Tomas Dahl, aka Caddy, har gitt ut et av årets beste powerpop-album.

Et album fylt av storslagne låter og med assosiasjoner til storheter som Brian Wilson, Tom Petty og The Cars. Popklikk har snakket med Tomas om plata, inspirasjonskilder «art by accident» og veien videre.

– For uinnvidde, hva er bakgrunnen for artistnavnet? 

– Det var faktisk kjæresten min som foreslo det. Jeg var på jakt etter et lett og kjapt navn, type Weezer eller Ash som jeg er stor fan av. Jeg husker jeg hadde et dataprogram på jobb som heter Wordfinder. Under ordet Caddy stod det «en altmuligmann». Så føler det var ganske passende siden jeg hadde lyst til å spille inn noe helt på egenhånd.

– Hvordan vil du beskrive musikken på skiva?

– Det er en blanding av mye rart. Jeg liker veldig godt å gjøre bittesmå tributes underveis i en låt. Bare små vrier, nok til å forvirre lytteren og få vedkommende usikker på om han/hun har hørt det før eller ikke. Men akkurat denne skiva er veldig inspirert av band/folk jeg har vært fan av i årevis. Teenage Fanclub, Brian Wilson, Tom Petty og så videre. Samtidig som det faktisk er ting som The Shadows, Kraftwerk og div 80-talls greier inni der et sted også. En liten fun fact er at åpningen på trommene på «Saint-Cyr-sur-Mer», faktisk er tatt rett fra Metallicas «The Thing That Should Not Be». Men ikke si det til Lars Ulrich, ‘a!

– Hva er du mest fornøyd med på plata?

– Litt vanskelig å ta frem én ting. Men det som treffer meg mest i musikken, er de sekundene der alt plutselig er perfekt. Det kan være alt fra en gitartone som henger inn i vokalharmonier og så videre. Litt art by accident. Jeg føler jeg fikk til et par fine ulykker på denne skiva.

Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyde med og begrunn svaret.

– Det må bli «Wherever You Go» og «Into The Sun». Jeg hadde laget refrenget til «Wherever You Go» for lenge siden og visste akkurat hvordan den skulle bli. Jeg visste at den ville bli en blanding av klassisk, sen 70-talls powerpop og Miami Vice. Da Bendik Brænne la en skamløs «L.A. Law» saksofonsolo i studio, trodde jeg at jeg kom til å revne av begeistring!

«Into The Sun» hadde jeg også klimpret på en god stund, refrenget og Tom Petty- feelingen var der ganske tidlig. Jeg lager alltid teksten helt til slutt, alle harmonier og så videre er på plass helt fra starten. Så jeg dro en uke til Fuerteventura tidlig i januar 2014, for å få litt sommerinspirasjon og fullføre noen låter. «Into The Sun» var en av dem. Jeg leide en skikkelig bedriten, rusten og gammal Nissan Micra et par dager for å se meg rundt. Den låta handler om den bilen.

– Hvilken av låtene på plata sleit du mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn?

– Det må bli tittelkuttet, «The Better End». En veldig Brian Wilson-inspirert låt. Jeg ville ikke ha noe typisk trommerytme på den, så jeg gikk for en hel haug med perkusjon i stedet. Det er ganske så langtekkelig å legge en og en tamburin og perk på den låta for å få det tight. Men den fikk noe veldig trist men samtidig veldig fint over seg, men den var helt klart den mest krevende låta å få på plass.

Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Idéene kan dukke opp overalt. Takk og pris for bra mobiler med mikrofon på! Men på dette albumet kom det meste på fisketurer i Vassfaret og på ferie, for eksempel på den franske rivieraen. Ingen spesiell rekkefølge de kommer i, det kan være alt fra en trommerytme jeg nynner på, eller gitarspilling jeg får bilde av i hodet.

– Kan det stemme at dere har hørt mye på band som The Cars og Fountains Of Wayne?

– I så fall må det være mer The Cars enn FOW. Jeg synes fortsatt «Drive» er kanskje en av verdens aller fineste låter og elsker hvordan den er produsert. Fantastiske detaljer i lydbildet! Og «You Might Think», så klart. Dette er tidløs pop. De høres litt ut som et bra The Killers på den låta. Jeg digger den første FOW skiva, dødsbra, skranglete pop med veldig catchy refrenger. Men synes de ble litt for glatte etterhvert, skivene låter altfor sterilt og kaldt. De gode låtene er der fortsatt, men orker ikke høre på noe som minner om en tre minutters Pepsi-reklame om og om igjen. Når det er sagt, så elsker jeg det andre bandet til bassist Adam Schlesinger, Tinted Windows. Et band sammensatt av av folk fra nettopp Fountains of Wayne, han gitaristen fra Smashing Pumpkins, trommisen fra Cheap Trick og han dritkjekke fra Hanson! Et av de beste powerpop-albumene på mange, mange år!

– Burde det være påbudt å bruke minimum et Fred Perry-antrekk minst en gang i uka?

– Holder for meg. Så lenge folk har klær på, så er jeg stort sett fornøyd.

– Hvilke planer har dere for fremtiden?

– Med Caddy aner jeg ikke. Det er nesten åtte år siden jeg gjorde noe sist med det, så det blir når det blir. Jeg hadde ingen planer om å lage et album eller spille inn noe på egenhånd igjen. Det skjedde bare. Sånn er det når man har låter som ikke passer inn i andre prosjekter og litt tid til overs. Men jeg har masse andre ting på gang, blant annet ferdigstille et album med et australsk band jeg har skrevet låter for. Men det er en haug av prosjekter som jeg vil gjøre. Alt fra elektronika til punkrock.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

Det tenkte jeg faktisk på her om dagen. Jeg husker egentlig ikke hva jeg hørte på, jeg var også den gangen ganske stuck i gamle ting, Beach Boys og The Shadows. Husker jeg skulka skolen for å dra på Beach Boys-konsert i Skien i 1993, det var ganske ukult. Men selvfølgelig punken og powerpop som jeg oppdaget tidlig på 90-tallet, takket være Kåre fra Kåre & The Cavemen, var en stor forandring. Han bodde en liten periode på Grua, en høl av et hjemsted på Hadeland, og inviterte meg ofte opp til seg for å spille de nye skivene han hadde kjøpt i Oslo. Og Nirvana var jo også en stor greie, fantastiske låter. Punka Beatles, liksom.

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

– Jeg var veldig begeistret for Fucked Ups «Glass Boys», veldig bra melodiøs punkrock/hardcore fra Toronto og Tychos «Awake»; veldig behagelig og sommerlig ambient elektronika som i bunn og grunn er Scott Hansen fra San Francisco. En veldig talentfull altmuligmann.

– Har du et musikalsk forbilde?

– For meg så må det bli Brian Wilson. Jeg kan fortsatt høre på «Smile» eller «Pet Sounds» og tenke «hvordan i helvete er det der mulig å lage»!?. Han er jo døv på det ene øret i tillegg. Han ble rett og slett satt på jorden til å lage den fineste musikken som noensinne kommer til å bli laget.

– Plukk ut tre album som har betydde mye for deg.

– Vanskelig valg, men ihvertfall Kiss-skiva «Creatures of the Night». Første album jeg lærte meg på trommer i 1982. Og det er jo Kiss, jeg var jo bare et barn og de var jo larger than life.

Europes «The Final Countdown» Fortsatt et barn i 1986, men jeg tror det var her jeg først begynte å høre etter på låtene. Hvordan ting var satt i sammen, catchy refrenger og så videre.

The Shadows’ «Greatest Hits» Husker jeg fant denne vinylen i samlingen til fatter. Ble helt satt ut av hvordan det fortsatt var låter og refreng uten vokal. Tatt med meg masse av dette inn i Caddy.

– Velg mellom følgende artister:

– The Smiths eller The Clash?

– The Smiths. Av en eller annen grunn har jeg aldri likt The Clash, men har egentlig ikke noe god grunn.

– Østkysten eller vestkysten?

– Lett! Vestkyst, så klart!

– Paul Simon eller Neil Young?

– Kan jeg velge noe midt i mellom, Paul Young kanskje? Eller, Paul Simon!

– Ryan Adams eller Bryan Adams?

– Bryan Adams, helt klart! Jeg er kjempestor fan! Tror jeg har sett han fire ganger nå. Det har liksom aldri vært kult å like Bryan Adams, føkk de folka der ass. Alle liker Bryan Adams sine «rocka» låter. Dessverre tenker de fleste på sviskene hans når de hører navnet hans. Jeg synes de er dritbra de også, men du hører liksom ikke låter som «Run To You» eller «Summer of 69» bli skrevet i dag. Men for all del, Ryan kan være god han også!

– Big Star eller Fleetwood Mac?

– Burde egentlig svare Big Star, men føler jeg har hørt mye mer på Fleetwood Mac.

– Nirvana eller Johnny Cash?

– Umulig å sette de opp mot hverandre da, totalt forskjellig, men må jeg velge så blir det Nirvana.

– Madonna eller Kate Bush?

– Madonna!! Mange bra låter! Hun må bare slutte å kle av seg. Det kommer vel en «Sixty & Sexy Tour».

– The Beach Boys eller Led Zeppelin?

– Pfff! Lett, Beach Boys. Led Zeppelin, ekstremt overvurdert.

– Pink Floyd eller Tom Waits?

Pink Floyd. Har faktisk rappa en del ting fra «The Division Bell»- skiva på noen låter. Angrer ekstremt mye på at jeg ikke dro og så de konsertene på Valle Hovin i 1994.

– Joni Mitchell eller Jimi Hendrix?

– Egentlig ikke vært noe fan av noen av de, Joni synger fint og Jimi var god på gitar. Et fett for meg!