Popklikk har intervjuet Peter Vollset, permittert bartender og tekstforfatter i The Switch. Hvorfor? Fordi The Switch i løpet av kort tid har gitt ut to suverene album, sylferske «Macca/Jawaka» og mesterverket fra ifjor, «Birds of Paradise». Sistnevnte tronet, sammen med Ida Jenshus’ «From This Day On», øverst på pallen da Popklikk kåret fjorårets beste norske album.

– Vi i Popklikk liker den nye plata deres veldig godt, for en fin overraskelse denne grå vinteren. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for den?

– Takk! “Macca/Jawaka” har uhåndterbart mye bakgrunn, men i “korte” trekk:
– Skulle være vår femte plate.
– Påbegynt som sådan før “The Switch Album” kom ut i 2016.
– Tiltenkt å være et mindre stivt og mer lekent prosjekt enn “The Switch Album”
– Etterhvert som låter kom til og begynte å ta en diffus form ble det klart at dette kom til å bli et løst, impresjonistisk konseptalbum om tenårene, mer spesifikt tenårene om sommeren, da man hadde så mye tid og så lite av alt annet.
– Sidestilt av vi gifta oss/fikk barn/flytta/fikk katt/en god kombinasjon alle mann
– Da vi kom i gang igjen åpenbarte det seg en helt annen plate paralellt med “Macca/Jawaka”; en dystrere, mer hi-fi og på mange måter “proffere”(hvis det ordet har noen betydning i dagens musikk-business) affære som ble hetende “Birds of Paradise” og som kom ut i fjor.
– Da “Birds of Paradise” var sendt i trykken og arbeidet med “Macca/Jawaka” ble gjenopptatt sa vi “nå bare lager vi en ren digital utgivelse uten å tenke på lengde eller noe sånt” og “Macca/Jawaka” vokste til å bli en spilleliste på nesten en time, vår lengste utgivelse noensinne.
–  Til slutt var den så lang at den var litt klønete å høre på i ett strekk, digitalt eller ei, og i tillegg hadde sangene naturlig delt seg inn i to bolker, så vi klippet den i to. Hver av disse bolkene fortsatt så å vokse hver for seg, den første bare litt, men den andre mer. Det er den første bolken som kom ut nå under tittelen “Macca/Jawaka: Songs From the Teenage Equator”.
– Som om ikke dette var innvikla nok så består “Macca/Jawaka” ikke bare av opptak fra 2016, da arbeidet med den begynte, men også av demoer og feltopptak og andre ting som ikke var tenkt til utgivelse da de ble tatt opp. Sånn sett kan du si at vi uten å vite det selv har spilt inn denne plata siden 2010.  

– Dette er altså «Vol. 1», hvor mange flere slike plater har dere i ermet?

– I ermet har vi «Volume 2», som er så ferdig at vi har sagt utad og innad at det skal “helt usannsynlige omstendigheter” til for at den ikke kommer ut i år. Utsikten er blitt adskillig mindre klar den siste uka, kan du si. På blokka har vi flere ting, men de ligger an til å forandre seg såpass mye i prosessen med å bli til at det er best å ikke snakke for mye om dem. I 2016 erklærte vi jo at “Macca/Jawaka” skulle ut samme høst, liksom.

– Forrige plate «Birds of Paradise» var en særdeles vellydende lytteropplevelse. «Macca/Jawaka» låter også garantert veldig bra på et godt anlegg. Hvor viktig er god lyd for dere?

– Veldig, med det forbehold at “god lyd” er det samme som riktig lyd, og hva som er riktig lyd kan variere fra prosjekt til prosjekt. Du nevner “Birds of Paradise” – den plata skulle, i hvert fall i syv og en halv av åtte sanger, lyde ektere enn den ekte verden, umulig detaljert, sannere enn sannheten, hinsides fargerikt, på en måte, og da var det riktig å dra til Christian Engfelt og få alt til å låte så hi-fi og crispt og knirkefritt som overhodet mulig.

– “Macca/Jawaka” handler som sagt i stor grad om tenåringstiden, om tilbakeblikk på en tid preget av framblikk, så vi har blandet mange lydkvaliteter og grader av opptak. Ikke hi-fi, ikke lo-fi, men “multi-fi”, kan du si. På samme måte som noen deler av minner er krystallklare mens noen er diffuse, så er visse deler av en låt tatt opp på dønn proffe mikrofoner i 2019 mens andre biter er tatt opp på en iphone i 2012, for eksempel. Det skaper et rom i lyden som gjør det til en mye følelsesmessig “varmere” plate enn den forrige, synes jeg.

– Sånne avgjørelser tar vi hele tiden når det kommer til alle aspekter av alle platene våre, men denne siste har skilt seg ut fordi det virker som om publikum i mye større grad enn på tidligere plater responderer på vibben vi prøver å skape, og ikke bare på låtenes innhold eller “brahet”, hvis det gir mening. Vi forsøkte å lage en plate omkring noen spesifikke tenåringsfølelser, og folk hører det. Jeg har fått høre ting som om at den siste plata minner folk om å spille dataspill og ha kviser, noe ingen av sangene handler om, sånn på papiret, men som er det hele plata handler om allikevel. Jeg vet ikke om dette temaet kanskje er mer allmenngyldig for folk enn de på de tidligere platene eller om vi bare er blitt bedre til å formidle. En håper jo på det siste, så klart.

– Vi hører mye forskjellig i musikken deres. Det er 60-tallspop, noe vellydende 70-tall, det er gitarpop og jazz. Kan du si litt om inspirasjonskildene deres og bandmedlemmenes ulike ståsteder i den vidunderlige pop-verdenen?

– Vi er syv medlemmer som alle har temmelig variert musikksmak, så å skulle gi noe mer enn veldig brede strøk på vegne av bandet blir meningsløst: Kunstnerisk ambisiøs, patosladd pop og rock; hvor mye, men slettes ikke alt, kom ut på 70-tallet, og alskens jazz og improvisert musikk.

– Konkrete inspirasjonskilder vi har snakket mye om under akkurat denne innspillingen var platene Dave Fridmann produserte på slutten av nittitallet, særlig “Deserter’s Songs” og “The Soft Bulletin”. Det hører man kanskje best på låta “Pete Townsend Eyes”. Ellers er det mye Paul McCartney i denne plata (derav tittelen) men ganske lite Zappa (tittelen til tross).

– Dere framstår litt som et slags pop-kollektiv, med en tekstforfatter som ikke spiller i bandet, mange band-medlemmer og tilknytning til utestedet Revolver i Møllergata i Oslo. Jobber dere på en spesiell måte eller som band flest, vil du si?

– Jeg vil si vi jobber som band flest, i den grad band flest jobber på noen måte. I gamle dager hadde vi kanskje litt mer samlebånd-følelse hvor jeg fikk en melodi av Thomas, han fikk en tekst av meg, bandet fikk en demo av sangen og så øvde vi inn, men i disse dager jobbes ting ut i plenum i mye større grad. Unntatt tekstene da. 

– Så til noen spørsmål der dere må velge:

– The Beatles eller Steely Dan?

– Beatles. Duh. Ikke til forkleinelse for Steely Dan, altså! Det er ikke til forkleinelse for noen å tape det internoppgjøret der. Hver gang noen lager en sånn ramse musikk-o-lemmaer forteller det alltid mye om den som laget spørsmålene, hvem de putter opp mot Beatles. Stones eller Beatles?  Jimi Hendrix eller Beatles? Elvis eller Beatles? Led Zeppelin eller Beatles? Miles Davis eller Beatles? Pink Floyd eller Beatles? Stevie Wonder eller Beatles? Joni Mitchell eller Beatles? The Who eller Beatles? ABBA eller Beatles? Bowie eller Beatles? Michael Jackson eller Beatles? Alle disse er musikk-politiske utsagn. Spørsmål er det avgjort ikke. Alltid hyggelig når en “Steely Dan eller Beatles?”-person liker plata vår da! Dere er en kresen gjeng.

– En god melodi eller et godt arrangement?

– Så mye som jeg ELSKER å nerde gjennom et godt arrangement så kommer man ikke foran en god melodi. Det går ikke an. Ta Alex Chilton, en av verdens mest geni-erklærte pop-rockere. Han påstod visst selv at han bare var en måtelig god gitarist og låtskriver, og at hans egentlige talent, i den grad han hadde det, lå i arrangementene. Det kan godt stemme det altså, men i en folkeavstemming er det ikke det fantastiske arrangementet i “My Life Is RIght” som vinner, det er melodien i “Thirteen” eller “September Gurls”.

– Rockeopera eller musikal?

– Musikal. Jeg kan godt like en god rockeopera, men jeg har på følelsen at dersom rockeoperaen aldri hadde oppstått, så hadde så godt som alt av verdi i denne sjangeren blitt utgitt uansett, som “vanlige” sanger på “vanlige” plater. I musikal-verden har vi derimot en masse fantastisk musikk – hele Stephen Sondheims virke for eksempel – som jeg tror aldri ville blitt skrevet utenfor sjangeren. 

– Konseptalbum eller låtbasert album?

– Dette er ikke en motsetning! Men hvis du insisterer på å late som at det er det så er låter selvsagt mye, MYE viktigere enn konsept.

– Studiojobbing eller livespilling?

– Igjen: Ikke en motsetning. Når det er sagt: livespilling. Levende musikk har noe som ikke kan gjenskapes, og det at ikke kan gjenskapes er litt av verdien. Jeg tror faktisk The Switch som band kanskje trives bedre i studio enn på scenen, men allikevel hadde valgt scenen dersom man måtte velge. Det gjør man heldigvis ikke. 

– Tverrfløyte eller saksofon?

– Endelig et spørsmål der jeg kan avgi et nesten kontroversielt svar: Tverrfløyte vs. Altsax: Uavgjort. Tverrfløyte vs. Sopransax, barytonsax og altsax: Urettferdig.

– Vinyl eller strømming?

– Nok en falsk dikotomi her til slutt, men jeg føler jeg nesten må si strømming? Jeg mener det ikke, men jeg føler jeg må si det på en måte. Jeg elsker grensesnittet og utvalget, men jeg  liker virkelig ikke “musikkinnspilling-som-tjeneste”-modellen. Jeg synes musikkinnspillinger bør eies, det være seg som LP-plater, CDer eller nedlasta Mp3’er fra iTunes. Det sagt så føler jeg at jeg er pliktig å si strømming fordi jeg, når alt kommer til alt, er tilhenger av hva enn som får musikken vår inn i øra til folk. Spør meg igjen om ett år så kan det godt være jeg har ombestemt meg.