Thom Hell har i disse dager sluppet nok et herlig popalbum som får Popklikk-redaksjonen til å tenke på gull, Burt Bacharach, Jeff Lynne, Paul McCartney, Neil Hannon og, selvfølgelig, grønne skoger.
Popklikk har snakket med Thom om den nye skiva, ”Until This Blows Over”, og hva han lytter på og inspireres av.
– Hvordan vil du beskrive ”Until This Blows Over” sammenlignet med dine første skiver?
– ”Until This Blows Over” (UTBO) tar for seg kjærligheten på godt og vondt, slik mine forrige plater også har gjort. Jeg føler meg litt ferdig med det temaet nå, så denne platen markerer kanskje slutten på akkurat denne tematikken. Det måtte bare to ep’er og syv album til.
– Hva var planen og hvordan jobbet du fram låtene i studio?
– Planen med denne innspillingen var å ha et mindre tydeligere lydbilde. Tanken var egentlig å lage en trioskive med utgangspunkt i trommer, bass og piano, men det ble selvfølgelig en del andre elementer etter hvert som vi jobbet i studio.
– Jeg preprodet mesteparten av låtene hjemme der jeg la på alle instrumentene selv. Så dro vi til Ocean Sound på Giske og la på en del ting på nytt, som trommer, piano og vokaler, som krever gode mikker og innspillingsrom.
– Hva er det aller beste med ”Until This Blows Over”?
– Det aller beste med ”UTBO” er at den er et resultat av en kontinuerlig låtskriving. Jeg merker at jeg utvikler meg som låtskriver, og produsent. Men for lytteren høres nok også denne platen ut som en helt vanlig fin Thom Hell-skive.
– Fortell litt om hvordan to av Popklikks favoritter, ”Everything Is Happening So Fast” og ”Ride Along”, fant sin form.
– ”Everything Is Happening So Fast” ble til som en pianoballade ala Rufus Wainwright. Da jeg speedet den opp og begynte å tenke trioformat, minnet den mer om Ben Folds, og det er et uttrykk jeg liker godt. Det er ikke så ofte jeg modulerer to ganger i løpet av en låt, så det var ganske gøy. ”Ride Along” skrev jeg egentlig som en Love Connection-låt. Tanken var at Frank Hammersland skulle synge den. Men etter at jeg lagde broa, føltes det mer ut som en Thom Hell-låt.
– Jeg tror nok at låten ble som den ble fordi jeg egentlig ikke hadde tenkt å bruke den selv. ”Ride Along” var tenkt som en klassisk poplåt som Roy Orbison kunne ha gjort. Det ligger også noen klare referanser til både ”Freedom 76” av Ween, ”The Wind Cries Mary” med Hendrix og en liten ”I Saw The Light” med Todd Rundgren hyllest i el gitaravdelingen mot slutten av låta!
– Hvilken av låtene på skiva ga deg mest motstand og hvorfor ble det slik?
– ”Another Lovesong” var den vanskeligste låta å spille inn fordi det skulle gjøres i ett take med piano og vokal samtidig. Det ble en del banning i studio før jeg klarte å komme meg gjennom hele låta.
– Fortell hvordan det stilige coveret ble en realitet.
– Sten Moe som designet albumet fant, en del motiver av forskjellige kunstnere på nettet. Jeg så igjennom og landet på en kunstner i USA som heter Tyler Bewley. Vi sendte mail og spurte om å kjøpe motivet til å bruke på skiva. Han sa ja, også ble det slik!
– Hva synes du om den nye Pål Angelskår-plata, og er også du, som Pål, en stor fan av Evan Dando?
– Jeg synes Pål utvikler seg som låtskriver hele tiden. Det virker også som han tar litt flere sjanser, musikalsk, når han gjør soloinnspillinger.
Jeg har ikke det samme forholdet til Evan Dando som Pål har.
– Hva er det med deg og Jason Falkner?
– Jeg tror nok Jason Falkner er for meg det som Dando er for Pål. For meg er Jason Falkner den som på mange måter lærte meg å skrive låter gjennom soloskivene sine. Han er rett og slett en av mine musikalske forbilder som jeg også nå er så heldig å ha som venn og tidligere produsent.
– Plukk ut tre plater som har betydd mye for deg det siste året ?
– ”Heigh Ho” med Blake Mills var hele siste halvåret for meg i fjor. En fantastisk plate som jeg aldri blir lei av. ”Morning Phase” med Beck har også hatt høy rotasjon. ”Perpetual Motion People” med Ezra Furman hørte jeg på i hele sommer. Han ligger litt utenom det jeg vanligvis hører på, men en punkbasert skive med bra tekster gjorde det for meg.
– Velg mellom følgende piano-duder:
– Før jeg begynner på dette vil jeg bare si at det er helt umulig for jeg liker alle artistene som er satt imot hverandre.
– Tom Waits eller Elton John?
– Tom Waits har nok betydd litt mer for meg. Jeg holder fremdeles ”Closing Time” på min topp 10 liste.
– Gilbert O’Sullivan eller Roger Hodgson?
– Velger Roger Hodgson fordi jeg hadde en lang Supertramp-periode på 90- tallet.
– Neil Hannon eller Ben Folds?
– Neil Hannon er også en av mine store musikalske forbilder, så den er grei.
– Paul McCartney eller Randy Newman?
– Jeg har egentlig mer lyst til å treffe Randy Newman enn Paul McCartney, men musikalsk kan veldig få måle seg med McCartney.
– Billy Joel eller Harry Nilsson?
– Billy Joel er en fyr som mange kredfolk i mine kretser ikke likte, så jeg sier Billy Joel. Han har skrevet noen av de absolutt vakreste sangene jeg vet om!
– Burt Bacharach eller Leon Russell?
– Burt Bacharach. Burt Bacharach versus Paul McCartney? Burt Bacharach!!!
