Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om norske A*11, Old 97’s, Gaby Moreno og Nick Lowes gamle band Chilli Willi and the Red Hot Peppers , i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
A*11- This Memory is on me (TB Hurricane Records)
Notat til nykommere; «A-11» er en knapp du kan trykke på på en jukebox, forhåpentligvis med ønsket resultat, tre-fire minutter med velkomponert musikalsk underholdning, egnet til å forsterke stemningen i etablissementet der jukeboxen er plassert, fortrinnsvis en bar, en honkytonk.
Da countrysangeren/ låtskriveren Hank Cochran («I fall to pieces» med Harland Howard, «Make the world go away») skrev sangen «A-11» i 1963, var den en oppfordring til å ikke spille nettopp «A-11» på jukeboxen. Den ville umiddelbart bringe frem minner om noe som ikke lenger var. Et tidlig tilfelle av meta honky-tonk country om man vil.
Det norske countrybandet A*11 lykkes altså med å kombinere et kort og lett gjenkjennelig bandnavn, demonstrere sin inngående kjennskap til æraen da hardcore country udiskutabelt var hvit manns foretrukne blues og samtidig legge den countryfaglige lista høyt.
A*11 teller et utvalg musikere som nå må tåle å kalles for ringrever i den stadig mer omfattende norske countryverdenen; bassist/ sanger Ivar Thomas Brynildsen, trommerslager/ sanger Bjørn Haglund, gitarist Jan Johannessen og pedal steel-gitarist etc. Tore Blesterud.
Inntil 2015 ble A*11 frontet av den Spellemanpris-vinnende sangeren/ låtskriveren Tore Andersen, som gikk bort i jula det året, bare 55 år.
På det tidspunktet var A*11 i gang med å planlegge innspillingen av sitt andre album, nå titulert This Memory is on me, etter en sang skrevet av Tore. Ytterligere tre av platas tretten sanger er signert ham.
Nå har A*11 fått seg en erstatter, en av Norges beste countrysangerinner, Malin Pettersen, ellers å høre i countryrockbandet Lucky Lipps.
Men på This Memory is on me lever A*11 opp til sin navngitte programerklæring, for dette er en countryjukebox i CD (og vinyl?)-format, med lead-vokal innsats fra ytterligere fire sangere; Brynildsen og Haglund fra bandet, ved siden av Roy Lønhøiden og Brennen Leigh. Sistnevnte er Austins, Texas ledende honkytonk-sangerinne.
Ytterligere to texanere, Beth Chrisman (The Carper Family) og Redd Volkaert bidrar på henholdsvis fele/ harmonier og gitar. Volkaert er et Telecaster-fenomen som har spilt med Merle Haggard. I fjor sommer besøkte han Norge og gjorde en rekke konserter sammen med A*11. Etter alt å dømme er han tilbake denne sommeren, gå glipp av ham & A*11 om du ikke unner deg selv en stor honky-tonk-aften!
Vi tipper at vi får høre mange av blinkskuddene herfra når disse konsertene inntreffer.
De norske låtskriverne her, ved siden av Tore Andersen; Brynildsen, Lønhøiden, Pettersen og Blesterud, har god innsikt i hva som gjør denne sjangeren til det den er, hverdagspoesi om mellommenneskelige forhold som gjør at dagliglivet vårt går opp og ned, ofte knyttet til kjærlighetslivets utfordringer. Slikt som kan få noen og en hver til å be bartenderen om å skjenke opp en eller flere til.
Det er også grunn til å notere at norske plateinnspillinger nå også møter en produksjonsmessig standard som gjør at This Memory is on you uten videre kunne vært trillet ut fra et Nashville eller Austin studio. Det er med andre ord liten grunn til å reise til Nashville for å få til den «rette lyden». Den finnes åpenbart allerede i TB Hurricane studios.
Ved siden av nylig albumdebuterende Country Heroes, tar A*11 seg av hardcore-countryens posisjon i Norge anno 2017.
Old 97’s- Graveyard Whistling (ATO records)
Da jeg bodde i Austin, Texas i 1994 var jeg fast kunde på en av USAs beste platebutikker, Waterloo Records, i krysset av Lamar Boulevard og West 6th street. Den gode nyheten er at Waterloo ligger der den dag i dag!
Waterloo var bestykket med ansatte som var godt over gjennomsnittet musikkinteresserte, det ble på et tidspunkt gitt ut en samleplate med banda som betjeningen spilte i!
Min hovedmann på Waterloo Records forstod raskt hva jeg likte og en varm sommerdag stakk han til meg en promoCD fra et band fra Dallas. Plata het Hitchhike to Rhome, kvartetten het Old 97´s, åpenbart oppkalt etter sangen «Wreck of the Old 97», kjent bl.a. i Johnny Cash´ tolkning.
Old 97´s spilte en egenartet fusjon av texas-country og kjapp power-pop, ikke så lite influert av britiske new wave/ postpunkband.
Da jeg fikk se dem live, var jeg solgt, Old 97´s var som fire rullende dynamittkubber på scena, frontfigur Rhett Miller måtte holde brillene på plass med en sinnrik strikkanordning for at de ikke skulle forsvinne av og ut til høyre og venstre.
Det tok ikke veldig lang tid før de fant veien til Norge og spilte på Down on the Farm utenfor Halden. Smakk-bang sa det!
I 1997 ble jeg sendt opp til Dallas fra Austin for å gjøre en stor story på Old 97´s for det alternative country-musikkmagasinet No Depression. To minnerike dager, der vi fartet rundt i bandets van og hørte på opptak de nylig hadde gjort med en av sine største fans, fellow texaner, countrygiganten Waylon Jennings.
Det skulle vise seg at disse opptakene ikke ble utgitt før i 2013.
Da hadde Old 97´s rukket å etablere seg som et solid amerikansk rockband i en slags kommersiell tredjedivisjon, mer enn godt nok til å leve respektabelt av rabalderet de lager. Platene har kommet jevnt og trutt, bra men har sjelden vært like spektakulære som de første utgivelsene fra midten av 90-tallet.
Det er derfor svært gledelig å melde at nye Graveyard Whistling bringer bud om en kreativ nytenning. Her er flust med knalllåter, tvers igjennom spot-on spilling og smarte/ morsomme tekster bak titler som «Good with God», «Jesus loves you», «Irish whiskey Pretty Girls» og innertier åpneren, «I don´t wanna die in this Town». Nesten som om rocken ikke skulle være død likevel.
For dette er rock. Som i ROCK. Innimellom også countryrock, når Fats Kaplin (Hege Brynildsen, Jack White) bidrar med pedal steel, fele og..eh..theremin.
Original rock min santen.
Da gjenstår bare det akk så nødvendige spørsmålet; Hvorfor er ikke Old 97´s norgesvenner? Hvorfor ikke? Svar meg nå!
Gaby Moreno- Ilusión (Metamorfosis)
Gaby Moreno heter egentlig Maria Gabriela Moreno Bonilla og ble født i Guatemala City for 35 år siden.
Ved siden av personalia, er dette essensiell informasjon: Gabby Moreno er en formidabel sanger, hvilket ugjenkallelig bevises med de tretten sangene som utgjør albumet Ilusión. Nominert til en Grammy i klassen «Beste Latin pop Album» utgitt i 2016.
Gaby vant ikke, slik hun gjorde i 2013, da hun ble valgt til «Beste nye artist» i den spesielle Latin Grammy Awards.
Men ikke la deg affisere av Gabys midlertidige lille motgang. Gjør heller hverdagen din vesentlig mye lysere med å lytte til Gabys absolutt magiske miks av blues, soul, r´n´b og latinsk folkemusikk, for det meste sunget på spansk. Med mucho corazon. En stemme som burde få engler til å se forlegent ned. (Vel, forlegent altså, ned ser de vel strengt tatt uansett).
Og for å innrømme det; jeg er åpenbart en latecomer til Gaby Morenos storslagne, vemodige og vakre sangkunst. Foran meg i fanklubben står bl.a. Tracy Chapman, Ani DiFranco, Milk Carton Kids, haldengitarist Freddy Holm og skuespiller/ sanger Hugh Laurie. Sistnevnte har turnert med Gaby i Sør-Amerika og Europa i flere år allerede.
Herved påtar jeg meg syndene til alle dere andre som heller ikke har hatt ørene stilt i retning Sør-Amerika de siste årene.
Dere vet hva dere har å gjøre nå, rydd plass til Gaby Moreno. Begynn med sangen «Sálvese Quien Pueda». En tamburin, et orgel og en stemme som bevrer av følelser.
(Og, ikke fortell meg at hun nettopp har holdt konsert i Norge! Greit?)
Retro: Chilli Willi and the Red Hot Peppers- Real Sharp (The Last Music Company/ Proper)
Nei, de er ikke så kjente som de andre pepperne, The Red Hot Chilli Peppers.
Men en gang ved tidenes morgen, rundt 1970, var Chilli Willi and the Red Hot Peppers konger på haugen, en ganske stor haug, London. Da var nemlig bandet som ble ledet av Philip Charles Lithman (1949-1987) og Martin Stone (1946-2016) sentrale i det som ble kalt engelsk pubrock. Band som i vesentlig grad lente seg på amerikansk countryrock og mer enn gjerne ville bli kalt «Det engelske The Band», «Det engelske Flying Burrito Brothers» og til og med «Det engelske Grateful Dead».
Men i 1975 var det over, punken lå i bakhold. Chilli Willi and the Red Hot Peppers kom slitne, fyllesjuke og blakke tilbake fra turnéen «Naughty Rhythms Tour», gjennomført sammen med Dr. Feelgood og soulbandet Kokomo. De tre banda alternerte på å headline.
Dr. Feelgood vant.
Chilli Willi and the Red Hot Peppers etterlot seg et par album, hvorav Bongos over Balham er det mest interessante. Den første, Kings of the Robot Rhythm, var Lithman og Stone bakket av folk fra Brinzley Schwartz, inkludert Nick Lowe på bass.
Fra vraket av bandet fant trommeslager Pete Thomas veien til Elvis Costellos Attractions, roadie/ manager Andrew Jakeman gjenoppfant seg selv som Jake Rivera, startet plateselskapene Stiff Records og Radar Records og var plutselig Costellos manager.
Real Sharp er Chilli Willi and the Red Hot Peppers musikalske etterlatenskaper, 44 spor på 2 CDer. Mye finfin, upretensiøs countryrock iblandet litt soul og jazz, slik som burde ha evig liv i tett symbiose med barer og puber.
Merkverdighet; Philip Charles Litman var også kjent som Snakefinger, assosiert «medlem» av superhemmelige The Residents. Go figure!
