Hilma Nikolaisen debutalbum, «Puzzler», oppfyller svært mange av Popklikks krav til det vi definer som kvalitetsmusikk. Som for eksempel tettsittende melodier, en kombinasjon av saftige og dvelende riff, et detaljert og tidvis utfordrerne lydbilde, en lett mystisk vokal og et par-tre låter som sender tankene til de britiske øyer,

– Jeg tenker at platen er sjangeroverskridende, men ulike lyttere vil nok plassere den i ulike kategorier. Det viktigste for meg er i hovedsak å få frem Melodien og den grunnleggende følelsen, idéen eller temperaturen i den enkelte låten.

– Hva var planen og hvordan jobbet du fram låtene i studio? 

– Planen var i utgangspunktet å få studiotid til innspilling av plate, jobbe tett på grundige demoer jeg hadde laget på hjemme-protools. Innspillingsstøtte lot vente på seg, så det ble til at vi tok korte studiosessions, litt etter litt. En generøs og flink studiovenn, Mads Johansen, hadde studio til disposisjon i ny og ne. Han var raus og kul, åpnet dørene der og jobbet effektivt og målrettet, så vi kom sakte fremover med å få låtene på tape.

– Egil Arntzen, Andreas Frøland og Kristofer Staxrud, mine kjære, mer eller mindre faste følgesvenner i bandet, stilte fleksibelt opp. Sporene i studio bygget seg til slutt frem til et fullt album. Den dyrebare innspillingsstøtten fra Fond for Lyd og Bilde kom til slutt, og gjorde resten av prosessen mer effektiv – noe jeg er veldig takknemlig for.

– Hva er det aller beste med skiva?

– For meg det aller beste med skiva at den i stor grad oppsummerer min oppfatning av tilværelsen nå. I mine øyne/ører rommer den mye, og jeg kjenner at jeg har vært tilstede i hele prosessen, at jeg slik kan stå for hva den har blitt. Om andre skulle ønske at den var anderledes, kjenner jeg at den er slik den burde være.

– Fortell litt om hvordan to av Popklikks favoritter, ”Hermitage” og ”On and On and On», fant sin form.

– «Hermitage» var en av de første som ble skrevet i demoperioden. Jeg ville skrive en veldig direkte, insisterende, offensiv dur-låt. Denne syns jeg kom veldig naturlig, falt på plass både melodisk og tekstlig.

– «On and on and on» skrev jeg faktisk da jeg planla settlisten til Klubbøya på Blå i fjor. Jeg ønsket å legge til en farge eller temperatur i settet, og lette meg til det som ble on and on and on, en låt jeg har blitt veldig glad i. Min sønn, Miika, er med på noen koringer der, noe som gjør den enda mer betydningsfull for min egen del.

– Er det bare Popklikk, eller hører vi et ekko av britiske artister som Ride, Oasis og The Jesus and Mary Chain?

– Jeg syns det er morsomt å høre hvilke referanser som trekkes frem fra ulike kanter! Mye britisk har blitt nevnt, og jeg liker det. Jeg er stor fan av Ride, og liker mye av stemningen fra nyere britisk musikkhistorie.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand og hvorfor ble det slik?

– «Puzzler» ble en ganske vrien låt å ferdigstille. Det var den aller første låten jeg begynte på i skriveprosessen, og det var viktig for meg at den skulle komme på plass, om den skulle bli med på platen. «Puzzler» var også en følelsesmessig viktig låt, om ambivalens og grubling .

– Tekstlig ble den underveis endret flere ganger fordi jeg periodevis vinglet og helte mer mot den ene siden, og lot dermed låten bli en erklæring om et valg. Den endte istedet som et mer holdbart spørsmålstegn, som jeg stadig kan komme tilbake til. Jeg kjente også en viss motstand arrangementmessig, og syntes låten var i overkant dvelende. Sammen med mikser, Ådne Meisjfjord, gikk jeg drastisk til verks og omarrangerte låten til en mer spisset versjon som går rett til kjernen i låtens tema. Motstand kan være bra.

– Hvorfor har du valgt å gi ut plata på Fysisk Format?

– Jeg kontaktet Kristian Kallevik på Fysisk Format da de første låtene var spilt inn. Jeg ville gjerne bruke de første låtene til noe, ha dem utgitt på noe vis, uten nødvendigvis å ha et album i sikte. En digital dobbelsingel ble utgitt på Fysisk Format, og vi begynte å legge planer for et mulig album. Jeg har stor tillit til Kristian og folket på Tiger. Det er både integritet, hjerte og brains der i gården. I tillegg hadde jeg nostalgisk forhold til Tiger som platesjappe, da de i gamle dager distribuerte cd-platene til Umbrella, mitt ungdomsband, rundt årtusenskiftet.

– Hvem av søsknene dine har den beste musikksmaken?

 – Hm. Dette var et vanskelig spørsmål. Mine søsken er veldig forskjellige. Jeg har blitt eksponert for veldig mye bra musikk via Emil og Elvira, musikk fra nokså ulike kanter. Noen fellesnevnere er det også. Umulig å rangere.

– Stemmer det at du digger The Velvet Underground eller er det bare tull og tøys?

– Ja, absolutt, har blitt veldig glad i the Velvet Underground. Vanskelig å finne noe som erstatter akkurat den musikken.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– I ungdommen gikk det stort sett i punk i ulike varianter, både den harde sorten og noe mildere melodisk punk, hardcore og litt alternativ rock. Nesten utelukkende band fra den amerianske kristne undergrunnen.

– Popklikk elsker The Lock Ness Mouse. Hvordan kom du I kontakt med bandet?

– Godt å høre at dere har sansen for LNM! De pleide hvert år å spille på en populær festival på Blaker på nittitallet, DP-festivalen. Jeg var veldig fan av dem og den første platen, ´Flair for Darjeeling´. Min bror, Emil, begynte etter hvert å spille trommer for dem. Da han sluttet i bandet, spurte han om jeg ville overta trommestolen – noe jeg med glede takket ja til. En tid spilte jeg også bass med dem. Jeg har stor respekt for, og glede av, brødrene Åleskjær. De skriver og har skrevet så mye varm og meningsfull musikk.

– Plukk ut tre plater som har betydd mye for deg det siste året.

 – Yo La Tengo – «And then nothing turned it-self inside out» (2000). Denne platen har fungert som sovemedisin i nærmere et år. Jeg har sovnet etter spor 5.

– Pastels – «Slow Summits» (2013). Emil tipset meg om Pastels, jeg hadde aldri hørt dem før. Lavskuldret, vakker, melankolsk pop-plate, uten et snev av sutring.

 – Prefab Sprout – «Steve McQueen» (1985). Arvet denne av en god venninne som heller ville ha den mer finurlige amerikanske releasen av den samme platen, der med tittel ‘two wheels good’ i platehyllen sin. Steve McQueen fungerer veldig bra, må jeg si. Platen får meg til å føle meg hjemme, uansett hvor jeg hører den. Trygg å ha med i lasset når man flytter.

– Hvem er tidenes beste bassist?

– Jeg kan si Motowns James Jamerson, fordi han på en så praktfull og smidig måte klarte å lure inn så melodiøse, fine basslinjer inn i allerede ganske proppede låter, og samtidig gå stille i gangene.

– Velg mellom følgende artister:

– The Clash eller The Ramones?

– Huff, å ta side på denne måten strider mot hele Puzzler-prinsippet! Men dog, hvis jeg må; Ramones – fordi de betydde mye for meg i veldig tidlig ungdom. Clash vil heller representere voksenlivet.

– Led Zeppelin eller Pink Floyd?

– Pink Floyd. Zeppelin har jeg knapt hørt på.

– The New York Dolls eller Television?

– Television! Jeg valgte Hanoi Rocks foran New York Dolls i tiden da det var aktuelt for meg å høre på denslags.

– Kate Bush eller Joni Mitchell?

– Det kommer an på hvilken tid vi snakker om. La oss finne en gylden middelvei i Kate Mitchell.

– Van Morrison eller The Band?

– Van Morrison, fordi jeg så langt i livet har hørt enda mindre av The Band.

– Fleetwood Mac eller The Kinks?

– Fleetwood Mac.

– Neil Young eller Prince?

– Prince, grunnet egenarten og mengden skatter derfra.

– Johnny Cash eller Emmylou Harris?

– Jeg har i stor grad styrt unna begge.