Ephemeras nye plate, «Seasons», har fått så mange gode anmeldelser at vi rett og slett måtte snakke med jentetrioen fra Bergen, noe som resulterte i et intervjue med en av dem, Jannicke Larsen.

– For uinnvidde; forklar bakgrunnen for bandnavnet.

– Navnet betyr døgnflue og er ironisk nok en betegnelse på noe som er kortvarig. Vi valgte oss navnet på bakgrunn av en litt tørr vits: «Nei takk, ikke i aften, sa døgnfluen». Ordet lyder feminint (femme=kvinne på fransk), så vi syntes det passet fint.

– Hva var grunnen til at dere valgte å gjenforenes akkurat nå?

– 16 år var akkurat så lang tid det tok å få logistikk, utdannelse, familieforøkning i flere omganger og låtskriving til klaffe godt nok til at vi var på samme stasjon samtidig. Nå skal det sies at vi har hatt små gjenforeninger underveis, og så har vi jo egentlig ikke vært borte fra hverandre. Vi har bare ventet til det føltes riktig å hoppe på karusellen igjen.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Seasons» sammenlignet med tidligere utgivelser?

– Vi lager musikk på samme måte som før, og vokalharmonier og instrumentsammensetningen er velkjent, men dette albumet er nok mer modent. Dessuten er flere av låtene mer eller mindre spilt inn live, noe som gir et eget preg til soundet.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vi begynte innspillingen for 2,5 år siden. Da spilte vi inn enkle og umiddelbare skisser av låtene som vi i prosessen bygget videre på, til hver og en låt hadde fått sitt univers.

– Hva er dere mest fornøyd med på «Seasons»?

– Det er fint å merke at vi fremdeles, etter så mange år, har den effekten på hverandre at dersom en av oss kommer med en ny låt, så er de to andre umiddelbart «på saken». Lyden av oss tre er konstant på en måte. Og så er det fantastisk å se at vi fremdeles rører folk med musikken vår. Det er vi veldig takknemlige for!

– Plukk ut én låt fra plata som er spesiell for dere.

– «When The Best Ones Are Gone» har bragt frem tårer siden første gang vi spilte den sammen. Bakgrunnen for låten er tapet av en venn, og det gjør vondt når verden blir snudd på hodet på den måten. Men teksten har håp i seg, og melodien har en trøstende effekt på lytteren. Musikk er viktig på den måten.

– Hvilken av låtene var det vanskeligst å få på plass, og hvorfor ble det sånn?

– To låter var vanskelige, på samme måte. Det var «Magic» og «Hopeful». Begge disse låtene er spilt inn live, og det var skrekkelig vanskelig å holde tempoet jevnt gjennom hele låten.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Vi lager stort sett låter hver for oss, både tekst og melodi. Noen låter sitter langt inne, andre er mer villige til å dukke opp, som du sier. Vi arrangerer og finner harmonier i lag, og legger etter hvert på et ekstra lag med for eksempel synth, klokkespill, stryk eller hva det måtte være. Vi føler oss frem, og det kommer stort sett av seg selv når vi arrangerer en låt sammen

– Er det noen artister som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Vi finner nok inspirasjon i det meste av den musikken vi hører på.

– Fortell litt om hvordan dere opplevde å gi ut plata og alt som skjedde i kjølvannet av den.

– Det har vært veldig spennende. Vi har jo jobbet lenge med albumet og lagt sjelen vår i arbeid, men ante ikke hvordan det ville bli mottatt. Da er det utrolig fint og bli mottatt med flotte anmeldelser, og fem og seks på terningen.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– The Real Ones: «Hey future, hey past». Stor musikkglede, og et ekstremt velprodusert album. Emelie Nicolas: «Traquille Emilie.» Deilig album å høre på når du er ute og går. Silja Sol: «Ni liv». Befriende rett frem på bergensk.

– Hvordan traff dere hverandre og hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden?

Christine og jeg (Jannicke) traff hverandre allerede på barneskolen. Vi gikk til samme pianolærer og begynte etter hvert i samme ungdomskor. Der traff vi Ingerlise og fant raskt tonen, bokstavelig talt. Vi hørte på Edie Brickell, Velvet Belly, Stina Nordenstam, U2, Nirvana, Tori Amos, R.E.M, Soundgarden, The Cure, Lenny Kravitz, Pixies, Pearl Jam og mye mer.

Plukk ut tre album du/dere aldri blir lei av.

– Veronica Maggio: «Satan i gatan». Dette albumet er ekstremt vellaget og velprodusert. Robyn: «Body Talk». Robyn er bare kul. Sånn er det. Susanne Sundfør: «Ten Love Songs». Dette er et univers av et album. Sundfør eier meg når jeg lytter til det.

– Velg mellom følgende artister:

– David Bowie eller Bob Dylan? 

– David Bowie ruler. Låtene, stemmen, imaget, alt er fullendt.

– Roxy Music eller Fleetwood Mac?

– Roxy Music. Min far har hørt mye på Roxy music i min oppvekst, så dette er gode minner

 – Kate Bush eller Johnny Cash? 

– Kate Bush var også mye spilt i stuen til mine foreldre opp igjennom. Jeg har i ettertid hørt mye på henne selv, og elsker den uredde måten å synge og lage musikk på.

 – Nick Cave eller Peter Gabriel? 

– Peter Gabriel. Det var noe med de sære musikkvideoene hans som fanget oppmerksomheten min. Men også lydbildet hans falt i smak i ungdomsårene. Og så er duetten med Kate Bush uslåelig vakker, da.

– Dolly Parton eller Joni Mitchell? 

– Joni Mitchell lagde låter på svært intelligent vis, både i tekst, arrangement og holdning, og med den herlige vokalen og det kløktige gitarspillet vinner hun over den fantastiske Parton.

– Wilco eller Big Star?

– Wilco har gode låter og et lydbilde som fenger.

– Neil Young eller Nick Drake? 

– Nick Drake. «Pink Moon» traff meg i hjertet. Musikken er skjør og stødig på samme tid, vokalen er så ærlig. Kombinasjonen av tørr kassegitar og piano er en fulltreffer.