Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Rodney Crowell, Sunny Sweeney, Marty Stuart og Southern Avenue i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Rodney Crowell – Close Ties (New West)
Jeg fikk med meg texaneren Rodney Crowell første gang da han besøkte Norge sammen med Emmylou Harris og hennes Hot Band i 1977, og stod på scenen i Chateu Neuf i Oslo.
Crowell var da en nøkkelfigur i Harris´ stadig mer fremgangsrike karriere. Han skrev sanger på alle hennes album på 70-tallet fra gjennombruddet Pieces of the Sky (75), der «Bluebird Wine» sogar var åpningssangen, og han spilte gitar og sang i bandet.
Emmylou har alltid vært kjent som en av countryens/ americanaens fremste sanger/ låtskriver-connoisseurer, og fra Crowell plukket hun bl.a. også blinkskudd som «Till I gain control again», «Leaving Louisianna in the broad day light» og «Ain´t living long like this». Emmylou og Rodnet skrev også «Amarillo» og «Tulsa Queen» sammen, høydepunkt på tidlige plater.
I 1979 giftet Crowell seg med Johnny Cash’ eldste datter, Rosanne, og sammen fikk de tre døtre.
Selv om Crowell ga ut egne plater, ble han først og fremst oppfattet som en låtskriver og bakmann, og på første halvdel av 1980-tallet konsentrerte han seg om å produsere Rosannas plater.
I 1988 kom han storveis på banen selv med albumet Diamonds & Dirt, som sanket opp hele fem førsteplasser på amerikanske countrylister og gjorde Crowell & Cash til neste generasjons superstjerner i countrybransjen.
I 1992 røk ekteskapet med Rosanne, men de har likevel klart å beholde både vennskap og evne til å samarbeide. På dette nye albumet synger Rosanne (og John Paul White) på fine «It ain´t over yet».
Crowell har selv fortalt at han fikk seg en wake-up-call da han kom til Nashville i 1972 og møtte Texas mester-låtskrivere som Guy Clark og Townes van Zandt. Dette beskriver han direkte og selvutleverende i sangen «Nashville 1972», som avslutter denne nye plata. Videoen til sangen er vel verdt å sjekke på youtube.
En av Close Ties andre oppsiktsvekkende sanger handler om Susanna Clark, Guy Clarks kone, som døde i 2012. «Life without Susanna» forteller om en eksepsjonell kvinne, som var både låtskriver, maler og muse for Guy, Townes, Rodney og andre. På 1970-tallet var Guy & Susannas hjem «salong» for kunstnerisk ambisiøse og talentfulle sangere/ låtskrivere, spesielt fra Texas. Inkludert en ung Steve Earle.
Crowell synger «Life without Susanna started when Townes van Zandt died/ From that day she hid out undercover..» Det er en bemerkelsesverdig tekst, intim og avslørende. Det kan synes som om alle var forelsket i Susanna, selv om hun var Guys kone!
Close Ties er ytterligere et overbevisende kapittel i plateserien som startet med The Houston Kid i 2001, utgivelser som har etablert Crowell som en av americanamusikkens tvers igjen respekterte poeter og all round good guys.
Crowell ble født i 1950, i en liten by ved Houston, Texas. I 2011 utga han selvbiografien Chinaberry Sidewalks, som pløyer dypt i oppvekstårene hans.
En av knalllåtene på «comebackplata» The Houston Kid er «I walk the line revisited», om da Crowell hørte Johnny Cash’ «I walk the line» for første gang i 1956, i bilen sammen med faren sin.
Crowell elsker å fortelle følgende historie fra da han selv møtte Cash for første gang, tjue år senere;
— Rosanna og jeg bodde sammen som kjærester i Los Angeles. Vi ble invitert til Cash’ feriested på Jamaica og det stod ikke til å nekte at jeg var nervøs for å møte ham og June. Jeg drakk meg godt til mot på flyturen til Jamaica. Da vi ankom, ble det raskt klart at Johnny ikke syntes det var en god idé at vi, ugifte som vi var, skulle dele seng.
Det utviklet seg til en krangel mellom Johnny og Rosanna, og jeg følte meg kallet til å avbryte og si hva jeg mente om denne gammeldagse holdningen.
Da snudde Johnny seg mot meg og sa: — Listen son, I haven´t known you long enough to miss you when you´re gone.
Det hører med til historien om svigerfar Cash og svigersønn Crowell at Cash både covret Crowells sanger og synger med ham på nettop «I walk the line revisited».
Sunny Sweeney – Trophy (Sunny Sweeney/ Thirty Tigers)
Sunny Sweeney kan, i likhet med Rodney Crowell, kalle Houston, Texas for sin fødeby. Men hun har tilbrakt det siste tiåret i Nashville, Tennessee, etter en opphold i Austin, Texas, der hun også spilte inn sitt debutalbum, Heartbreakers Hall of Fame (2006).
I Nashville har Sunny fått et rykte som en artist som går egne veier. Som skriver vesentlige deler av sitt repertoar selv, sammen med noen av musikkbyens beste låtskrivere, og er en tøff og frekk liveartist.
På dette fjerde albumet har hun fire co-writes med Lori Mckenna, som stadig plukker med seg både CMA Awards og Grammys for sine ferdigheter.
Den som har fått med seg Sunny Sweeneys to foregående album, Concrete (2011) og Provoked (2014), vet at texas-sangerinnen har en forkjærlighet for sanger som ikke skygger unna livets tøffe realiteter. Gjerne formidlet med gode doser humor. Sweeney har således vært en forløper for artister som Kacey Musgraves, Brandy Clark, Angaleena Presley og Margo Price. Damer som sier det som det er, og ikke tar noe bullshit i en (country)verden som har vært svært preget av det maskuline perspektivet.
«Pass the pain» og «Better bad idea» setter standarden, powercountrypop av beste merke, spilt av Sweeneys håndplukkede musikere, som klarer balansen mellom det spenstige, freshe og det countryhistorisk forbilledlige. Her skyves ikke pedal steel, fele, og banjo under et teppe av keyboards, slik tilfellet er med det meste av Nashvilles søvndyssende, formaterte listecountry. Den som er til forveksling lik dårlig hår-rock fra den gærne sida av 80-tallet.
Et av platas høydepunkt er definitivt McKenna/ Sweeneys «Bottle by my bed», som ikke handler om det du tror, men savnet av et barn når den klokka begynner å tikke.
Det er også grunn til å trekke frem at Sunny Sweeney er en overlegen sanger, kanskje den beste i Nashville om dagen, ved siden av Ashley Monroe.
Marty Stuart and his Fabulous Superlatives – Way out West (Superlatone)
Marty Stuart startet sin profesjonelle karriere som bluegrassmusiker som tolvåring, og spilte med bluegrassgiganten Lester Flatt i fem år på 1970-tallet. Deretter var han en del av Johnny Cash band fra 1980 til 1985, Stuart var også gift med Cash’ datter Cindy mellom 1982 og 1985.
Han slapp sitt første soloalbum i 1978, og var en sertifisert countrystjerne på 1990-tallet med en rekke hits, blant annet sammen med Travis Tritt.
Stuart er godt over gjennomsnittet interessert i countryhistorien, har en betydelig samling med artyfacts fra denne historien, nok til egne utstillinger, og er i dag gift med countrysangerinnen Conny Smith.
Fra 2003, og utgivelsen av albumet Country Music, har Stuart holdt seg med bandet His Fabulous Superlatives, tre av Nashvilles vasseste musikere; trommeslageren/ harmonisangeren Harry Stinson, gitaristen Kenny Vaughan og bassisten Chris Scruggs, barnebarn av banjogiganten Earl Scruggs.
Stuart har de siste femten årene gitt ut et titalls plater, flere av dem tematiske, med fokus på gospel, countrymusikken historie, indianernes historie, duetter og tog.
I 2007 produserte han Porter Wagoners (1927-2007) siste album, formidable Wagonmaster.
Nye Way out West har også et tema, California, filtrert via den filmatiske musikken til country & westernsangeren Marty Robbins (1925-1982), men også med et spekter som reflekterer Californias historie fra åpningen med indianer-sang til statens meksikanske historie.
Stuart & co har fått produksjonshjelp av Tom Petty & the Heartbreakers-gitarist Mike Campbell, som sørger for at denne musikken bades i både storslagne soloppganger og solnedganger.
Southern Avenue (Stax)
Southern Avenue er en gate som går gjennom Memphis, Tennessee, men herfra også et soulband som denne våren platedebuterer på relativt nylig reoppstartede Stax Records.
(Labelen høstet nettopp en Grammy for 2016-plata til soullegenden William Bell, This is where I live).
Southern Avenue frontes av sangerinnnen Tierinii Jackson og teller søster Tikyra Jackson på trommer, den israelske gitaristen Ori Naftali, Daniel McKee på bass og Jeremy Powell på keyboards.
Sammen gjør de den typen blanding av soul, gospel, r´n´b og blues som var fundamentet i Stax Records storhetstid, på sekstitallet.
Tierinii Jackson har stemmen som skal til og ved siden av ni egenskrevne sanger, primært av Naftali, gjør hun absolutt ære på Ann Peebles-hit´en «Slipped, tripped and fell in Love» (skrevet av George Jackson). Notodden Blues, are you listening?
