Poklikk har snakket med Lars Lillo-Stenberg om hans nye album «Everything Is Relative», Amerika-turen i forbindelse med innspillingen av plata, samarbeidet med Loudon Wainwright III og om hvordan låtene på plata fant sin form.

– Hvordan du vil beskrive musikken på «Everything Is Relative» sammenlignet med dine tidligere album?

 – Dette er mye mer en band-skive. Nesten alle soloplatene mine ellers er mye mer solo, selv om det finnes unntak på noen av dem.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

– Tittelsporet er en tekst om mennesket og jordkloden, på en side kan jorden virke for liten for oss, vi krever mer av naturen enn den kan servere oss. På den andre siden er den for stor til at vi kan løse problemet. Så i denne sammenhengen som mye annet: «Everything is relative»

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Jeg plukket ut melodier jeg hadde liggende, som jeg trodde ville være fine sammen og ha litt «Americana»-retning. Men det er vel likevel drøyt å påstå at denne plata er veldig «folky». Jeg arrangerte ut låtene slik at det ble veldig tydelig for musikerne hvor dette bar.

– Hadde vi hatt en uke til i studio ville jeg overlatt mye mer til prosessen i samspill med de andre og særlig HP Gundersen. Men med tre dager til innspilling av komp og sang, så var alle veldig glade for at dette var så håndgripelig og oversiktlig presentert på forhånd. Musikerne fant jo absolutt sin spillestil, og jeg dikterte minimalt hva folk skulle gjøre. 

– Hva er du mest fornøyd med på «Everything Is Relative»?

– Hele opplevelsen var jo en magisk nytelse. Men sangen «Heart Of The Earth» synes jeg kanskje ble den aller kuleste. Det var også lykke å sitte med Loudon og synge med ham, som er min helt, på en sang som jeg hadde laget. 

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

 – Ingen låter ga motstand. Men siden jeg sang og spilte samtidig var det generelt krevende for meg å synge bra engelsk. Jeg spurte ofte amerikanerne om ikke dette var pinlig dårlig uttale, men det var ikke noe hjelp å få. Det virket som jo mer aksent jeg hadde, jo bedre. Så da, så.

-Jeg var litt nervøs da jeg sang og spilte «Oh  Yeah, Thank You» fordi det var litt krevende fingerspill, og jeg kunne ikke sangen utenat, så jeg måtte se på et tekstark og ikke gitaren. Noen steder går grepene langt opp på halsen, pluss at J.T spilte også live trekkspill. Rosa la på sin stemme etterpå. 

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

 – Mange av tekstene er skrevet veldig impulsivt. Jeg ga meg selv friheten til å nærmest skrive helt fritt, uten å tenke logikk. Det er ikke så ofte jeg har gjort, og det var ganske deilig. Føler likevel at de fikk en fin form. Men det er absolutt også tekster her som har mere tydelige, konkrete fortellinger som er mere bevisst lagt opp fra min side.

– Hvordan jobber du  fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Som jeg sa, først plukket jeg melodier som jeg hadde liggende. Jeg har veldig mange av dem. Har alltid hatt lett for å lage melodiøse ting, nesten så lett at jeg av og til tenker at det ikke er så interessant lenger, og at for eksempel et kult bassgroove er morsommere å bygge en låt utifra.

-Låtene dukker ofte opp fort, nesten sånn at jeg har tenkt å sette i gang med middag, men så setter jeg meg likevel, på vei til kjøkkenet, ned ved flygelet her hjemme, og fem minutter senere kan jeg spille inn en låtidé på telefonen. Teksten kommer nesten alltid på et senere tidspunkt. 

– Hvordan var det å samarbeide med Loudon Wainwright lll? 

– Jeg har kjent Loudon i snart 30 år, men likevel er jeg såpass ydmyk at jeg er redd for å spørre ham, vi skulle jo bare ta en frokost sammen på Beachwood Café. En time senere var vi så å si ferdig med innspillingen. Det var en stor glede. Jeg har jo hatt ham til å kore på en deLillos-sang en gang, for eksempel på Norwegian Wood, der han sang på «Vår», da sang jo Loudon selvsagt «war».

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Låtene har samler seg opp over lang tid, for eksempel sangen «Laugh, Instead Of Crying» som var lagret hos meg som «Hennika 15 år», jeg må ha laget den rundt min datters bursdag, nå er hun 28. Tekstene laget jeg i fjor høst, så derfor er det i utgangspunktet hele min platesamling som er innom plata her, umulig for meg å svare nå på hvordan. Men når det skulle bli en plate så er det hvertfall viktig å si at HP Gundersen var en viktig inspirasjonskilde. En mer begeistret musikkprodusent vet jeg ikke om eksisterer.

– Plukk ut tre album du/dere har hørt veldig mye på det siste året. 

– Uff, jeg hører jo ikke veldig mye på en plate lenger. Nostalgikeren i meg har en tendens til å høre mye på platene som mine gamle helter gir ut, jeg gir meg liksom ikke før jeg liker dem. Både Graham Nash og Paul Simon sine siste er blant disse. Også Loudon sin fra i fjor. Mange kule plater har jeg hørt med mye yngre folk, men det blir ofte bare et par gjennomlyttinger.

– Real Ones’ siste plate er nydelig, og så ble jeg kjent med en ung britisk jente for noen år siden som jeg liker godt. Hun korer og spiller på Grieg-plata, faktisk. Hun heter Mary Erskine og har sitt eget soloprosjekt som heter Me For Queen. Den siste heter «Microclimate» og den forrige «Loose Ends», og den hørte jeg veldig mye på. Litt No. 4, på engelsk.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Har et flott, stort maleri av Lars Elling som jeg er veldig glad i. Jeg leser jo ikke bøker om igjen, så, det er ikke slik at jeg kommer stadig tilbake til en bok. Jeg ble som mange veldig oppslukt av Napoli-kvartetten av Elena Ferrante. Fabelaktig er også en bok jeg leste av henne i sommer som heter «Den dunkle dottera». Som ungdom elsket jeg Jan Erik Volds «Kykelipi» og Arild Nyquists «R-fortellinger for nordmenn».

– Er det noen bok jeg har lest mange ganger både som barn, ungdom og som voksen for mine barn, så er det «Trollvinter» av Tove Jansson. Jeg elsker den. Film? Herregud, der er det mye. Jeg kan bare si at den jeg har sett oftest på kino i løpet av kort tid er «Meaning Of Life» med Monthy Python. Tror jeg så den seks ganger i løpet av to uker. Men det var jo rart før, da så man av og til filmer flere ganger, fordi man trodde man aldri skulle få se dem igjen.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Hæ? Rock og pop. Litt jazz og litt klassisk, og litt svenske viser. Korpsmusikk hørte jeg minst på.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du/dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Hadde det ikke vært for Billy Preston, kunne jeg jo spilt litt keyboard med John, Paul, Ringo og George. Men det ville vært synd for dem å gå glipp av Preston, da. Jeg kunne skiftet strenger og sånn.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? 

– Hadde fem. John, Paul, Ringo og George. Og Sølvpilen.

Foto: Drabant