(Popklikk har satt sammen en spilleliste, som du finner lenger ned, med Rune Bergs musikk opp gjennom årene, og noen låter vi refererer til i samtalen.)
19.april gjorde Rune Berg en sjelden opptreden, sammen med Johnny Hide fra Number Seven Deli, som oppvarming for Michael McDermott på Mono. I etterkant av konserten fikk Popklikks utsendte avtalt tid for en kopp kaffe til en oppklarende samtale om popmusikk og tilstøtende sonisk arkitektur.
Rune Berg har kjent Johnny Hide helt tilbake til da de møttes på folkehøyskole i 1995. I forbindelse med en overraskelsesopptreden til en 50 års feiring, trengte Rune en å spille med og valget falt på Johnny. Kvelden ga energi og mersmak. Snart begynte de å møtes, først i det skjulte med gitarer og luftige tekstideer, senere i mer offentlige rom som dette.
På Mono spilte de låter begge har skrevet, noen sammen og noe helt nytt. Det var også plass til favoritter som «No other way out» med en fascinerende bakgrunnshistorie, og ikke minst «Always looking for a friendly face». En coverlåt jeg la merke til var «The Safecracker» av The Trashcan Sinatras, en av Runes favoritter, ja, både låt og band.
Herrene Berg og Hide har også en Incredible String Band-melodi på repertoaret, men uten at den ble spilt denne kvelden. Kanskje neste gang? Hvordan de utvikler dette konseptet blir spennende å se. Duoen kler hverandre godt og stemmene låter flott sammen. Bergs gitarspill var som vanlig spennende å få med seg.
Runes Bergs karriere fram til denne vårdagen er litt vrien å følge. Men det begynte tidlig på nittitallet på øya Giske, med popmusikk, låtskriving og bandspilling i The Margarets.
Etter endt folkehøyskole og musikkstudier i Liverpool startet Rune Number Seven Deli mot slutten av tiåret, før The Margarets plutselig gjenoppsto i 2001, til stor oppmerksomhet og etterhvert velfortjent suksess. Interessant nok signeres begge orkestrene samtidig, og Rune kjører musikalsk parallellslalåm et stykke inn i det nye millenniumet.
I 2006 er Berg med i etableringen av musikkstudioet Ocean Sound Recordings på Giske. Etterhvert oppløses The Margarets og han trekker seg ut av studioet på hjemstedet. Berg skriver filmmusikk og tar rollen som orkesterleder til «Bikubesong» på Det Norske Teateret. Etter en litt tilfeldig forespørsel om miksing -«noen måtte gjøre det» – bygger han sitt eget studio; Lydbroderiet på Sofiemyr, som gradvis tar større plass i hans musikalske virke.
På Lydbroderiet knyttes bånd tilbake til musikerne han har spilt med opp gjennom årene, som blir et slags Sofiemyrs «Wrecking Crew». I 2012 slipper han sitt første soloalbum, «Hølå», med den etterfølgende singelen «I only dream of you», som er Rune Berg på sitt melodisk beste.
Etter «Hølå» blir han i stigende grad betatt av norsk folkemusikk, noe som finner sitt uttrykk på det neste prosjektet han er involvert i. For han reiser tilbake til Giske og banker på døra til gamle venner. Sammen med Alex og Ronnie fra The Margarets skriver han nye låter, på samme vis som de gjorde helt i begynnelsen. Det er en flott samstemmighet i dette prosjektet, som rett og slett tar navnet Giske.
I 2015 kommer albumet «Carousel Magic Spell» som tangerer klassisk britisk pop og folkrock med en klar innflytelse i instrumentering og arrangement fra norsk folkemusikk. For å fange musikken fra øya, drar Rune rundt med båndopptaker og gjør «fieldrecordings» fra natur og fjæresteiner, som plasseres med nøyaktig omhu før og etter låtene. Slik Rune Berg sier det selv: «Det er ingen kunstig stillhet på plata. Det er øya selv som snakker.»
Sammen med Åge Reite får han overtalt Benny Borg til å gå i studio med nye sanger. I løpet av tre dager gjør de grunninnspillingene til «Den største reisen», som gis ut i 2016. Plata tar vare på det spontane kunstneriske uttrykket fra studio. «Den største reisen» blir en stor suksess og følges opp med noen klubbkonserter. I høst kommer oppfølgeren som er en åpnere plate, i mindre grad knyttet til en sorgprosess.
Som dere nok har skjønt; Rune Berg er en svært produktiv artist. I skrivende stund er han halvferdig med oppfølgeren til «Hølå» og jobber også med et nytt Number Seven Deli-album.
Berg har også på gang nye produksjoner med Peer Nic, Asbjørn Ribe, Nina Gaarden og etterhvert et nytt album med Dylan Mondegreen. De fleste av disse er samlet på plateselskapet SkiPop som Rune også er involvert i.
Av musikk han hører på sjøl for tida trekker han fram Wayne Fulwood fra Nottingham, med et heftig kombinert uttrykk av garasjerock og blue eyed soul, og som han «as we speak» er i ferd med å produsere debutplata til. En annen internasjonal artist Rune Berg digger for tida er Doug Paisley. Av norske studiokolleger nevner han Christian Engfelt, som en som stadig overrasker og engasjerer.
Som produsent er Runes grunntanke å samle de riktige folkene i studio, og at det er stemningen i øyeblikkets møte med musikken som skal fanges på bånd. Han ser sin oppgave som først og fremt å legge til rette for at noe magisk skal kunne skje – med akkurat disse låtene og disse musikerne under dette øyeblikket i tid. Berg har også en plan B, hvis det skulle vise seg behov for en alternativ løsning. Men som han uttrykker det; «Stiliserte uttrykk og teknisk perfeksjon rører ingen.»
Vi snakker litt om The Beatles sin innspilling av «Rain», som vi begge har høyt på lista, men som ikke er en teknisk perfekt utgivelse. Men det er sterkt og intuitivt, og som lytter blir du grepet av en frigjørende panikk, på en god måte!
Det er en forvirrende tid. Vil den kreative musikken, med uendelig tilgang og vaklende formater, finne en form som bevarer dybde, kraft og potensial i livene våre?
«Noen vil alltid lage den fineste musikken, og den vil stå seg over tid. Alltid,» avslutter Berg.
