Popklikk har snakker med Tom Roger Aadland om hans meget fine og helt ferske album «Skyer», der han blant annet forteller om innspillingen av plata, hvordan låtene fant sin form og om diverse inspirasjonskilder.

– Hvordan vil beskrive musikken på «Skyer» sammenlignet med dine tidligere album?

-Jeg har alltid likt å utforske spennet mellom det akustiske og det rocka, mellom melodisk variasjon og et mer statisk uttrykk. Jeg føler selv at disse kontrastene kommer sammen på en bra måte på det nye albumet.

– Hva er bakgrunnen for tittelen på plata? 

– Jeg ble oppfordret om å søke Det norske komponistfond om støtte til å skrive musikk. De opererer jo med terminologi fra klassisk musikk, og da trengte jeg en verktittel. «Skyer» var det første ordet jeg kom på, som var ganske åpent, samtidig som det gav assosiasjoner som jeg følte kunne lede fram til et helt album,

– Fortell litt om prosessen og innspillingen av plata.

-Jeg begynte å skrive sangene sommeren/høsten 2021. Som er ganske typisk for meg, skrev jeg noe hjemme i stua, og noe på hotellrom på turné i Nord-Norge. De siste sangene skrev jeg under en reise til Sør-Afrika og Eswatini vinteren 2021/2022.

– Hva er du mest fornøyd med på «Skyer»?

-Jeg er mest fornøyd med at variasjonen i uttrykk, genre, instrumentasjon etc. fungerer som et helhetlig album. Jeg henter ofte inspirasjon fra veldig mange forskjellige kilder. Utfordringen når man har et variert uttrykk, er å få det hele til å henge sammen. Og det synes jeg det gjør på denne plata.

– Plukk ut én låt fra plata som du er spesielt fornøyd med.

-«Ikkje der du leite» har en tekst der man føler det aller viktigste er mellom linjene. Det er ikke lett å få slike sanger til å bli gode; ofte blir de litt for «wishy-washy». Og så er jeg veldig fornøyd med musikken, som er en slags østeuropeisk ballade med bluespreg. Det er nok av en av låtene som er mest «meg». 

-Var det noen låter på plata som ga deg litt ekstra motstand?

-«Kan ikkje gi oss» er nok den låten som pekte i flere ulike retninger, som det ikke var så lett å velge mellom. Opprinnelig tenkte jeg at lydbildet skulle være litt sånn The Who anno 1971, med eksplosivt trommespill og litt pompøse gitarer. Etter hvert som vi jobbet med låten i studio, dukket Tom Petty opp, og han er (nesten) alltid velkommen i mine lydbilder.

– Om det er mulig: Hvordan vil du beskrive innholdet i tekstene på plata?

-Sju av de ti låtene har tekster på dialekt, i stedet for normert nynorsk, slik jeg pleier skrive. Jeg tror ikke forskjellen i språket er så stor, hvis du ikke er vestlending. Men selve skriveprosessen opplevde som mer intuitiv på denne plata. Ofte var det linjer som «kom», og så var det opp til meg å finne ut av hva de betydde. Men jeg ser jo at det er noen temaer jeg vender tilbake til, igjen og igjen: savn, sårbarhet, lengsel, følelse av utenforskap. Det slår meg at denne plata handler mye om arketyper: strid, rikdom, fjell, regn, brudd etc. Så plata er både personlig og allmenn.  

– Hvordan jobber du fram låtene og når og hvordan dukker de opp?

-Jeg liker godt å sitte og skrive tidlig om morgenen, og i perioder, starter arbeidsdagen min slik. Jeg prøver å være åpen for inspirasjonen, når den kommer, og det er viktig å forstå tidsaspektet for hver enkelt låt. Det gjelder lengden på låten, men enda mer hvor lang tid det kommer til å ta å skrive den. «Cecilie» ble skrevet på en times tid, mens «Siste natta vår i lag» er en låt som jeg har angrepet fra flere vinkler over flere år, før det endelig løsnet høsten for to år siden.

– Er det noen artister eller kunstnere som har vært inspirasjonskilder for musikken på plata?

-I mitt hode er låten «Skyer» en hyllest til The Beatles. Ikke slik at den ligner på noen spesiell Beatles-låt, men varmen og lettheten i uttrykket minner meg om noe som jeg alltid har likt, og egentlig behøvd, i musikken til The Fab Four. Klassisk gitarmusikk har inspirert enkelte melodivendinger. Leonard Cohen er sterkere til stede på denne plata enn tidligere. Selv føler jeg det er lite Dylan-inspirasjon på denne plata.

– Plukk ut tre album du har hørt veldig mye på det siste året.

-Jeg har hørt mye på Bob Dylans 1983-album «Infidels» det siste året. Det er en plate jeg har et sterkt forhold til. Jeg var ikke så veldig interessert i Dylan i slutten av tenårene; jeg hadde mer enn nok med å oppdage alt det andre: prog, jazz, improvisert musikk etc. Jeg oppdaget «Infidels» ett eller to år etter at albumet kom ut, og jeg husker det låt veldig relevant og friskt. Det var jo de fleste kritikere, musikere og fans enige om.

-«Abbey Road» med The Beatles er et annet album som jeg vender tilbake til igjen og igjen. For meg er det kanskje deres beste, med bidragene fra George Harrison som høydepunkt («Something» og «Here Comes the Sun»). Det er vel ingen annen artist/band jeg blir så inspirert av som The Beatles. De har en oppdagerglede som er forbilledlig.

-«Universal Mother» med Sinead O’Connor. Jeg hadde ikke antennene stilt inn den veien da hun slo igjennom på slutten av åttitalet, så dette albumet fra 1999 ble min inngang til hennes verden. Synes det er et rørende album, som gir meg en god følelse.

– Er det et maleri, en bok eller en film du/dere setter spesielt stor pris på, og i såfall: Hvorfor?

-På nattbordet mitt har jeg en stabel av bøker. Noen blir skiftet ut når jeg har lest dem, mens andre blir liggende. «Gilead» av Marilynne Robinson er kanskje den boka som har ligget der lengst. Jeg leser i den regelmessig, med stor glede. Det er en roman som handler om en hjertesyk pastor i syttiårene, som ser tilbake på livet (og livet til faren og bestefaren), og skriver et brev, som hans sju år gamle sønn skal lese når han er voksen (og forfatteren av brevet er borte).

 – Hva slags musikk hørte du på i ungdomstida?

-Jeg har jo nevnt noen allerede. Kort sagt: veldig mye. Johnny Cash, Bob Dylan, The Beatles, Peter Gabriel, Ole Paus, King Crimson, Miles Davis, John McLaughlin. En herlig blanding av viser, rock, pop, country, jazz og klassisk musikk.

– Da forflytter vi oss inn i fantasiverden. Om du/dere hadde fått muligheten til å være med i et band bestående av utenlandske artister fra 60-tallet og fram til i dag; hvilke artister ville du hatt med deg, og hva slags musikk hadde du tryllet fram?

-Karen Carpenter på trommer, Paul McCartney på bass, Billy Preston på keyboards og Peter Green på gitar. Jeg burde vel sunget litt selv, men kanskje jeg kunne fått med meg Sandy Denny også. Dette skulle vært det ultimate folk-pop-bandet, med et lite innslag av psykedelia.

– Et siste spørsmål: Hadde du en barndomshelt? Om så; hvordan ble det sånn?

-Jeg var (og er) jo Liverpool-fan. Jeg husker jeg leste et intervju med Kevin Keegan, der han fortalte at han holdt skjult for kjæresten (senere kona) at han var profesjonell fotballspiller og stjerne, fordi han ikke ville bruke statusen i det forholdet. Og det husker jeg at jeg syntes var kult!