Tom Skjeklesæther, mest  kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om en  Emmylou Harris, The Grateful Dead, Jerry Garcia og Bill Kirchen i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.

Various Artists – The Life & Songs of Emmylou Harris (Rounder DVD & CD)

Musikk på TV? Det er spørsmålet der juryen aldri blir ferdig med å overlegge. Det finnes dem som er av den oppfatning at artistkonserter taper seg kraftig når liveopplevelsen klemmes inn i TV-ruta.

Jeg har hundrevis av artistspesifikke konsertopptak i flere formater fra VHS til DVD til bluray. Med noen få unntak, er det svært sjelden jeg tar dem fram. Det er vel en indikasjon på hvor min jurystemme ville falle.

Men det finnes et klart unntak, musikkprogram/ filmer der flere artister deltar, avløser hverandre rundt et felles tema eller en felles anledning. Jeg blir for eksempel aldri lei av å se på klassikere som The Last Waltz eller Woodstock.

Faktum er at jeg har hyllestkonserter til artister høyt på fredagskveld-underholdningslista, det er faktisk perfekt til slutten-på-arbeidsukas vin & pizza.

For to år siden samlet et stort antall artister seg i Dar Constitution Hall i Washington D.C. for å hylle americana-dronning Emmylou Harris. En av de mest elskede artistene fra de siste førti årene og et menneske som nyter stor respekt blant sine musikerkolleger i hjembyen Nashville.

Emmylou (nå 69) er selvfølgelig først og fremst kjent som tolker av andre låtskriveres materiale, hennes egen sangkatalog er mer begrenset. Det går an å mene at den fortsatt toppes av sangen «Boulder to Birmingham», å finne på hennes solodebut, Pieces of the Sky fra 1975. Det sier sitt i den sammenhengen at nettopp den sangen er avslutningen på denne lange kvelden, med Emmylou og hele ensemblet på scenen samtidig.

Men før vi kommer dit har oppunder tretti artister løftet på hatten med ektefølte tolkninger av sanger som likevel forbindes sterkt med Emmylous mangefasetterte karriere.  Det åpner med «One of these Days» (Earl Montgomery), fremført av Buddy Miller, husbandleder for et knall-lag som også teller Don Was på bass, Sam Bush på mandolin, fele, banjo, Sara Watkins på fele og Greg Leisz på pedal steel og lap steel.

Her står høydepunktene i en slik kø at «høydepunktene-i-kø»-klisjén blir gjort til skamme; Mavis Staples makter å fyre opp den potensielle sovepilla «Will the circle be unbroken», The Milk Carton Kids bretter sin vokal & gitar-magi rundt Emmylous egen «Michelangelo», Chris Hillman og Herb Pedersen er en direkte link til Gram Parsons med sin flotte «Wheels», Lucinda Williams hulker seg gjennom «Hickory Wind», Rodney Crowell, som har skrevet tre av sangene her, fremført av Trampled by Turtles, Shovels & Rope og Alison Krauss, velger selv en annens sang, «You´re still on my mind» (Luke McDaniel).

Hank Williams barnebarn, Holly Williams, Lee Ann Womack, John Starling og Daniel Lanois ( begge sammen med Emmylou), Iron & Wine med Lanois, Mary Chapin Carpenter, Vince Gill, Conor Oberst, Shawn Colvin, Patti Griffin, Steve Earle, Sheryl Crow (som ALLTID er med i slike sammenhenger) og Kris Kristofferson sørger videre for at dette  er en splendid aften. Americana-musikk av ypperste merke, i skarp kontrast til (country?) pop-miget som vi nylig var vitne til fra CMA Awards.

Pling! Er det noen hjemme på innkjøpsavdelingen i NRK?

Various Artists- Dear Jerry/ Celebrating the music of Jerry Garcia (Rounder DVD & 2 CD)

Den samme innledningen gjelder også for denne utgivelsen, en hyllest til Grateful Dead gitarist/ sanger/ låtskriver Jerry Garcia, Captain Trips himself, som markerte at det var tjue år siden den bemerkelsesverdige kulturfiguren forlot oss, bare 53 år gammel.

Konserten fant sted på Merriweather Post Pavillion i Columbia, Maryland 14. mai 2015 og den legendariske konsertarenaen var fylt opp til kapasiteten på rundt tjue tusen mennesker.

Til stede var alle de fire gjenlevende Grateful Dead-medlemmene; gitarist & sanger Bob Weir, bassist Phil Lesh og trommeslagerne Bill Kreutzmann og Mickey Hart. I kjernebandet også her; deadheads som Buddy Miller, Don Was og Sam Bush.

Men i god Dead-ånd var dette en vesentlig mer ekspansiv konsert der artister over et bredt spekter fra Allen Toussaint (som døde bare et halvår etter at han stilte i gulllamé dress her, 77 år gammel) til Peter Frampton til Jimmy Cliff til Jefferson Airplane/ Hot Tunas Jorma Kaukonen til countrystjerna Eric Church til Los Lobos og Grace Potter fløy sine freak-flag. De to siste sogar sammen med Bob Weir.

Her får vi også høre og se yngre artister som så langt ikke er spesielt kjente på våre breddegrader, men som åpenbart er store blant dette publikummet; The Disco Biscuits (joda), moe., O.A.R., Yonder Mountain String Band og Trampled by Turtles (også på Emmylou-tributen). Alle folk som både kan spille og åpenbart har fått overført Deads musikalske gener, på vildt forskjellige vis.

I likhet med det som er tilfellet med fjorårets enorme hip-artist-hyllest til Grateful Dead, Day of the Dead, sørger slike konserter for at vi ikke mister storheten til sanger som «Uncle John´s band», «Deal», «Sugaree», «Fire on the Mountain», «Scarlet begonias», St. Stephen», «Bertha», «Friend of the devil», «Ripple», «Tennessee Jed», «Loser» og «Shakedown street» av syne. Yonder Mountain String Band klarer å kombinere funken i den siste med bluegrass, i seg en stor bedrift.

Bill Kirchen & Austin De Lone- Transatlanticana (Red House Records)

La meg proklamere dette til (den lille) verden; Bill Kirchen er min favoritt-gitarist!

Ikke bare det, Bill er en tvers igjennom cool fyr, som jeg har hatt gleden av å dele flere tidlig-morgen-kopper kaffe med på Jo´s på South Congress i Austin, Texas. Byen der Bills gamle band, med det overlegne navnet Commander Cody & his Lost Planet Airmen, var et tilnærmet husband på den mytiske konsertarenaen Armadillo World Headquarters (Det navnet er forresten også overlegent) på 1970-tallet.

Commander Cody & his Lost Planet Airmen var fullstendig vilde, de blandet alt som var mulig og umulig i populærmusikken; country, jazz, blues, rockabilly og rock og myriader avskygninger innimellom til en helt uimotståelig miks. På begynnelsen av 2000-tallet dro jeg ens ærend til Ann Arbour, Michigan for å få med meg en gjenforeningskonsert med det originale åttemannsbandet. En stor opplevelse, musikalsk og for hodepinetablettindustrien. Ann Arbour var bandets hjembase og også stedet der Kirchen gikk i skoleklasse med Iggy Pop!

I årene som har gått siden Commander Codys glory days har Kirchen livnært seg som gitarist for Nick Lowe og med et knippe glimrende soloplater, inkludert den monumentale Hammer of the Honky Tonk Gods fra 2006. Tittelen er selvsagt en beskrivelse av Bills slitte Fender Telecaster. Gitaren han tryller absolutt alt mulig ut av.

Denne gangen har han slått seg sammen med pianisten/ sangeren Austin De Lone, frontmannen i det mystiske bandet Eggs over Easy, amerikanere som kickstartet det som skulle bli kjent som pubrockbølga i England på tidlig 1970-tall. I fjor kom det en utmerket antologi over dette bandet; Good´n´Chaesp: The Eggs over Easy Story på yep rok records.

Sammen er Kirchen og De Lone good time honky tonk dynamitt fra Merle Haggard-hyllesten (og Kirchen-selvbiografien) «Hounds of Bakersfield», skrevet av Kirchen og Blackie Farrell, frem til en countrysoulversjon av Dylans «The Times they are a-Changin´».

Forsett for 2017; Få Bill Kirchen, gjerne sammen med Austin De Lone, tilbake til Norge. Sist han var her, satte han fyr på låven under Down on the Farm i 2007.

Grateful Dead – Grateful Dead 50th Anniversary De Luxe Edition (Warner)

Dead-jubileumet fortsetter, nå med en skinnende flott og lydmessig oppgradert utgave av bandets debutalbum fra 1967. I dobbel versjon med en ekstra disc der vi får 17 kutt fra en konsert i P.N.E. Garden Auditorium i Vancouver, Canada 29. og 30. juli 1966 (tidligere uutgitt).

Selve debutalbumet beskrives som «Electrified Jug Band Stomps, Chicago Blues, Crazed Modal Improv and Dylan-y put downs… Introducing…The Grateful Dead».

Altså den originale kvintetten med Jerry Garcia, Bob Weir, Phil Lesh, Bill Kreutzmann og Ron «Pigpen» McKernan.

Det låter forbløffende fresht femti år senere, om du virkelig vil ta the long strange trip med Grateful Dead starter du med denne nyutgivelsen og tråkler deg fremover. Jeg antar at Rhino/ Warner akter å servere tilsvarende gylne oppdateringer av originalalbumkatalogen i tida som kommer. Stay tuned! The Golden Road (to unlimited devotion).