øre til, før det tar helt av med den formidable singelen «Hopper’s On Top (Genius)». En fest av en låt, som du aldri blir lei av. Komplett med Waterboys-signatur i låt og arrangement. Lydsporene «Michelle» og «Daria» er stemningsfulle og vakre.
Selveste Bruce Springsteen er med og snakkesynger på «Ten Years Gone», som i tillegg byr på Edge-gitar og et steintøft lydbilde. Fiona Apple leverer et fantastisk vokalbidrag på «Letter From An Unknown Girlfriend». «I Don’t Know How I Made It» med Dawes’ Taylor Goldsmith på gjestevokal oser så sterkt av gammel storhet at du bare er nødt til å vifte med det hvite flagget. Andre ganger igjen blir du bare sittende og riste på hodet, som med «Frank (Let’s Fuck)».
Noen har kanskje lyst til å diskutere The Waterboys’ relevans i dag, eller Mike Scotts lederstil, men alt det der til side, denne hyllesten til Dennis Hopper er en uvanlig vital og generøs plate fra Mike Scott & co. «Life, Death & Dennis Hopper» er blitt et overflødighetshorn av et album, spekket med potente sanger. Beste skive fra The Waterboys på mer enn 30 år? Med god margin.
Ps! Ekstra stas at norske SUGERFOOT korer på låta «The Tourist».
