Popklikk-Jon Erik kliner til med anmeldelser av tre plater han har hørt mye på den siste tiden.
Matilda Mann: «Roxwell» (album, 2025)
Matilda Mann er en britisk indie-folkemusiker fra Vest-London. Hun har fire EP-er på samvittigheten. «Roxwell» er dermed første fullengder fra unge Matilda Mann. Til gjengjeld byr albumet på hele 14 spor.
Folkemusikken som Mann er kjent for, er denne gangen tonet ned til fordel for et pop-lydbilde (i hvert fall etter at førstesporet har tonet ut). Mann får lov til å skinne som en britisk versjon av Maggie Rogers (spesielt på «Say It Back»). En enda bedre sammenligning er kanskje artister som Rachel Bobbit og girlpuppy.
Et av skivas beste øyeblikk finner vi i den nydelige «Tell That I’m Wrong». Her møtes kassegitaren og den moderne produksjonen på en fortreffelig måte. Albumet er tidsriktig produsert av Jonah Summerfield (Holly Humberstone, Tommy Lefroy, Kenny Hoopla, Mette, Sasha Sloan, Tom Grennan, The Snuts, Lapsley, Rachel Chinouriri and Dylan Fraser). Summerfield trykker på mange av de riktige knappene og tilfører Mann både retro coolness og trøkk der det treng («See You Later, Meet Cute»)
Aller best er Mann når hun toner ned pop-ambisjonene og dedikerer seg til indie-sounden. Herlig nedtonet stemning i «Common Sense», mens «Autopilot» er indiepop av godt gammelt merke.
Silvana Imam: «Tro» (album, 2025)
Silvana Angelina Imam er en prisvinnende svensk rapper og skuespiller av format. Imam vokste opp i Jakobsberg, med en mor fra Litauen og en far fra Syria. Hun debuterte i mai 2013 med albumet «Rekviem». Siden har hun sluppet musikk jevnt og trutt fram til dags dato. Her i Popklikk har vi ikke hatt for vane å anmelde rap-album, men i Silvanas tilfelle gjør vi et unntak fra regelen.
Den nye skiva, «Tro», byr på akkurat så mye attityde og in-your face som det er mulig for en som rapper på et nordisk språk å oppnå. Den fantastiske tittellåten glir umerkbart over i andrelåten «Likbil». I god rap-tradisjon tar Imam et oppgjør med kulturen, og hvem som helst får så hatten passer. Her fra «Tro»:
/ Göm din fru, göm din prisgala / Penetrerat scenen så många gånger man tror Silvana måste knapra på viagra / Stilen in och ut som ett rån, lämnar inget till slumpen / Om det var krig just nu hade du plockat upp den? / Du är en man men har du pannben? / Du rör dig mer som en tandfé, dansar runt, skammen i rummet / Stick ’em up visa mig guldet / Han gillar Andrew Tate men han skippade lumpen
Mange av låtene har gode, svært dansbare refreng hvor Imam har støtte fra en rekke svenske vokalister, inkludert Coco O., Parham, Biggie Juke, ALMA, norske Oscar Blesson, Mapei og Bette, men ingen av låtene slår den famøse åpninga på plata med «Tro»/«Likbil».
Reb Fountain: «How Love Bends» (album, 2025)
Amerikanskfødte Reb Fountain vokste opp i Lyttelton, New Zealand, og er nå etablert alternativ-artist i hjemlandet. Hun har fra før fem album på samvittigheten, de tre første via hennes egen label: «Like Water» (2006), «Holster» (2008) og «Little Arrows»(2017). De to forrige, «Reb Fountain» (2020) og «Iris» (2021) via Flying Nun.
På den Dave Khan/Simon Gooding-produserte «How Love Bends», treffer Fountain tidsånden perfekt med sin melodiøse synth-baserte pop. Åpninga med «Come Down», tittellåten «How Love Bends» og «City», er svært sterk innen den alternative scenen. Tre svært vanedannende låter rett i fleisen.
Lana Del Rey-inspirasjonen blir enda tydeligere på «Ring Ring», mens utrolig fine «Nothing Like» like gjerne kunne vært en låt av Portishead. Det er med andre ord ikke lystige saker dette her, men vakkert er det. Direkte hjerteskjærende blir det på tampen, med «Everyday Fitness» og, ikke minst, den sakrale «Memorial». Den sterke åpningstrippelen blir likevel det som står igjen som høydepunktet på ei ellers god plate fra Reb Fountain.
