Fangst, med medlemmer fra Honningbarna, Death By Unga Bunga og Hvitmalt gjerde, er ute med det vanskelige andrealbumet, «Fangst Sinatra». Et svært vellykket album som strutter av energi og overskudd.

Popklikk har pratet med bandets sanger og frontfigur, Johannes Fjeldstad, om «Fangst Sinatra» og diverse inspirasjonskilder.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Fangst Sinatra» sammenlignet med det forrige albumet, «Føniksinstituttet»?

– Har du sett Titanic-filmen? I filmen har Jack billett til et dekk på båten der det er trangt, men mye moro, mens Rose holder til på øverste dekk der det er elegant og luftig. På «Føniksinstituttet» var vi stort sett på moro-dekket, mens vi på Fangst Sinatra svipper noen turer innom sosieteten på øverste dekk. 

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

– På slippkvelden til vårt første album, «Føniksinstituttet», satt vi på bar med venner og hygget oss. Vi priste hverandre, og snakket om fremtidige prosjekter og ambisjoner. «Vi må gjøre det der crooner-prosjektet vårt,» sa Dag, og tenkte på et evig fremtidig sideprosjekt, der vi én torsdag i måneden skal spille nedpå Sinatra-låter, bekledd i smoking, ved Refsnes Gods på Jeløya. Min bror overhørte samtalen og sa: «det der bør dere jo kalle Fangst Sinatra». To pils senere ble det vedtatt at «Fangst Sinatra» heller burde bli tittelen på neste plate. 

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Etter første plate gikk vi ganske umiddelbart i gang med å øve på låter til et nytt album. De andre hadde masse frekke idéer ganske umiddelbart, mens jeg var noe seigere i gang. Det har resultert i at platen består, i større grad enn forrige platen, av idéer som alle i bandet har tatt med hjemmefra til øvingslokalet. To av låtene, «ulver på skøyter» og «spinner», har vi hatt i kofferten lenge. 

– Innspillingen skjedde over tre dager, på 24 timer, i Studio Paradiso med Marcus Forsgren bak spakene. Vi var meget innøvd da vi entret studio, så vi trengte ikke mer enn maks tre tagninger av hver låt. Alt er live, bortsett fra vokaler og vibrafonen som vi skjøt inn den tredje dagen. 

– Hva er du mest fornøyd med på «Fangst Sinatra»?

– At vi spilte inn et album (pluss litt til) på 24 timer, og har levert et usminket verk med kraft. Jeg er fornøyd med klangen i lydbildet, denne band i et rom-følelsen. Det høres kanskje banalt ut, men mye rock for tiden faller for datamaskinenes fristelser fremfor disiplinen det krever å tro på live-formatet. 

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Jeg synes «Myk seng» og «Opp og fram og tilbake igjen» er en utvikling i uttrykket vårt, så derfor velger jeg dem. Den første fordi den har en noe annen atmosfære enn noe vi har gjort tidligere, den andre fordi den er gøy på en annerledes måte. 

– Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

-Som nevnt var vi veldig innøvd da vi entret studioet, så det var aldri noe stopp i innspillingsprosessen der vi følte på motstand. Selv om mange av låtene våre oppstår nokså fort, møter vi på motstand i det kreative på hver vår front. For min del er det alltid mye motstand når det gjelder å skrive tekster. Det er en prosess jeg liker godt, men det kan gå ganske tregt. For meg er det mye vanskeligere å si seg fornøyd med en tekstlinje enn å si seg fornøyd med en gitarlinje. Det er samtidig en sunn motstand som gjør at man utvikler seg. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Det er vanskelig for meg å si noe generelt som rommer alle. De er liksom alle ulike småhistorier. Man kjøper fra eget liv, og venners liv, og putter det inn i en tørketrommel og så blir de til. 

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Samtlige i bandet er komponister, og tar med uttrykk til øvingslokalet vårt. Da vi startet bandet var det stort sett jeg som tok med låter, men nå gjør vi det alle sammen. Noen av låtene har en nokså komplett grunnstruktur, andre komponerer vi sammen i øvingslokalet der opphavet til idéene blir noe uklart. Idéer dukker ofte opp på søndager, eller mandager. 

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Parallelt med låtskrivingsprosessen til albumet hadde vi en konsert-serie på Trekanten i Oslo der vi utfordret uttrykket vårt i mange ulike sjangre sammen med gjesteartister. Vi spilte blant annet soul-låter fra 60-tallet, og barne tv-låter fra 90-tallet. Jeg tror arbeidet med denne konsertserien var med på å åpne opp noen dører i uttrykket vårt. Vi fant blant annet ut at vi ikke trenger å spille drithøyt hele tiden. På barne tv-kvelden spilte vi noen sanger fra tv-serien om Mummitrollet, så derfor velger jeg Tove Jansson som en kunstner som har inspirert albumets uttrykk.  

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Akkurat nå sitter vi på toget til Stavanger, hvor vi skal spille på Tou Scene. Jeg har med meg en klassiker, «Siddartha» av Herman Hesse, som jeg tenker å lese ferdig. En liten, fin bok om et helt liv, og en bok som er ment å være universal og passe alle aldre.

– Jeg setter pris på veldig mye, og synes det er generelt vanskelig å plukke ut favoritter. Av malerier er det noen motiv som av og til dukker opp i bevisstheten. «En bondebegravelse» av Erik Werenskiold, som henger på Nasjonalmuseet, er et bilde jeg tenker på i blant. Jeg tror det er gutten i bildet som hjemsøker meg. Når det gjelder film synes jeg svenskene har vært gode. Alt av Roy Andersson er stor kunst. Filmene beskriver det vakre og det grå i hverdagen, og gjør det magisk. 

– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstida?

– Alle i bandet vokste opp med den nye garage-bølgen på starten av 2000-tallet med band som the Hives og the Strokes. Jeg har vært innom veldig mange faser musikalsk, men har alltid vært en gamlisungdom. Da jeg var tenåring gikk det for det meste i garage fra 60-tallet, soul på fester, en del alternativ rock/indie fra 80- og 90-tallet og postpunk. 

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– To trommiser som spiller helt forskjellige for å gjøre det interessant. Kanskje Stephen Morris og John Bonham. Vokalistene Shirley Owens fra the Shirelles, og muligens Diana Ross. Gitaristen Charlie Megira må med, og Todd Terje på synthbass. Musikken hadde blitt post-pop. 

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

Ronaldinho! En mann som gjorde fotball underholdene og smart, og som alltid spilte for å ha det gøy. Heng løst!