Popklikk har plukker fram fem meget gode album som dessverre synes å ha gått under radaren for de fleste. Fem album som alle har blitt sluppet i løpet av de siste 2-3 årene. Men, nå har du altså sjansen til å la deg begeistre.
Faye Webster: «Atalanta Millionaires Club» (album)
På sitt andre album slår den 21 år gamle amerikaneren Faye Websters musikk ut i full blomst. «Atalanta Millionaires Club» er et sofistikert og behagelig album der country, soul og jazz blandes på fortreffelig vis. Websters varme og litt sløye stemme svever rundt i et delikat lydbilde der det gis plass til både steelgitarer, piano/keyboard, vispene trommer, småsjenerte blåsere, lettbente strykere og svale gitarer. Noe som tilfører musikken en uanstrengt og tidvis tilbakelente stemning. Låtene vokser for hver gjennomlytting og musikken som smyger ut av rillene kan sammenlignes med artister som Lambchop, Chris Isaak, Steely Dan og Prince. (EAA)
Drugdealer: «Raw Honey» (album)
Drugdealer aka Michael Collins lager på sitt andre album, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med minst ett ben vandrende rundt i gatene i Laurel Canyon. Låtene hentet i hovedsak sin kraft og inspirasjon fra 60-0g 70-tallet, og artister som James Taylor, tidlig Chicago, Boz Scaggs og John Lennon. Vi snakker med andre ord om en herlig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. Etter å ha vrengt ørene rundt «Honey», «Lonely», «Lost In My Dream» og «If You Don’t Know, You Never Will», vil du oppdage at «Raw Honey» er en liten perle av et album.
The Rubinoos: «From Home» (album)
Da jeg var ung hørte jeg i en periode utrolig mye på The Rubinoos’ gitardrevne musikk, og da i særdeleshet det selvtitulerte debutalbumet (1977) og «Back To The Drawing Board» (1979). To album bestående av ekstremt mange melodiøse låter i krysningspunktet mellom softrock og powerpop. På «From Home» fortsetter de å pøse på med svært iørefallende låter der gitarene og deilige koringer spiller hovedrollene. Liker du artister som The Knack, Nick Lowe, Cheap Trick, The Raspberries, Paul Collins og Dwight Twilley, er det bare å begynne og lytte umiddelbart. Foruten å produsere plata har gitarhelten Chuck Prophet (Green On Red) skrevet låtene i samarbeid med The Rubinoos’ Tommy Dunbar. Noe som har resultert i et album som vibrerer av energi og overskudd.
Eleanor Friedberger: «Rebound» (album)
Friedbergers forrige album, «New View», var så sabla fint at det smalt rett inn på lista da Popklikk kåret årets beste plater 2016. At hennes nye album, «Rebound», er minst like bra bør ikke overraske noen. Eleanor er nemlig en sjelden god låtsnekrer som alltid leverer. Etter cirka ett år i Athen, Hellas, dukker hun opp med et album som i større grad enn tidligere dyrket popen framfor rocken. En forandring som i stor grad skyldes en tilsynelatende vektløs produksjon båret på hendene av elektroniske virkemidler. Men frykt ikke, det ligger alltid en gitar eller to på lur. «Rebound» er skapt for late dager, sandslott og en og annen badeball.
Peter Bruntnell: «King Of Madrid» (album)
Peter Bruntnell har gitt ut et knippe meget gode album der (power)pop, rock og americana forenes på utsøkt vis. En tradisjon som videreføres på «King Of Madrid», hans beste album så langt i karrieren. Bruntnells lune og tiltalende stemme, pakket inn i et lekkert og nyansert lydbilde, tilfører de melodiøse og tidvis vare og svært vakre låtene, både særpreg og varme. Noe tittellåta, «Memory Hood», «Snow Queen», «Thief of Joy», «Broken Wing» og «National Library» er sabla gode eksempler på. Liker du artister som Wilco, Matthew Sweet, The Smithereens, The Byrds, Mark Eitzel, R.E.M. og The dB’s, kommer du (nesten) garantert til å sette stor pris på Bruntnells musikalske univers.
