Popkklikk har snakket med supergjengen i Label, bandet som foruten å bli kåret til månedens album i Tidal, har mottatt en haug med superlativer fra anmeldere landet rundt.

– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for bandnavnet?

– Navnet skjemmer ingen, sa kjeltringen. Dag, Magnus og Øyvind har spilt sammen siden de var kids på 90-tallet og fisket tilfeldigvis bandnavnet som en slags spinn-off av Øyvinds favorittskateboard Black Label. Vi har vel egentlig forsøkt flere ganger å svike bandnavnet, men når skiva nå skulle gjøres var det en bestemt produsent i studio som sa at «dere må jo gi det ut som Label». Så da forble det slik.

– Hvordan vil dere beskrive musikken på plata?

– Dag: Låtene spenner fra soft-rock og vestkyst-pop, til dronete Sonic Youth-utblåsninger.

– Daniel: Radiovennlig pop for lange sommernetter. Ved første gjennomlytting kan det virke som svigermors drøm i musikkdrakt, men det er før man lærer seg tekstene. Det ligger ofte noe mer alvorlig bak dem. Samtidig tror jeg de fleste finner i alle fall én låt de kan forbinde med en hyggelig opplevelse i livet. Kanskje spenningen rundt en første date, en lang biltur med venner eller en grillings i parken en varm sommerkveld.

– Hva er dere mest fornøyd med på plata?

– Vi er veldig fornøyde med selve låtene og soundet på albumet. Vi er selv glade i varierte album hvor man finner både hits og låter som utfordrer lytteren, gjerne i en og samme låt. Digg å se at vi klarte å lage nettopp det.

– Øyvind: De tingene jeg liker best, helt konkret:
-Trommebrekket 01:31 på Jenny James.
– Basslinjen på «Stick To Me».
– Tverrfløyten på «I Wanna Calm Down» og «Under My Thumb»-marimbaen på «Oh Lisa».

– Daniel: Perkusjonspartiet og vokalen som kommer inn fra rundt 01.59 på «In The Sun». Det har noe Beatles-ish og Beach Boys over det som jeg liker veldig godt.

– Plukk ut to låter fra plata som dere er spesielt fornøyd med.

– Øyvind: «Nightstrolling» er en lang, seig rakker av en låt. Den har elementer av Stones-ish gitarriffing, Stax-inspirert bassing og noen helt vanvittige koringer fra Sisi og Nosizwe som tilfeldigvis var i naborommet for å legge vokal på noen Paperboys-låter. I tillegg har den en ganske funny historie om en lang sommernatt på vandring gjennom byen.

– «Oh Lisa». Husker denne fra studio-innspilning som spesiell. Vi hadde akkurat hørt gjennom låta for første gang, det fulgte en ganske lang stillhet, før Anders Møller sa….. «Fy faen». Har vært min favoritt på skiva siden.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Låtene starter gjerne med at Magnus eller Øyvind har noen gitarriff og vokallinjer uten ferdige tekster. Så møtes vi på øvingslokale og prøver mane ulike måter vi kan utvikle låta på. Ofte kommer det forslag som ”her trenger vi et nytt refreng” eller ”kan vi heller gå til introen igjen her”, og noen ganger helt spesifikt som «Hva om du heller lager en Michael McDonald-ish vokal over hele partiet».

– Hvordan fungerte samarbeidet med produsent Anders Møller?

– Samarbeidet med Anders var helt rått! Han har produsert hele albumet, minus en låt som ble produsert av Lars Klokkerhaug. Innspillingen i Crystal Canyon var en spennende prosess, med en til tider ganske bratt læringskurve. Mye er øvd inn på forhånd, men det er utrolig hvor mye som skjer på sparket når man kommer i den rette modusen.

– Introen på ”Dynamite” er for eksempelbare fyllerør. Men fantastisk fyllerør. Alle låtene ble spilt inn analogt på båndspiller og det hører man på det runde og varme soundet som albumet har fått.
Det bør også legges til at Trond Mjøen gjorde en uhyre viktig jobb i miksingen av plata. Det skjedde faktisk noe litt magisk da han tok tak i låtene, med «nye ører». Han åpnet lydbildet og gjorde det hele mer hifi. Den avgjørende siste håndjagern på verket.

– Hvilken låt var den vanskeligste å fullføre, og hvorfor ble det sånn?

– Det var faktisk ingen låter som var vanskelige å spille inn. Vi hadde det i stor grad veldig gøy da vi fikk feste disse låtene til magnetbånd. Mange av låtene ble gjort etter kun et par takes.

– Vi spilte imidlertid inn en egen låt som heter ”Reset Sunday Morning”. En litt tung og pianodrevet ballade. Der gjorde vi veldig mye i en helt annen rekkefølge enn vi gjorde på resten av låtene, brukte mye tid på å forsøke forskjellige instrumenter, og akkurat den låta kom tilslutt ikke med på selve albumet. Etter miks føltes den for rolig og annerledes til å matche de andre sangene.

– Popklikk synes å høre nyanser av The Kinks, The Raspberries, The Feeling og Marshall Crenshaw i lydbildet. Er vi helt på trynet?

– Ja. Neida. Vi er jo musikknerder, og digger at folk finner referanser til annen musikk i låtene våre. Kanskje også best når det er referanser vi ikke har tenkt på selv. Eller til band vi aaaldri har hørt om. Det er gøy for da må man sjekke dem ut!

– Øyvind: Kinks har vi alle et ganske kjært forhold til. Har selv tilfeldigvis hatt en revival på den litt utypiske «Living on a thin line» denne sommeren. The Raspberries har jeg aldri tenkt på som relatert til Label, men sammenligningen mottas med takk. The Feeling har jeg ikke noe forhold til. Men dette var morsomt, vi får oftere høre at musikken slekter på musikk som Wings, Steely Dan og E.L.O.

– Dag: Marshall Crenshaw er ingen inspirasjon, men det er helt klart en likhet der. Han har jo noen generasjoners forsprang, men det er mulig vi har latt oss inspirere av de samme kildene?

– Når og hvordan møttes dere?

– Daniel: Øyvind og jeg har felles røtter tilbake fra hardcore-tiden i Kongsberg og Oslo, vi spilte i forskjellige band som vel var del av den samme scena om man kan si det slik. Men jeg husker ikke om det var direkte gjennom dét jeg ble introdusert til Label.

– Øyvind: Vi har også en felles venn i Trond Mjøen, som tipset om Daniel da vi var på jakt etter en dyktig trommeslager. Dag, Magnus og jeg er vokst opp øverst i Groruddalen og endte etterhvert opp på samme skoler. Vi spilte alle i ulike punk/Hard Core/metalband, men fant etterhvert ut at vi hadde en felles forkjærlighet for klassisk popmusikk.

– Vi begynte å spille sammen med både Lasse Baklien (Lukestar), Jon Eriksen (Rumble in Rhodos) og Stian Brennskag (Truls and The Trees), og etter som tiden gikk utviklet dette seg til en tidlig versjon av dagens Label. Det var imidlertid først da vi fikk Daniel om bord og begynte å jobbe med låtene som er på dette albumet, at lydbilde og brikkene falt på plass.

– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden?

– Daniel: Mye forskjellig, alt fra The Waterboys, Hendrix til god gammel DC hardcore. The Cure var,og er, et band jeg aldri blir lei. Likeså Texas Is The Reason (sjekk det ut dersom du ikke har hørt det.)

– Øyvind: Tidlig ungdom gikk det i Guns N Roses, Motley Crue, Iron Maiden og Dead Kennedys. I Den mer Definerende Ungdomstiden var det britiske band som Blur, Kula Shaker og Charlatans som spilte en viktig rolle, i tillegg til Hard Core/ punk som Gorilla Biscuits, Fugazi, Black Flag og Poison Idea.

– Plukk ut tre album som dere aldri blir lei av (med begrunnelse)?

– Øyvind: Shuggie Otis: «Inspiration Information». En helt nydelig skive! Funky nok for et dansegulv,  men jeg blir først og fremst blåst av gårde av prestasjonene. Tror Shuggie selv spiller de aller fleste instrumentene selv, for ikke å snakke om vokalen. Pionerende bruk av analoge trommemaskiner gir det en ekstra dybde eller edge sammenlignet med andre skiver fra samme periode.

– The High Llamas: «Hawaii». Som å sveve rundt i en film. Blir aldri lei. Ekstra kudos for å ha rundt 30 spor og la platas, etter min mening, sterkeste låt være nummer 16.

– New Order:» Get Ready». Ikke det mest kredible valget av NO-plate muligens. Men for meg er dette pop-perfeksjon.

– Daniel: Steely Dan: «Can’t Buy A Thrill». Vanvittig gode låter og produksjon. Text book minimalistisk tromming. Helt perfekt i mine ører.

– Texas Is The Reason: «Do You Know Who You Are?». Som nevnt over, en skive jeg hørte ihjel i ungdomstiden. Perfekt blanding av sytete emo og snåle riff, drevet frem av fantastiske rocketrommer.

– Minor Threat: «Minor Threat». Begrunnelse: Minor Threat er Minor Threat.

– Dag: Love: «Forever Changes». Fantastiske låter. Deilig lyd og nydelige låt-arrangementer. Elsker at det klarer å få ”rare” låter til å låte som et popalbum. Den utagerende og hedonistiske livsstilen de førte på den tiden hjelper også på å gjøre det til et svært tiltrekkende album.

– Magnus: The Band. «The Band». For et band! Og denne plata er så sinnssykt bra.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Howlin´Wolf var noe for seg selv. Kunne også sagt Johnny Cash, Jimmy Cliff, Iggy Pop, David Bowie, Tina Turner og Aretha Franklin.

– Velg mellom følgende artister?

– The Byrds eller The Clash?

– Magnus: The Byrds. Begrunnelse: David Crosby.

– The New York Dolls eller The Ramones?

– Magnus: Det blir litt sånn prest eller kobra, men det må bli The Ramones. Alle var brødre. De vokste opp i samme blokkleilighet i Forest Hills og hadde spesiallaget køyeseng i fire plan. Tommy, som lå øverst, måtte løftes opp av Joey hver kveld etter tannpuss. Hvis Joey allerede hadde sovnet så hadde de en spesiallaget kran som kunne løfte opp Tommy og Dee Dee. Det som var ekstra all right var at den krana kunne stikkes ut gjennom vinduet og fire en krok helt ned til gateplan. Da slapp nemlig moren til The Ramones å bære dagligvarene opp alle trappene.

– The Dolls har jo satt et ganske solid preg på historien, og til og med The Ramones lot seg vel inspirere av dem. The Dolls virka som komplett kaos hele døgnet i forhold til The Ramones, og det sier sikkert litt. De ble liksom slukt av sitt eget hedonistiske image, og det klarte vel The Ramones å unngå.

– Vampire Weekend eller The Shins?

– Daniel: The Shins. Fantastisk mange fine låter, og jeg elsker det tidløse uttrykket.

– Nirvana eller Johnny Cash?

– Daniel: Nirvana.

– Dag: Njaaaa, Johnny Cash. Han er er på høyde med Elvis! For en formidler. For en stemme. For en entertainer. Han var og er en gigant. Nirvana var altfor popullære til at jeg gadd å høre på dem. Det var som man i dag ville sagt at man liker Kygo.

– Joni Mitchell eller Kate Bush?

– Dag: Joni Mitchell! Garantert gåsehud! For meg er det først og fremst hvordan hun synger som treffer rett i hjerterota. Vibratoen og nerven! Når hun da i tillegg skriver fantastiske tekster og låter, og alltid pusher for å lage nye ting… Hun er på topp10-listen. Jeg elsker skivene ”Ladies of the Canyon” og ”The Hissing…”, og det er umulig ikke å nevnte ”Blue”. For ei skive!

– Øyvind: Ja, det må vel bli Joni. Men jeg er veldig glad i Kate Bush, da.

– The Beach Boys eller Led Zeppelin?

– Daniel: Led Zeppelin.

– Øyvind: «Velg mellom mamma og pappa» Men jeg er enig, det må bli Zeppelin, ass. Ingen vei utenom. Beach Boys er en evig inspirasjon og vi har mange felles favoritter i Label blant materialet deres. Kanskje spesielt «Feel Flow», som var med på soundtracket til «Almost Famous», og soloskiva til Dennis Wilson, «Pacific Ocean Blue».

– Pink Floyd eller Tom Waits?

– Daniel: Pink Floyd. Det er lett at hits´a og den irriterende fanskaren av eldre menn skremmer deg bort fra Pink Floyd, men ser du forbi det finner du masse gull.

– Øyvind: Jobbet en stund som bartender på Palace Grill i Oslo. Der falt jeg for alvor for «Closing Time»-skiva til Waits. Har aldri klart å catche Waits ordentlig, men det albumet synes jeg er helt glimrende.

– Teenage Fanclub eller The Cure

– Øyvind: Denne er jo umulig. Elsker the Cure, mens Teenage Fanclubs ”Grand Prix” er en av de beste popskivene som noensinne er laget.

– Dag: Hei hei hei, ikke glem ”Song From Northern Britain” bare fordi den solgte mye. For en gjeng som er over gjennomsnittlig glad i vokalharmonier ligger bandet hjertet veldig nært oss.

– Daniel: The Cure. Menn med stort hår og rød leppestift, og ”Close To Me” <3.

– Øyvind: Ok. Kan ikke krangle mot de argumentene. Det blir The Cure.