Plateanmeldelse: Michael McDermott – «St. Pauls Boulevard» (album, 2022)
Musikkhistorien er full av eksempler på komponister og artister som har hatt trøbbel med å håndtere kunstnerisk suksess. «The road to fame/success» og så videre er brolagt med litt av hvert. Dere skjønner hvor det bærer, dette her? Michael McDermott har da heller aldri lagt skjul på at han er en av disse eksemplene – snarere tvert imot.
Han slo for alvor igjennom på nittitallet med en rekke kritikerroste album. Viraken var stor, superlativene var mange og «den neste Dylan/Springsteen» skulle krones. Men suksessen hadde sin pris, og McDermotts karriere havarerte brutalt i en lengre periode med avhengighet langt forbi «jazztobakkstadiet».
Musikkhistorien er heldigvis også full av eksempler på at ting snur, og at motgangen kan brukes til ny kunstnerisk kreativitet. McDermott har skrevet og sunget seg frem til en ny tilværelse uten de gamle demonene – og for en musikalsk reise det har vist seg å være. Albumet «Willow Spring» (2016) markerte med et smell starten på denne gjenreisningen, og han har gjennom fem studioalbum demonstrert at han er tilbake, full av livslyst og glede, men også preget av sine opplevelser.
Da Michael McDermott tidligere i år slapp sin 17.(!) utgivelse totalt – «St. Pauls Boulevard», kom det som den foreløpige enden på et perlekjede av album siden comebacket.
Etter en kort intro hamrer åpningslåta «Where the light gets in» avgårde – energisk, iørefallende, optimistisk og med et refreng som er umotståelig. På ingen måte revolusjonerende – men du hører umiddelbart at dette er en artist som er «hel ved» og som vil noe med sitt musikalske uttrykk.
Og så blir øvelsen å plukke enkeltlåter nesten vanskelig. For her kommer sanger som rekker mot skyene – som skrevet for store stadioner – side om side med ballader som er nesten Jovi-esque (er det et ord?) i form og farge. Og innimellom kommer disse smårufsete heartlandrockerne som virker skrevet for landeveien – og som holder langt over normal musikals riksveistandard. Hele veien med en ekthet som avvæpner – og som fanger.
Selv om Springsteen-referansene neppe er unngåelige (for de har som nevnt alltid heftet ved McDermott), så oppleves han aldri som en typisk heartland-pastisj. Lytt til tittellåta – en låt som aldri burde ta slutt, selv når den klokker inn på solide 6:25 – og si at du ikke kjenner det rykker litt i hjerterota?! Din løgner…!
Produksjonen er tett og ærlig – kanskje til og med litt røff i kantene enkelte ganger – men det kler materialet, og får sangene til å fremstå som de upolerte diamantene de viser seg å være. Pompøs beskrivelse?! Du skjønner greia når gåsehuden kommer krypende.
Foreløpig er det relativt få her i landet som har opplevd ham live, og pandemien satte en bråstopp for planene om ett nytt besøk til Skandinavia. Men OM du skulle komme til å få muligheten i 2023 er det bare å gripe den, for liveartisten Michael McDermott er verdt en omvei om nødvendig.
Jeg – en fan? Det kan du skrive opp – gjerne bak øret!
