Plateanmeldelse: Johnny Red & The Prayerhouse People – «To Moritz» (album, 2020)
Én av de mest skremmende historiene i Bibelen er når Gud ber Abraham om å drepe sin sønn for at Abraham skal vise at han er en lojal og trofast tjener. Jeg har aldri skjønt at Abraham besto testen fordi han gjorde som Gud ba ham om, før han ble stoppet i siste liten. Snarere tvert imot. Drepe sin sønn i Guds navn?
Bob Dylans far het nettopp Abraham, og Dylan hadde sin versjon av denne historien i sin «Highway 61 Revisited». På det jeg oppfatter som en nøkkellåt på det nye albumet «To Moritz» med Johnny Red & The Prayerhouse people, «Highway One», får vi en ny versjon. Ikke bare ligger bluesrockeren tett opp til Bob Dylans låt, mot slutten av låten nærmest unnskylder Johnny Red at han stjeler tekstlinjer fra Bob Dylan og andre og setter dem sammen på nytt.
Intet å beklage – Bob Dylan gjør jo det samme! Låten peker i flere retninger: «When with peace at the end of a gun I smelt napalm and human flesh burnin’ on Highway One». Vi er i Vietnamkrigen. Menneskene har sviktet igjen. Er som Abraham villig til å la sønnene sine dø. I krig. Gud stopper oss ikke denne gangen. Ikke denne gangen heller. Enda mer om denne låten senere.
Hvem er så Johnny Red & The Prayerhouse People? De beskriver seg selv som fem mørkkledde menn fra den forblåste Jærkysten. De har musikalske røtter fra visetradisjoner og bedehus, med like mengder amerikansk folk og sørstatsmytologi. John Gravdal står bak de fleste låtene og har også hovedvokal bortsett fra på den fine og nedempede «A Robin Chirps», der Olav Larsen synger smakfullt. Gravdal selv spiller gitarer, Kårstein Bø spiller på forskjellige tangentinstrumenter, Tore Brattgjerd spiller elektrisk gitar og mandolin, Johannes Bjelland spiller bass og Rune Særheim trommer og kornett.
Alle sammen bidrar med hjelp av Anne Marie Mellemstrand og Silje Hagen Thorsen med effektiv og til dels kraftfull koring. Bjørn Erik Sørensen er tekniker, medprodusent og mikser og ifølge Gravdal har han satt sitt tydelige preg på albumet. Johnny Red & The Prayerhouse People platedebuterte i 2016 med albumet «Nothing More Than Clay» som fikk strålende kritikker. Siden den gang har bandet gitt ut ytterligere én plate, og John Gravdal/Johnny Red har gitt ut et soloalbum før årets album.
Utgangspunktet for plata er historien om Moritz Rabinowitz. Fra presseskrivet:
Moritz var entreprenør, samfunnsbygger, politisk årvåken, kosmopolitt og jøde. Da nazistene kom til Norge under andre verdenskrig, visste de meget godt hvem Rabinowitz var. Han var en av de først norske jødene til å bli deportert. Han ble sendt til Sachsenhausen, og 27. februar 1942 ble han sparket i hjel utenfor en brakke. Ingen av Rabinowitz sine etterkommere overlevde Holocaust.
De to første låtene på albumet handler direkte om ham, to låter som drar meg inn i et univers som minner meg om «The Black Rider» av Tom Waits og Kurt Weill, krydret med kornett og et kor som er en Leonard Cohen eller en Nick Cave verdig. «To Moritz» er platas aller største høydepunkt, som en majestetisk marsj, og av de beste låtene jeg har hørt i år.
Som i «Highway One» står menneskehetens systematiske ondskap i sentrum for historien. John Gravdal fortalte meg at han her siterer fra T. S. Eliots dikt «Hollow Men», et dikt som blir tolket å beskrive en øde verden, befolket av tomme, beseirede mennesker, men også å være en refleksjon over den triste tilstanden til europeisk kultur etter første verdenskrig.
I den nydelige «Noor’s Song To The Sea», en låt som har mye til felles med et par av Townes Van Zandts sjeldne og triste lineære historiefortellinger, «Marie» og «Tecumseh Valley», møter vi båtflyktningen som mistet sine barn til havet i flukt fra menneskers ondskap og til et bedre liv. Teksten her er av de aller flotteste på albumet, og det sier en hel del.
I andre låter er ondskapen mindre systematisk. Låter i morderballade-tradisjonen der Nick Cave og Johnny Cash opererte og som særlig trekker tankene mine i retning av Nick Caves «Mercy Seat», en låt som begge har gjort ulike tolkninger av. Mennesker som har mye godt i seg, men som ga etter for en ond høyrehand. De søker forsoning og frelse, kjemper med å innrømme egne feilsteg.
På Nick Caves helt ferske livealbum får låten også ny mening med bakgrunn i Nick Caves sønns død for fem år siden. Johnny Red/John Gravdal opererer tidvis i samme landskapet. Gravdal trekker veksler på sin bedehusbakgrunn og bruker mange bibelske bilder uten på noen måte å ha behov for å ta avstand fra sin bakgrunn, snarere tvert imot. Som i «Mercy Seat» symboliserer Jesus på korset frelse. Det gode, det onde, frelse og forsoning er begreper godt kjent fra kristendommen, men som er relevante langt utenfor bedehusland.
I en av de solide rockerne på albumet, «Cover Me, Little Mrs. Jones», beveger vi oss helt ned til de aller minste syndene; epleslang. En herlig låt som sammen med for eksempel «You Got Some Nerve» sender tankene litt i retning av Bruce Springsteen And The E Street Band med sine herlige gitarer, orgel «and you name it». Musikerne gir nemlig alle åtene akkurat det de trenger enten det er fullt trøkk, behov for en liten lek med gitar, piano eller orgel, eller mer ettertenksomt. Og John Gravdal kan synge – det er skikkelig gøy å høre ham av og til gi full gass og dytte låtene over toppen, når de krever det.
Og akkurat «You Got Some Nerve» må jeg stoppe litt opp ved. I låten kommer Robert ned fra fjellet med to «tablets» –steintavler? – i sin hand. Nye bud til menneskeheten –bluesen er ikke lenger djevelens musikk? Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken som den såkalte kristenrockeren Larry Norman sang i sin tid. Er det Robert Zimmerman aka Bob Dylan som vi møtte i låten «Highway One», eller er det Robert Johnson (1911–1938), bluesmusikeren som ble sagt å ha solgt sin sjel til djevelen i et veikryss; kanskje var det ikke djevelen, men Vårherre han gjorde en avtale med?
Jeg satser på sistnevnte: «Let us head out to the crossroads/Where the meaness and music’s on”. Og da er det enten et snedig påfunn fra Johnny Red eller en morsom tilfeldighet at veikrysset der legenden sier Robert Johnsons handel med djevelen er sagt å ha funnet sted enten skal være mellom Highways 1 og 8 eller mellom Highway 67 og 49, jf. innledningen på denne anmeldelsen og at Johnny Red har betegnet sin «Highway 67 Revisited» som «Highway One».
Et annet høydepunkt på albumet er «Young Emett Till». Emmett Till var en 14 år gammel afroamerikaner som ble lynsjet i Mississippi i 1955, etter å ha blitt anklaget for å ha fornærmet en hvit kvinne i familiens matbutikk. Bob Dylan har også sunget om Emmet Till uten at låten til Johnny Red &The Prayerhouse People ellers minner mye om Bob Dylans snart 60 år gamle folklåt. Fantastisk låt som utvikler seg storartet underveis! Og så har vi flotte «Row», som sikkert mange vil trekke frem som sin favoritt.
Som du skjønner, plata gir meg mye å filosofere over. På mange måter føles det som å kaste puslespillbrikker opp i lufta og prøve å få dem til å treffe sånn noenlunde riktig plass på brettet. På brettet slik det passer for meg vel og merke. Plata er lang, 16 låter på til sammen én time. Dette er mye å gape over når sangene inneholder så mye stoff som her, og lenge følte jeg nok at brikkene falt mer på plass på første halvdel av plata enn andre halvdel. I den grad det er en innvendig, er det bare pirk, for her er det gode låter hele veien. Og de siste låtene løfter seg når jeg spiller siste halvdel av plata først!
Tro ikke at alt på plata handler om ondskap. Fine «ComingHome» og «Roll Into Heaven» mot slutten av plata, handler slik jeg tolker det om å vende hjem, om å møte menneskelig godhet, ja gjerne slå seg til ro i troen på menneskene og en god Gud. Johnny Red vender i avslutningslåten, «Whimpersand Bangs» tilbake til Eliots dikt «The Hollow Men» som også var et viktig utgangspunkt i låten «To Moritz» nesten helt i starten. Jeg oppfatter likevel tonen som mer optimistisk – i hvert fall deler av låten – men passasjer som dette, bringer ikke bud om mye glede:
“History is nothing but itself again
A constant sorrow in its author’s pen
The books of pain, the songs of woe
The sum is endless, but the mind is slow”
Ett av årets aller beste norske album toner til slutt også musikalsk ut omtrent som det starter. Om du har strømmetjenesten innstilt på repetisjon, legger du knapt merke til hva som er avslutning og hva som er begynnelsen på plata. Litt deprimerende å antyde at ondskapens sirkel dermed er sluttet.
