At alle de 10 låtene på Sweethearts nye album, «I Will Love You When The Morning Comes», holder et skyhøyt nivå er selvfølgelig helt avgjørende, men hovedårsaken til Popklikks nesten barnlige begeistring ligger først og fremst i de fantastiske arrangementene og den så godt som prikkfrie produksjonen til doktor Kai Andersen. Den tidvis lett subtile tilnærmingen til melankolien som er klangbunnen i brorparten av låtene, er helt unik og nesten som trolldom å regne. 

Popklikk har snakker med bandet om den nye plata, innspillingsprosessen, inspirasjonskilder og barndomshelter.

–Hvordan vil dere beskrive musikken på «I Will Love You When The Morning Comes» sammenliknet med debutplata?

-Mette: Vi har vært opptatt av å bevare Sweetheart sitt uttrykk, som jo har vokal i fokus, og et minimalistisk sound der ikke én tone skal være overflødig, slik at alle instrumenter får skinne der de spilles. Samtidig ønsket vi å forsøke å gjenskape noe av vårt liveuttrykk på plate. En stor forskjell mellom debutplata og denne er derfor at begge vokalene er spilt inn live sammen med kassegitaren. I tillegg har vi eksperimentert med instrumenteringen for øvrig, slik at på dette albumet finner man både trompet, stryk og orgel, noe som ikke fantes på debutplata. Vi synes selv at det har ført til , selv om vi fortsatt er Sweetheart, at lydbildet vårt er større, mer detaljert og mer uforutsigbart enn på debutalbumet.  

–Hva er bakgrunnen for tittelen på plata og plukk ut én låt fra plata som dere er spesielt fornøyd med.

-John-Arne: Tittelen er en tekstlinje fra en av sangene på albumet, «May 29». Og den ble hentet derfra fordi det er den sangen som betyr mest for meg, personlig, i hvert fall. Og dette er bakgrunnen: 29. mai 2013 syklet jeg til butikken, en tur på 100 meter, for å kjøpe Grandiosa og kanskje et par øl, og i sakte fart utenfor inngangen til butikken, stupte jeg over styret. Legevakt. Ambulanse. To dager etter våknet jeg på sykehuset med 16 skruer, to stålplater og én ståltråd i albuen, som hadde blitt knust. Ikke et merke noe annet sted. Og akkurat da visste jeg ikke om jeg noen sinne kunne spille gitar igjen. 

-Akkurat ett år etter, 29. mai 2014, så våknet jeg, gikk ut av soverommet mot kaffetrakteren, i singlet og boksershorts, og akkurat da jeg strakk meg etter kaffen, så spurte samboeren min om ikke vi skulle gifte oss. Sånn at jeg ikke skulle forbinde datoen 29. mai med bare knust albue, liksom. «I Will Love You When The Morning Comes», ikke sant. Selv med bustete hår og bokserhorst og singlet. Så da skrev jeg en låt til bryllupet vårt året etter som het «May 29», uten å skrive noe som helst om sykling, altså, som jeg sang, som en tale. Men jeg ble aldri helt fornøyd med den. Så plukket jeg den frem igjen i fjor, skrev den om, både teksten og melodien. Det er også den låta jeg er mest fornøyd med. Særlig fordi jeg synes Nils Petter Molværs trompet og Fats Kaplins steelgitar glir så fint inn og ut av lydbildet, og er så nydelig og følsomt spilt. 

–Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

-Mette: Det har vist seg at John-Arne er god på deadlines, så vi satte dato for innspilling før alle låtene var ferdig skrevet. Det meste var klart til selve innspillingen, men noen av låtene ble gjort ferdig på kjøkkenet i leiligheten som hører med Athletic imellom opptaksdagene. Selve innspillingen skjedde som nevnt ved at John-Arne og jeg spilte inn kassegitar og begge vokalene live. Det er ikke klippet i låtene, så vi bare sang igjen og igjen, inntil vi og Kai følte at taket hadde noe magisk over seg.

-Deretter begynte vi så smått med pålegg. Jeg la på flygel, og fikk også lov til å spille både Hammond orgel og tråorgel for første gang i mitt liv. Siden sendte vi låtene til Nils Petter, Fats og Freddy som spilte inn sine bidrag. Deretter har Kai sydd det hele sammen på mesterlig vis. Steelgitaren og trompeten høres ut som de har spilt inn sammen, eller iallfall planlagt hva de skal gjøre for å utfylle hverandre, men det er altså Kai som har vært magikeren og plukket ut nøyaktig det låtene trengte. 

–Hva er dere mest fornøyd med på «I Will Love YouWhen The Morning Comes»?

-Mette: Det aller beste må være samarbeidet vårt med produsent Kai Andersen. Vi hadde begge to en god magefølelse på at han skulle være et rett valg, men det var jo veldig deilig å oppleve at vi hadde så rett! Han skjønte umiddelbart hvem Sweetheart var, og innspillene hans løftet albumet mange hakk. Jeg synes også det er veldig gøy at vi klarte å spille inn vokalene live, slik at vi faktisk fikk den nærheten vi opplever at vi noen ganger skaper live festet på tape.  

Hvilken av låtene på skiva ga dere mest motstand?

-Mette: «These Summertime Blues» viste seg å være en nøtt. Vi sang inn flere versjoner på begge sessions vi hadde i Athletic før vi følte den satt. Det er jo snakk om små marginer mellom de ulike versjonene selvsagt, men det å finne rett tempo og intensitet er helt avgjørende for oss, og akkurat den var litt vanskelig! 

–Om det er mulig: Hvordan vil dere beskrive innholdet i tekstene på plata?

-John-Arne: Det er vanskelig si hva andre hører, men jeg tenker i hvert fall på at de fleste sangene har en følelse av fravær, noe som ikke er der, noe som ikke er helt som det skal, et mørke som ligger og murrer i bakgrunnen. Som en trailer parkert borti gata utenfor leiligheten din. Her er det viktig å legge til at jeg EGENTLIG er en blid og fornøyd fyr. Ikke hele tiden, selvsagt. Og selv om det ikke er selvbiografisk på noe vis, så liker jeg ofte å legge inn helt konkrete ting, som at jeg har kjørt til Lone Pine, eller en veibeskrivelse av en tur jeg iblant tar, under jernbanelinjene, langs elva, opp til vannet. Sånne ting. 

–Hvordan jobber dere fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

-John-Arne: De fleste sangene dukker opp når jeg sitter på kjøkkenet og spiller gitar, uten særlig mål og mening. Alltid på den dårligste gitaren min. En japansk billig kopigitar. Jeg begynner gjerne å synge på et par tekstlinjer, som fester seg, som jeg blir sittende å repetere. Men jeg klarer aldri å skrive ferdig en sang når den dukker opp. Jeg må plukke den frem mange ganger, og så faller bit for bit på plass. Det kan ta et år, en måned, et par uker. Veldig ofte beholder jeg de første linjene jeg begynte å nynne på, selv om de ikke alltid er de beste. På et eller annet tidspunkt begynner jeg å sende tekstlinjer og demoer tatt opp på iPhonen til Mette. Så gir hun tilbakemeldinger, og så prøver jeg igjen. Så sender jeg til henne på nytt. 

–Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

John-Arne: Det har ikke vært noen sånne helt konkrete inspirasjonskilder. Tror jeg. Men vi tenkte kanskje litt på Midnight Choir iblant. Så tenkte vi på Gillian Welch. Og så var det Ryan Adams’ «Heartbreaker» som for mange år siden fikk meg til å begynne og høre på americana, så det ligger nok alltid litt i bakgrunnen. 

–Plukk ut tre album du/dere har hørt veldig mye på det siste året.

-John-Arne: Jeg har hørt mye på Bonny Light Horsemans«Rolling Golden Holy», fordi jeg er veldig glad i lydbildet, som er så åpent, og jeg digger lyden i gitarene, og hvordan de får til harmoniene, og jeg liker tekstene. Så må jeg også innrømme at jeg har hørt mye på Taylor Swifts «folklore» det siste året, også det på grunn av lydbildet og melodiene og tekstene, men kanskje mest av alt fordi jeg synes det er behagelig å jogge til. Det sier kanskje mest om tempoet på disse joggeturene. Nå kan det tenkes at jeg bare trakk frem det albumet for å få sagt at jeg jogger iblant. Jeg er usikker. 

-Mette: Jeg faller ofte tilbake på David Crosby, og siden han også døde i år har jeg hørt ekstra mye på platene hans, og ikke minst det siste soloalbumet han ga ut «For Free». Jeg synes det er helt rått at han både skrev så fantastiske låter, og at han klarte å lage så interessante album helt til det siste.  

–Er det et maleri, en bok eller en film dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor? 

-John-Arne: Jeg tror den boka som har gjort størst inntrykk på meg er «Into The Wild» av Jon Krakauer. Jeg husker jeg fikk den av en kollega, som sa: «It’s gonna rip your heart out». Han sa det på engelsk, jeg vet ikke hvorfor. Men det stemte. Det er jo en sann historie, et fantastisk journalistisk arbeid, og har en del hjerteskjærende elementer. Men den rommer også drømmen om noe, om å gjøre noe annet enn alle andre, som å gå inn i villmarka i Alaska og leve der. 

–Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

-John-Arne: Guns N’ Roses. Så The Doors. Midnight Choir. Så Leonard Cohen. Sistnevnte også på vorspiel. Det kom ikke så mange på de vorspielene. 

–Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du/dere hatt med deg, og hva slags musikk hadde dere tryllet fram?

Mette: Jeg ville slått meg sammen med Carole King og Joni Mitchell for å skrive låtene, og deretter fått med Crosby, Stills & Nash som backing band. Det skulle blitt catchy, melodiøst og vært preget av harmonibonanza! 

–Et siste spørsmål: hadde dere en barndomshelt? Om så, hvordan ble det sånn?

John-Arne: Slash og Johann Olav Koss. Fiffig kombinasjon, ser jeg nå. Men jeg lærte meg å spille gitar, cirka i hvert fall, ved å sitte på gutterommet, med vinduene åpne, og pugge gitarsoloene til Slash. Jeg tror jeg skrev dem ned også. Slutten på «Paradise City» fikk jeg aldri til. «November Rain» gikk så som så. Og så prøvde jeg å gå på skøyter som Koss. Det gikk så som så, det også.