På «From This Day On» kliner Ida Jenshus til med usedvanlig melodiøs og vakker musikk der pop, rock og country blandes på utmerket vis. Så utmerket at den endte på toppen av pallen da Popklikk kåret årets beste norske album i 2019. Noe som resulterer i at vi bare måtte intervjue årets vinner.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «From This Day On» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

– Har vel hatt som mål på hver utgivelse å lage noe nytt. Det er det som driver meg. På denne skiva har vi nok dratt inn mer pop-elementer enn på noen tidligere skive. Samtidig som det er americana/singersongwriter-elementer i bunn som jeg nok alltid vil ha med meg. Det er en band-plate med mye energi der jeg føler alle i bandet mitt har bidratt på hver sin måte for å skape lydbildet.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Det starta vel egentlig bare med at vi satt i bandbussen under «Two Worlds»-turneen etter en konsert og hørte på nye skisser jeg hadde laget, og kicka på å lage ei skive med mer energi. Det ble også påvirket av materialet vi har fremført de siste årene og hva vi kjenner vi savner i livesettet. «Two Worlds» var på mange måter ei skive jeg lagde på egenhånd og jeg savnet mer teamwork igjen. Vi er en veldig sammensveiset gjeng, og det er jeg veldig takknemlig for. Pål ( Brekkås, bassist/tekniker/coprodusent) var med på ideen om å starte opptak med engang i Brygga (studio, Trondheim) i desember 2017 og Alex (Pettersen, gitarist, co.skriver, co-produsent) kom inn som naturlig co-låtskriver igjen. Begge har vært med å produsert og spilt, og satt sitt preg på plata. Vi gjorde opptak i bolker over en ett og halvt års periode i Trondheim.

– Hva er du mest fornøyd med på «From This Day On»?

– Jeg er fornøyd med hvordan vi samarbeidet i studio og helheten på plata. Veien dit var like viktig som reultatet. Og når man tenker sånn tror jeg det høres. At det er et overskudd. Selvsagt var det ikke slik alle dagene. Motstand og friksjon var det også. Noen dager føltes det ut som bare skit. Men jeg er veldig fornøyd, og når jeg har fått litt avstand fra det så liker jeg også at det føles som noe nytt og et steg videre for meg.

– Plukk ut en låt fra skiva du er spesielt fornøyd med.

– «Actor / Second Try» . Den består av flere deler og flettes sammen. Jeg liker godt å skrive slike låter. Uten rammer. Og hadde det i hodet hele tiden at den skulle starte skiva. Også var det en av de første låtene til denne plata Alex og jeg skrev sammen. Og det funka bedre enn noen gang. Han er og bli en viktig del av musikken min. Jeg føler produksjonen av den ble akkurat sånn jeg hadde hørt for meg i hodet. Hele prosessen med «Love you a little less» var også sinnsykt gøy. Å lage og spille inn en skikkelig poplåt.

– Hvilken av låtene var det vanskeligst å få på plass, og hvorfor ble det sånn?

– Tittelkuttet «From This Day On»er helt klart låta som har tatt lengst tid både å skrive og å produsere ferdig. Alex og jeg skrev den for noen år tilbake, men den ble ikke ferdig. Nå følte jeg at tiden var inne for den og også at den både passet inn i helheten i det jeg ville si og også som tittelkutt. Vi slet litt med å få på plass ulike deler og var litt uenige i soundet. Og så styra jeg endel med teksten. Men jeg er blitt vant til at noen låter krever ekstra tid og pleie.

 

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– De dukker opp når jeg reagerer på noe. Noe må røre noe ved meg slik at jeg har noe å si. Det kan være om så mangt. Og på ulike måter. Som en tekststrofe, eller en hel tekst og musikk samtidig, en melodi eller en kort snutt av noe. Ofte kommer litt av tekst og melodi samtidig også jobber jeg ut tekst etterpå samt jobber med melodi og produksjon videre i studio. På denne skiva har mange av låtene vært co-skrevet med Alex.

– Er det noen band som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Ja, det er nok en sum av veldig mye. Både Alex og Pål ( co-produsenter) og jeg hører på veldig mye forskjellig musikk. Noe jeg tror er sunt. Og vi spiller det ofte av for hverandre og hører mye i bilen når vi er på turné. Dette er jo en mer band-plate igjen med mer energi. Men vi er ikke så opptatt av referanser når vi først er igang med en låt. Da prøver vi å skape noe nytt utav der vi alle er.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

-The Highwomen: «The Highwomen». Har hørt veldig mye på både Highwomen og Brandi Carlile sin siste soloplate «By The Way, I Forgive You». Rett og slett fordi de er jævlig bra og inspirerende artister som heier frem andre artister og gjør gode prosjekter sammen. Brandi er min nye helt.

– Courtney Marie Andrews: «Honest Life». Var litt sein til å oppdage denne skiva, men den traff meg veldig, og jeg har hørt masse på den både på veien og hjemme.

– Dawes: «Passwords». Nydelig plate produsert av Jonathan Wilson. Det låter så fint.  »Never Gonna Say Goodbye» har stått på repeat.

– Hvilket album var det beste som ble sluppet i 2019?

– «The Highwoman».

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Mye forskjellig. Veldig mye pop, før det gikk over i viser og folk, også country, americana og rock. Har egentlig alltid vært ganske altetende.

– Plukk ut tre album du aldri blir lei av.

– Joni Mitchells «Blue», Fleetwood Macs «Rumours» og Nanci Griffiths «Other Voices, Other Rooms». Alle tre kan begrunnes med at de er tidløse og at de aldri føles daterte for meg. De har alle en fantastisk produksjon på hver sin måte samt fantastiske låter, og jeg blir aldri lei fordi jeg har kunnet satt på de i forskjellige faser av livet mitt og de har alltid rørt noe ved meg, motivert meg eller trøstet meg.

– Velg mellom følgende artister:

– David Bowie eller Bob Dylan?

– Bob Dylan. Selv om jeg digger Bowie, så har Bob Dylan vært en av mine største inspirasjoner som låtskriver.

– Roxy Music eller Fleetwood Mac?

– Fleetwood Mac. Soleklart. Jeg elsker soundet til Fleetwood Mac og Stevie Nicks er jo en av de råeste damene gjennom tidene. «Rumours» står ofte på hjemme hos meg.

– Kate Bush eller Johnny Cash?

– Johnny Cash. Hørte spesielt mye på han i tiden rett før jeg laga mitt første album. Også synes jeg hans versjon av «Hurt» er noe av det nydeligste og tristeste jeg hører.

– Nick Cave eller Peter Gabriel?

– Peter Gabriel. Veldig stor fan av Peter Gabriel. Fantastisk stemme. Både Genesis og hans soloplater har jeg hørt mye på. Spesielt «So» og «Us».

– Dolly Parton eller Joni Mitchell?

– Joni Mitchell. Selv om denne var vanskelig for jeg er veldig glad i Dolly Parton. Men Joni is the one. Hun har fulgt meg siden tidlig i tenårene og platene hennes bare vokser på meg hele tiden. Hun er og bli en av de største låtskriverne og kunstnerne gjennom tidene.

– James Taylor eller Jackson Browne?

– Jackson Browne. Har et veldig sterkt forhold til Jackson Browne og «Laurel Canyon scene»-musikken. Setter ofte på «Running On Empty»og «Late For the Sky».

–  Neil Young eller Nick Drake?

– Neil Young. Han har alltid gått egne veier og vært kompromissløs. Har hørt mye på han når det gjelder livespilling, og det å strekke dynamikken og soundet fra det nedstrippede med bare han og gitar eller piano til fullt psychedelisk rocke-øs med band.

– Wilco eller Big Star?

– Wilco. Når jeg setter på «Sky Blue Sky» så får jeg med en gang en følelse av vår og nye begynnelser. Det er den ultimate skiva å sette på en søndags formiddag i mai.