HP Gundersen og hans medsammensvorne i The Last Hurrah (!!) har laget et album fylt med med så gode vibrasjoner at det er klin umulig ikke å bli musikalsk opphisset av det som må være et av årets fineste norske popalbum.

Popklikk har snakket med HP Gundersen om musikken han lager, inspirasjonskilder og ganske mye mer.

– Hvordan vil beskrive musikken på «Modern Nostalgia» sammenlignet med de tidligere albumene til The Last Hurrah (!!) ?

– Vel, de to første representerer meg, som produsent, musiker og komponist totalt utenfor komfortsonen. Det var en idé om dogmatisk dronemusikk. Musikk som ikke skiftet grunntone, tuftet på min nyforelskelse i lag på lag med dronestemte akustiske gitarer. På dronestemt gitar var det mulig å kompe heftig og spille tydelige melodier samtidig. Basisen for låtene er opptak av at jeg bare spiller i vei det jeg føler, for så å skrive tekst til det jeg har spilt. Jeg fikk glimrende Heidi Torsvik til å synge unisont med improgitaren og så bygget vi opp med flere gitarer, kor, bass, perkusjon og så videre

– Etter to voldsomt kritikerroste album med denne dogmen, var det ikke mer for meg å hente innen de begrensningene. På dette desillusjonerte tidspunktet, møtte jeg Maesa Pullman, datter av skuespiller Bill, på en låtskriversammenkomst i Oslo. Og da jeg hørte henne synge noen av mine ideer, så jeg lyset, rett og slett. I samarbeid med henne, som også var en herlig person, var det mulig, på ekte amerikansk vis, å lage cosmic americana i Gram Parsons sin ånd.

– Det tredje albumet, «Mudflowers», er pur americana, som jeg synes er nydelig, og jeg har fantastiske tradisjonsmusikere med; Marty Rifkin på steel, John Thomas (Captain Beefheart,Tracy Chapman, Bruce Hornsby, Albert Lee band) på orgel og piano og Miranda Lee Richards på kor! En fantastisk erfaring for en gammel bergenser.

– Der forrige albumet var et bestillingsverk til Vossajazz, men fortsatt med Maesa Pullman på vokal og John Thomas på orgel. Den amerikanske jazzstjernen Jon Irabagon (tenorsax) er også veldig sentral på dette albumet. 

– Da pandemien kom, ble det vanskelig å holde dette norsk/amerikanske prosjektet i gang. Men nye muligheter oppstod da jeg flyttet sammen med Cecilie (Leganger) langt ute i den vakreste ødemark i Bøvågen på Radøy utenfor Bergen. Vi lagde straks studio i huset, kjøpte mellotron, et perfekt instrument for oss begge. Samtidig hadde jeg fått veldig god kontakt med trommeslager Stein Inge Brækhus, som har topp innspillings- og mikseutstyr hjemme hos seg selv. Ved hjelp av god, kunstnerisk kommunikasjon og wavefiler forstod jeg at jeg hadde grenseløse muligheter hjemmefra.

– Cecilie er en fabelaktig pianist og komponist med stor spennvidde innen klassisk, eldre jazz, barokkpop, trip hop, cosmisk americana og filmmusikk. Vi har ubegripelig lik smak. Hvor absurd det enn måtte høres ut, hun er min perfekte musikalske makker. En annen fordel er at nå vet alle sportsinteresserte nordmenn hvem jeg er! 

– Musikken på den nye platen er veldig knyttet til hva Cecilie og jeg har av felles preferanser. Fra John Barry til Judee Sill. Fordi vi bor sammen, blir det lett til at en danner seg sitt eget univers. Maria Due har jeg jobbet mye med på tidligere album, men aldri med mine komposisjoner. Da det føltes naturlig for meg å vende seg mot en mer europeisk stil i musikken, forstod jeg at Marie ville være helt perfekt for den nye retningen. Jeg synes hun er helt magisk på mange nivåer. Men jeg hadde også lyst på en maskulin versjon av Last Hurrah (!!) denne gangen. Så jeg spurte tre låtskrivere som er gode venner, alle fra USA, om de ville hjelpe meg med vokal. Jeg liker å bruke sangere som virkelig begeistrer meg. Og de sangerne er som oftest låtskrivere på høyt nivå selv.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata?

– Jeg føler så sterkt at det etter pandemien oppstod en helt ny tid. Helt nye verdier på et nivå hvor en mimrer om 2018 som gamledager. Jeg tenker også på min egen generasjon. En eldrebølge med et dypt forhold, fra barndom og ungdom, til Jimi Hendrix og progrock. Gamle freaks har vi aldri sett før, og det er en fenomenal målgruppe for den musikken som kommer naturlig fra meg. Jeg er jo ikke retro. Jeg er fra gamledager. Vintage! 

 – Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

– Den har vært i prossess i to år, parallelt med andre innspillinger. Jeg har blant annet hatt kontakt med Stein Monstad, som spilte i bandet Stain Monsters, fra ‘90/91. Han har bodd i Karibien de siste 20 årene, men nå har han fått seg innspillingsutstyr. Sammen med Stein Inge Brækhus, som var opprinnelig Stain Monsters trommis, Kjartan Kristiansen og Cecilie, har vil laget et helt nytt Stain Monsters-album som kommer i januar neste år. Det låter akkurat som det forrige, som kom ut i 1991. Dessuten produserer jeg et nytt album med amerikanske Camille Davila. I all beskjedenhet må jeg nevne at Van Dyke Parks har arrangert en av låtene.

– «Modern nostalgia» er veldig knyttet til min nye lidenskap – mellotronen. Jeg lytter mye til klassisk musikk og har alltid likt harmonisk kompleks musikk, så lenge kompleksiteten bidrar til musikalsk skjønnhet ( Wish upon a star). Arrangementsmulighetene som åpner seg med mellotron til rådighet, er en helt ny tidsregning.

 – Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

– Tittellåten med fullt mellotron-orkester. Jeg elsker lydbildet og komposisjonen. Ellers er jeg mer enn fornøyd med alt. Ikke minst den helhjertede vokalhjelpen fra fire av mine favorittkunstnere.

 – Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand?

– Jeg har hatt 25 låter i prossess, og de som ble valgt har blitt akkurat som ønsket, uten noe form for motstand. Stein Inge, som har vært medprodusent og mikset platen, kan nok ha hatt litt motstand i miksen. Det er mye informasjon.

 – Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

–  Lakonisk.

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

–  I noen tilfeller lager jeg musikk til eksisterende tekst. Det er veldig mye håndtverk. For det meste er det «min indre melodi» jeg tolker. Rett som det er begynner ferdige melodier, akkorder og det hele, å surre rundt i hodet mitt. Noen låter er helt enkle og andre svært komplekse, nærmest harmonisk nyskapende. Når slike øyeblikk kommer, tar jeg det alltid opp på mobilen. Senere finner jeg ut om det er noe jeg vil jobbe videre med.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

– Det er mye musikk som har vært inspirerende. I min barndom hadde vi ikke mange plater og musikken var fra Ønskekonserten, Nitimen og Ti i skuddet. En kunne få fantastiske musikalske inntrykk på kino. James Bond, Once upon a time in the west, Paint your wagon, Sound of music, Easy rider, A hard days night. Og ambisiøse coverband som spilte til dans. Jeg har hørt både Dream, Jumbo og Difference på dans.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

– Hele katalogen til Miranda Lee Richards, Sarabeth Tucek og «Longshot-albumet» til Foster Timms. Alle tre er blant mine favoritter gjennom alle tider og de holder på fremdeles.

 – Er det et maleri, en bok eller en film du/dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

 – Ja, vi setter enormt pris på bildet Arnvid Aakre malte av oss i bryllupspresang. Arnvid gjør all coverkunst til The Last Hurrah (!!)

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du/dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

– Jim Gordon på trommer, James Jamerson på bass, Leon Russell på piano, Sneaky Pete på steel gitar, John Thomas på orgel, Amos Garrett på gitar og Foster Timms på vokal. Musikken ville vært i ånden til «All Things Must Pass».

 – Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn? 

– Brian Jones! Helt nytt type utseende. Stein og androgyn og langt, lyst hår. Og lyden hans både på munnspill og slide hørtes helt overjordisk ut når en hørte det på headsett i platebutikk.