Morten Abels nye plate «I fullt alvor» har begeistret Popklikk-redaksjonen såpass at vi hører på den hver dag mens vi spiser lunsj.

Vi spiser, danser, spenner bein på hverandre og korer på alle sangene. Vi snakker fun, fun, fun. Har vi snakket med Morten Abel? Selvfølgelig har vi det.

Les Popklikks anmeldelse av «I fullt alvor».

– Hvordan vil du beskrive musikken på «I fullt alvor» sammenlignet med dine tidligere utgivelser?

– Den er renere. Tekst og melodi er i fokus. Jeg har fokusert på dyktige musikere i stedet for produskjonstriks. Det er vakkert, det er vart og det er ekte og nært.

– Plukk ut to låter fra plata som du er spesielt fornøyde.

– Er veldig fornøyd med alle. Derfor ble det elleve og ikke ti, som planlagt.  Men hvis jeg må, velger jeg «Nasjonalen» fordi jeg er veldig fornøyd med akkordrekka og melodiføringen på refrenget, og «Nancy Og Du» fordi den er annerledes funky og den slutter i valsetakt, og jeg er svak for vals.  Det var det første jeg lærte å danse. Tung-lett-lett…

– Popklikk opplever at flere av låtene på plata har et drag av vemod og noe sørgmodig over seg. Er du en grubler som nå og da titter deg over skulderen?

– Når jeg synger «Bussan Lull» for min sønn, begynner han alltid å gråte.  Det er noe med melankolien som beveger en i hjertet.  Det er vel derfor jeg må løse opp med humor i mellom.  Men ja, I think too f…  much.

– Popklikk er dypt forelsket i «Nasjonalen» og «Dans med meg». Hvordan ble disse låtene en realitet?

– Prøving og feiling, tenker jeg.  Alle låtene ble egentlig skrevet ganske fort, fordi jeg stoppet ikke opp og begynte å lure på om det var bra nok.  Jeg skrev en låt, gjorde en enkel skisseinnpilling, og så videre på ny låt.

– Hvordan har det vært å samarbeide med Odd Nordstoga og hvem var som kom på den geniale ideen å bruke «kirkeorgelet» på «Nasjonalen»?   

– Odd er en veldig musikalsk fyr, og han har god fremdrift i studio. Og det var behagelig og slippe å forholde seg til at produksjonen skulle være tøff og trendy. Det er David Wallumrød som spiller orgel. Det var vel aldri noe diskusjon om hvordan den skulle arrangeres.

– Hvilken av låtene på plata sleit du mest med å ferdigstille og hvorfor ble det sånn? 

– De vi brukte mest tid på, var de som ikke kom med på albumet, og sånn er det alltid.

– Plata er veldig variert. Har det vært et mål for deg?

– Ikke egentlig. Variasjonen kommer ut av at alle låtene er veldig ulike, og at musikerne er veldig dyktige.

– Når og hvordan dukker låtene, og da spesielt tekstene, opp i hodet ditt?

– Jeg må sette meg ned og jobbe de frem.

– Enkelte av låtene på plata får oss til å tenke på Elvis Costello. Er vi helt på jordet?

– Ikke helt, men litt på jordet. Han gjør jo bra ting innimellom, og imponerte meg live på Rockefeller for noen år siden. Veldig bra gitarist.

– Hvorfor er The Libertines så sabla flinke?

– De er vel ikke så sabla flinke, men det er masse talent. Nå skal de visst samle seg igjen.

– Var du en sånn fyr som gikk og tralla og sang da du var en liten gutt?

– Jepp.

– Husker du når du bestemte deg for å bli artist eller kanskje bedre, popstjerne? 

– Har aldri bestemt meg for det. Mange tror at jeg har hatt en drøm om å bli popstjerne. Det har jeg aldri hatt. Jeg har bare fulgt musikken.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Queen, Cockney Rebel, T.Rex, Led Zeppelin, The Rollling Stones, Bob Dylan…

– Hvilke plater hørte du mest på i fjor?

– Kom ikke den The War On Drugs-skiva i fjor? Hørte mye på den. Baxter Dury, siste til Elbow, John Grant, King Creosote & John Hopkins.

– Maler du fremdeles bilder? Om så er tilfelle; hvordan vil du beskrive bildene?

– Ikke så mye nå. Nå kjøper jeg de ferdigmalt.

– Hvem er tidenes tøffeste vokalist?

– Freddie Mercury i trikot-perioden.