Det tok sin tid å ferdigstille «190 desibel kjærlighet», men nå som det endelig er blant oss, vil nok mange, inklusive Popklikk, hevde at det er Henriksens og gjengens beste album så langt. Etter å ha spilt sammen i mange år, virker det som om bandet har funnet en musikalsk formel som får det beste ut av dem. 

Popklikk har snakket med Henriksen om den nye plate, inspirasjonskilder, Kevin Keegan og andre barndomshelter.

– Hvordan vil du beskrive musikken på «190 desibel kjærlighet» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

– Modigere. Vi har flere roligere sanger, og jeg var veldig opptatt av at jeg ville ha med strykere. Samtidig har vi vel kanskje ikke sparket mer noen gang – på plate i hvert fall – enn med «Idiot». Denne sangen starter for øvrig med et søk på radioen, og er i så måte et nikk på hatten til Dexys Midnight Runners og åpningen på deres første plate. Der skrur man seg vel forbi Deep Purple, Specials og Sex Pistols, før Kevin Rowland brøler: «For God’s sake burn it down», og så er de i gang med sin greie. Jeg hadde lyst til å gjøre det samme, at vi liksom skulle skru oss forbi flere artister, før man «fant» oss. Men dessverre hadde vi ikke råd til det.

– Likevel, med dette hintet ønsket jeg å si at vi har sett mer mot Stor-Britannia enn Amerika, og jeg ville forsøke å komme meg ut av den Americana/Heartland-bagen vi ofte blir lagt i. For meg er «190 desibel kjærlighet» en plate som ser mot England og Sverige. Hvis man kan si at det er noe som heter nordisk rock, så har vi søkt oss dit. Jeg ser vi blir sammenlignet med både Eldkvarn og Ulf Lundell (to av mine helter), men selv tenker jeg mer Thåstrøm og Lars Winnerbäck. Kort oppsummert, tror jeg at dette er den mest gjennomførte plata vi har gjort både musikalsk og tekstmessig. Den var et helvete å spille inn, derfor blir jeg veldig glad når mottagelsen har vært helt overveldende.  

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

– Alle de andre platene er oppkalt etter sanger, det ønsket jeg ikke denne gang. Jeg ville ha en tittel som skilte seg ut, og da jeg hørte en podcast (som jeg ikke husker hva heter, men den handler om udda historiske hendelser), så bare falt den tittelen ned i hodet mitt. Hvis du blir utsatt for 190 desibel så dør du. Jeg ønsket med det å si noe om å være tro og dedikert mot det man holder på. Vi ønsker ikke å være evig unge, men håper at musikken vår kan få evig liv.

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Vi holdt på et år, og det er den tyngste kunstneriske prosessen jeg noen gang har vært gjennom. Det gikk for så vidt greit å spille inn grunnkompet til plata, men så ble alt det andre til i oppoverbakke. Kanskje er det en slags forklaring på at plata blir så godt mottatt, ingenting kom av seg selv, og vi måtte virkelig kjempe oss gjennom innspillingen. 

– Flere ganger tenkte jeg seriøst at dette orket jeg ikke å fullføre, men så langsomt, stein på stein, klarte vi å bygge opp sangene til de endelig ble slik vi hadde håpet de skulle bli. Da vi gikk inn i studio mente jeg nemlig at jeg hadde skrevet noen av de beste sangene våre noen gang, men det tok tid å få det til. Selve prosessen ble ikke noe lettere av kona til trommeslager (og min beste venn) Finn Lilleseth fikk kreft og døde før plata var ferdig. Det er jo Finn som synger mest sammen med meg, og jeg synes du tydelig hører denne sårheten i koret hans som ble spilt inn etter at han kone hadde gått ut av tiden.

– Hva er du mest fornøyd med på «190 desibel kjærlighet»?

– Jeg er veldig fornøyd med at låter som «Elisabeth ved vinduet» og «Alle mine døde» ble slik som jeg hadde sett for meg, og at jeg nektet å inngå noen kompromiss om det ferdige resultatet. Jeg er også veldig glad for at vi på «Bli en stund om du kan», klarer å framstå nærmest som Fairport Convention, ikke minst takket være bassist Morten Andreassens akustiske gitarintro.

-I mine ører har vi også med oss en av Norges mest særpregede gitarister i Anders Bøhnsdalen og på denne plata synes jeg han briljerer mer enn noen gang. Da jeg hørte soloen på «Så jeg lot det brenne», måtte jeg gråte. Det er svært sjelden jeg gjør (i hvert fall av egen musikk). Men jeg er også særdeles fornøyd med følelsen av å spille i et band som er i stadig utvikling, og til tross for at vi er godt voksne fortsatt evner og låte friskt og energisk, samtidig som det har sneket seg inn en ettertenksomhet både musikalsk og tekstmessig. Jeg er også veldig stolt over at – slik jeg ser det – ingen andre band i Norge låter som oss.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Det er litt vanskelig, men jeg vil si «Elisabeth ved vinduet». Jeg har hatt kjempetro på den sangen fra jeg begynte å skrive den. Jeg synes tekst og melodi fungerer veldig godt sammen, og jeg digger at vi var modige nok til å starte helt nede og så bygge den opp. «Elisabeth ved vinduet» er kanskje også den teksta jeg er mest fornøyd med på hele plata, og jeg fant stor glede i å lage et brudd der jeg klarte å hekle sammen navna på folk jeg liker på en måte jeg ikke har sett før. Slik som «Bob Dylan, Dylan Thomas, Thomas Petty, og Willie Nelson, Nelson Algren og Al Green. Jeg synes bildene sitter veldig bra på «Elisabeth ved vinduet», samtidig som er nesten like fornøyd med «Alle mine døde», som er så å si helt fri for metaforer.

– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– «Evangeline» og «Halleluja og amen». På førstnevnte låt tror jeg vi var innom de fleste musikksjangre «known to man», ja, kanskje bortsett fra Bossa Nova, før vi endte med å spille den inn live ved miksepulten i studio. Anders Bøhnsdalen fikk en mandolin stukket i hendene, Finn Lilleseth slo på det som lå rundt ham og korte på en måte som fikk meg til å tenke på Levon Helm. Først da fungerte det, og jeg liker å tro at det låter som The Band som jammer backstage før de skal ut å gjøre «The Last Waltz».

– «Halleluja og amen» var sterkt inspirert av Tom Petty, og jeg hadde nesten sett for meg en lett og luftig poplåt ala Travelling Willburys, dog klarte vi aldri å lande låta, og vi måtte dra inn Amund Maarud – som er storebroren til vår produsent Henrik – til å forsøke å binde sangen sammen. Likevel var vi i tvil om vi skulle ta den med, men så, to dager før den siste studiosesjonen døde Tom Verlaine, og da Anders skulle legge på sin solo så hadde han som eh hommage laget kanskje den beste Tom Verlainesoloen som Tom Verlaine ikke spiller selv. Dermed ble det et av de sterkeste øyeblikkene på plata, og jeg er også veldig fornøyd med å synge om «dyrets tegn» på en rockesang.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

– Som å sitte innelåst i et hus å skrive om takknemlighet til livet i seg selv og folk du har rundt deg, men de som har gått bort, mens døden selv, den knoklete gamle kødden, står og rister i døra.

– Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

– Sangene våre starter nesten alltid med at jeg spiller noe på gitaren som interesserer meg, og så forsøker jeg å lage en tekst som passer. Når jeg har flikket lenge nok tar jeg den med til de andre, som da setter sitt preg på det ferdige resultatet. Du kan si at jeg klart og tydelig har streket opp bakgrunnen og hva eller hvem som skal være helt foran på bildet, men det er de andre som bestemmer fargene. På denne plata er det også (for første gang) to tekster jeg ikke har skrevet selv. Henholdsvis av Henning Kvitnes og vår roadie og sjåfør Harry Steen. Det var faktisk veldig morsomt å tonesette disse tekstene, og melodiene var der med en gang. Jeg synes å skrive tekster er noe av det vanskeligste jeg gjør. Ofte koketterer jeg med at det letteste jeg skriver er noveller, så kommer handlelapper, romaner, sangtekster og dikt.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Når man har holdt på med dette så lenge som meg, er det sikkert hundrevis, men jeg vet ikke om jeg kan nevne noen konkret. Vi prøver jo ofte å plukke opp vibber og stemninger fra andre artister, men vi har aldri bevisst forsøkt å kopiere noen andre eller låte som dem. På «Elisabeth ved vinduet» må jeg dog innrømme at jeg etterstrebet noe av det samme nakne som bygger seg opp mot et crescendo som Thåstrøm er så bra på.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Ian Hunters «Defiance part 1», fordi jeg blir så rørt og inspirert av et mann på 84 kan låte mer rock enn nesten noen gang, og den linja «this is what I’m here for» treffer meg midt i hjertet. Thåstrøms «Dom som skinner», fordi jeg forsøker å lære meg selv å ikke skrive på rim (har ikke fått det til ennå), og jeg elsker måten han er i stadig utvikling på. Echo and The Bunnymans «Killing moon», fordi hovedpersonen i en av langnovellene i min siste bok «Som vi forlater våre skyldnere» er kjempefan av denne kvartetten fra Liverpool, og jeg klarte å skrive på meg og bli fan igjen jeg også.

– Er det et maleri, en bok eller en film du setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

– Jeg er fan av mange malere som Georgia O’Keeffe, Vincent Van Gogh og Edvar Hopper, mitt favorittmaleri er likevel «Gamle furutrær» av Lars Hertervig (som også nevnes i «Jeg skal stå på perrongen» fra vårt første album»), stemningen i det bildet er magisk og jeg liker hvordan trærne nesten ser menneskelige ut. Jeg tror ikke Hertervig var på noe godt sted i livet da han malte dette. Romaner er enkelt. «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel Garcia Márques, rett og slett fordi den har verdens beste begynnelse og slutt, og i mellom der får man servert en fantastisk historie.

-Når det gjelder film skal jeg for en gangs skyld ikke nevne «Gjøkeredet», men Wes Anderson sin «Moonrise Kingdom». Jeg elsker den filmen og jeg elsker Wes Anderson, han lager filmer slik jeg ønsker å skrive, men akkurat nå er vi ikke i samme hus, kanskje ikke engang i samme by. Filmenes han er komponert på en måte så de er en nytelse å se. De er eventyr for voksne.

 – Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

– Mamma og de andre i menigheten på Zion, Granli, Elvis, Johnny Cash, The Osmonds og Slade, Slade, Slade.

– Hva er det med deg og Kevin Keegan?

– Det var Kevin Keegan som gjorde meg til Liverpoolfan, rett og slett fordi han så tøff ut. Jeg kunne lite om fotball, og vi hadde bare svarthvitt TV, men jeg falte pladask for ham og resten av verdens beste fotballag.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

– Hmm. 60-tallet… Hadde vi enda snakket 70-tallet! Nei, vent, nå vet jeg det. Jeg ville hatt med Rick Danko på bass, Levon Helm på trommer, Garth Hudson på orgel, Robbie Robertson på gitar og Richard Manuel på alt han kunne spille, og da ser jeg for meg at vi skulle spille en slags tidløs verdensmusikk som har like mye Jan Johansson og jazz på svenska i seg, som den har cajun, blues og country. Jeg tror vi kunne fått til et veldig magisk «mercury sound», som en annen musiker, som jeg har glemt navnet på, var så opptatt av.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

– Nei, det har jeg ikke. Jeg har tusen, eller i hvert fall hundre. Men la meg si det sånn. Den jeg ser oftest er Jonny Tomteberget (storebror til mer kjente Øyvind) og en legendarisk Kongsvinger-back. Jeg klarer ikke å møte ham uten å bli sjenert.