Popklikk er frelst. Av Tore. Aka Løchstøer. Bedre kjent som Tore Løchstøer Hauge i kritikerroste band som Hiawata og Heyerdahl.

På sin første solotripp, «Wastelands», kliner han til med noen låter som har fått Popklikk-redaksjonen til å gispe etter luft og famle i blinde etter en bøtte brennevin. Vi har snakket med den smått geniale mannen om musikken hans og inspirasjonskilder som for eksempel Morrissey og Nirvana.

– Hva er hovedforskjellen mellom soloprosjektet ditt og Hiawata?

– Det er vel kanskje ikke så sjuk stor forskjell mellom Løchstøer og Hiawata for lekmann. Hiawata er et band som har eksistert i ti år, og som naturligvis har hatt behov for å utvikle seg litt. Det har gjort at det er noen låter jeg har følt ikke passer helt inn lenger – verken der eller i Heyerdahl for den saks skyld.

– Løchstøer ligger kanskje litt mellom om Hiawatas «These Boys and This Band is All I Know»-skiva, og låter på Heyerdahls «Øen» som «Beast» og «Blood Brothers». Med Løchstøer kontra Hiawata så har jeg vel prøvd å fokusere enda mer på å la min forkjærlighet for litt emosjonell powerpop bero, og la instrumentale postrock partier få lov til å slippe til. Med folk i bandet som Mattias Krohn Nielsen, Magnus Tveten og Jørgen Apeness har det vært ekstremt tilfredsstillende. Når alle disse ordene er sagt, så kunne disse låtene lett vært både Hiawata og Heyerdahl-låter. Det ligger vel til syvende og sist i tilnærmingen.

– Er det obligatorisk for alle i bandet ditt å bære Fred Perry- merket på brystet? 

– Vi kjørte lenge en streng «cut-offs»-stil. Avrevne t-skjorter. Mitt største ønske for live-spilling er å spille i cut-offs bak hønsenetting mens folk kaster flasker på oss. Men, etter av vi fikk Chris Jacobs (Beezewax) med i bandet har han veid opp med Fred Perry/Ben Sherman fra topp til tå. Mannen er en modell mod.

– Hvorfor valgte du å gå solo akkurat nå?

– Heyerdahl hadde en pause, og etter at Hiawata ga ut «The Darkside» i fjor, så passet det fint å gjøre noe med de låtene jeg har hatt som jeg ikke har følt har passet inn i noen av bandene, men som på en annen måte egentlig alltid har hørt sammen. Men, solo-schmolo, føler vel mer at jeg har laget et band hvor jeg virkelig får lov til å dyrke de tingene jeg elsker. Er det rammer har jeg snekret dem selv lissom. Dobbel passepartout.

– Popklikk digger tittelåta, ”Wastelands” mer enn du aner. Hvordan ble den en realitet?

– Takk! Jeg var keen på å skrive en låt som føltes litt som en film, eller hvis jeg skulle laget et slags Springsteensk 80-talls film om meg sjæl lissom. Det ble til «Wastelands».

– Hvilken låt på skiva passer best når man kjører rundt i et øde landskap?

– Hør på hele skiva du. Den er så kort. Tror skiva funker fint i bil. Det er en slags CD-musikk feel over EP’en… så vi gir den ut på vinyl…

– Er vi helt på tryne når vi hevder at enkelte av låtene minner litt om Felt, altså Lawrence?

– Nei. Ikke tilsiktet, men skjønner hvorfor du sammenligner. I all ydmykhet. To fanboys som lager musikk.

– Hva tror du skjer i det døden inntreffer?

Faen ass… jeg tror vel vi bare forsvinner ut i evigheten. Kald jord, og totalt mørke. MEN, håper jo lissom på noe mer Niel Gaiman-aktig. Klinger meg til håpet om at universet skal by på noe mer enn å gå rundt som aper på jorden.

– Hvilke tre plater har du hørt mest på så langt i år?

– Blake Mills – «Heigh Ho». Mattias i Løchstøer anbefalte denne skiva. Hørt på den jevnt og trutt etter det.

– Miguel – «Wildheart». Tatt litt tid før jeg oppdaget Miguel, men for en artist og låtskriver.

– Phoebe Ryan – «Mine EP». Pop-jente som skriver dødsbra låter. Jeg liker egentlig best å høre på kvinnelige vokalister om dagen.
– Årets beste konsertopplevelser så langt i år?

– Jeg var og så Universet her om dagen. Bandet til Bård Torgersen og Ken Ishak. Magisk. Bård Torgersens tekster treffer så sjukt i sjela, og også spesielt å høre Ken synge på norsk. Gikk derfra og følte meg bedre enn da jeg kom.

– Hva er som er så fantastisk med Morrissey?

– Nei, hva er det som er så fantastisk med Morrissey? Har du sett den svenske serien «Viva Hate»? Der sier hovedpersonen at han dro på Morrissey-konsert i London, stilte seg på første rad, og skrek: «Morrissey I love you», og Morrissey sa til ham fra scenen: «I know, but you’re gonna meet a girl, and it will pass». Det stemmer. Du er ung, ulykkelig, men med en die hard tro på kjærligheten som en og annen forvirret Håkan Hellström, men så får du plutselig dama du ville drept for, og så… så går det over. Men, ingen artist snakker til meg som Morrissey. Hører med jevne mellomrom gjennom hele Mozza og The Smiths-katalogen, og er oppriktig glad i mannen. Selv om vi nok har gått hver vår vei etter «Maladjusted»-skiva. I ettertid har jeg vel også skjønt at Alan Whyte fortjener min kjærlighet vel så mye også.
– Velg mellom følgende:

– Pernice Brothers eller Fountains Of Wayne?

– Fountains of Wayne. James Iha assosiert, vettu.

– Rod Stewart eller Cat Stevens?

– Vanskelig å ikke like Rod Stewart, men Cat Stevens har skrevet «Father and Son». Hvem vet – kanskje vi ikke hadde fått Boyzone uten den låta? Det er en verden jeg ikke vil leve i.

Electric Light Orchestra eller Wings?

– Wings. Paul McCartney.

– Alice Cooper eller Black Sabbath?

– Broren min hadde Alice Cooper-plakater på rommet da vi var små. Han gikk på Steinerskolen. Tror aldri vi hørte på Alice, vi ble fostret opp på Knutsen & Ludvigsen og Dire Straits, men de plakatene gjorde inntrykk på en liten gutt.

Elton John eller Ryan Adams?

– Liker begge gutta, jeg. Elton John har skrevet noen av de fineste låtene jeg vet om, mens Ryan Adams og Whiskeytown var soundtracket fra jeg var 20 til 25 år. Hører stadig på begge, men Ryan Adams er en spesiell artist for mitt liv.

– Oasis eller Scott Walker?

– Oasis! De første Oasis-skivene fikk kjørt seg på gutterommet på Røa, og så har man Liam Gallagher da…
– Ash eller Nirvana?

– Begge. Veldig glad i begge bandene. Elsker begge bandene. Hadde det ikke vært for Wheeler og Cobain hadde jeg nok endt opp med å lage Postgirobygget-låter. Kanskje ikke så begeistret for den siste skiva til Ash, men soloskiva til Tim Wheeler viser jo at det fortsatt bor overmenneskelige poplåter i ham av Nietzsche-proporsjoner. Også overrasket over hvor fresht Nirvana fortsatt låter. Egentlig litt keen på å henge opp de gamle Cobain-posterne mine igjen.