«Klassisk deLillos, fortsatt trygt på sin egen planet. En med vindeltrapp ned til Frogner», skriver Popklikks Tom Skjeklesæther om deLillos deilige, nye plate, Peiling på seiling. Om Popklikk har snakket med Lars Lillo-Stenberg? Øyy! Selvfølgelig har vi det!

– Hvordan vil du beskrive musikken på ”Peiling på seiling” sammenlignet med bandets tidligere album?

 – Denne ganen høres sangene ivrige og effektive ut. Sangene ble skrevet fort, og sånn synes jeg de høres ut også. Det er lite dveling.

– Hva er du mest fornøyd med på plata?

– At den høres ganske helhetlig ut.

 – Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– ”Som din egen mann”, fordi jeg hadde levd med den syv, åtte år uten tekst. Gitt den opp litt, også kom plutselig en tekst jeg syntes passet godt. Jeg liker grooven, det litt heftige kassegitarkompet mot det enkle og slepende i melodien.

– ”Graham Nash”, er også en artig liten sak av en låt. Jeg liker godt sanger som ivaretar en litt sær, men pen stemning.

– Fortell litt om ”Det kalde vannet” sin tilblivelse og utvikling.

– Det er nok ikke så uvanlig at barn en eller annen gang opplever brisne foreldre om sommeren. Jeg har selv sittet gjennom sommernatten så sent at barn har stått opp før vi voksne har fått lagt oss. Det er ikke så mye som skal til før de små får et ubehagelig minne de aldri glemmer, som vi voksne ikke tenker så mye over. Teksten er spunnet videre på en slik hendelse.

– Hvordan er det å jobbe med produsent Martin Horntvedt?

 – Å jobbe med Martin var veldig hyggelig. Han hadde et smittende, entusiastisk humør, ble litt sørgmodig på en sjarmerende måte hvis jeg var litt uenig. Det musikalske talentet hans er stort, og som instrumentalist er han jo tusenkunstner. Både det, og at han har hørt det meste er veldig fascinerende og tillitsskapende.

– Hvilken låt var den vanskeligste å fullføre, og hvorfor ble det sånn?

– Alle gikk veldig av seg selv. Men ”Aldri epleslang” spilte vi inn først, og den brukte vi nok absolutt mest tid på. Og sånn sett var den kanskje vanskeligst. Men, det var også en sang Martin hadde veldig oversikt over. Han viderearrangerte det som lå i demoen til et mer storslagent uttrykk.

– Av en eller annen grunn tenker Popklikk nå og da på Big Star og 10cc når vi hører på skiva. Er vi helt på trynet?

 – Nei, dere har sikkert riktig tryne da, for å si det sånn. Big Star vet jeg Lundevall har vært veldig fan av, 10cc hadde jeg faktisk aldri i platesamlingen. Men når jeg tenker på den musikken, så er den veldig direkte og effektiv og de var jo i høyeste grad Beatles-inspirerte som oss. Likevel ble jeg aldri skikkelig fan av det bandet den gangen.  

– Hvor mange t-shirts med seilermotiv har dere mellom dere i bandet?

– Det blir jo laget noen nå, men ellers kjenner jeg bare til den ene med C&S&N som er min, som jeg så det ble referert til i Popklikk-anmeldelsen til Tom S.

– Plukk ut tre album som du har hørt mye på det siste året.

Kommer bare på to skiver akkurat nå som står litt ut. No. 4 sin ”Henda i været”. Hele familien har fulgt Ingeborg Moen som vi kjenner godt, og derfor har vi også vært opptatt av No.4. Synes de har deilige låter med over gjennomsnittet bra tekster.  Jeg er også trofast mot gamle helter, så jeg hørte masse på Graham Nash’ ”This Path Tonight” på vårparten. Gledelig høyt nivå på låtene og smakfullt produsert og spilt av yngre folk.

 – Hvordan føles det å være en del av Drabant-familien?

-Forfriskende og hyggelig så langt. Også er det litt spennende å være engasjert i at det skal gå bra med dem, og dermed også oss.  

– Velg mellom følgende artister

– The Band eller The Ramones?

– Jeg vokste opp med The Band, hadde en sterk opplevelse på gamle Parkteatret kino, da jeg så ”The Last Waltz”. Det må bli The Band.

 – Joni Mitchell eller James Taylor?

– Huff, den var lei. Har kanskje aller mest respekt for Joni, hun er et geni, og utrolig kul i intervjuer. Men jeg har faktisk enda fler plater med J.T, kanskje jeg må velge ham. Da jeg lå med meslinger i 1973 hørte jeg konstant på ”Sweet Baby James”.

 – Paul McCartney eller Keith Richards?

 – Som mange ville ha gjettet på forhånd her, så må det dessverre bli Paul. Dessverre, fordi jeg liker å overraske.

– Leonard Cohen eller Paul Simon?

– Cohen er jo mannen jeg ville hatt samtaler med, men mitt barndomsforhold til Simon gjør at melodiene kanskje vinner. Nei, men Cohen har faktisk vært veldig tilstede og skapt stemninger som jeg erindrer som sterke. Tror nesten jeg må velge Cohen. Men, Simon? Herregud, han er jo en av de aller største!

– Kate Bush eller Emmylou Harris?

– Ikke så intens til noen av dem, men i musikkens navn så holder jeg en liten rar knapp på Bush. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på vokalisten, men at hun har gjort sitt for å markere at kvinner kan være sin egen produsent og ha full kontroll på et innovativt uttrykk.

– Graham Nash eller David Crosby?

– Den kan du gi opp. Det er som å velge mellom en lever eller en nyre. Men Crosby er den beste gitaristen.