Det river i hjertet, men CD-samlingen forsvant i kveld. 1000 CD-er, selve soundtracket til livet mitt. Rett ut.
Til loppemarkedet på Bolteløkka skole. Det var nesten mer ekte sånn. Skal den først ut av huset ordet jeg ikke å ta penger for den. Blir for skittent. For meg var det en helt magisk samling. Jeg orker ikke å stå og krangle stykkvis og delt med kjøpere om pris for mine egne ungdomsopplevelser.
For meg toppet det seg i 2012. Da jobbet jeg nært sagt rett over gata til bruktsjappa Råkk og Rålls. Jeg snek meg ut tre-fem ganger i uken i lunsjen for å handle musikk. Spotify ble lansert året i forveien og flyttet tilbud og etterspørselskurven. Plutselig ble CD veldig billig. Jeg har alltid kjøpt skiver, og sjeldent mer enn i toppårene på midten av nittitallet. Men i 2012 kjøpte jeg mer enn noen sinne. Som en stjerne som brenner stekere før sin død pøste jeg på. Selv om jeg aldri har innerst inne annerkjent strømmemusikk, det er for enkelt og tilgjelgelig, forstår jeg likevel at CD-samlingen stoppet den gangen i 2012. Det ble aldri kjøpt noe mer. Den ble et øyeblikksbilde.
That’s me in the corner
Det river i hjertet og spiser av sjelen at alle CD-ene nå er borte. Det svir fordi jeg hadde så mye følelser av identitet knyttet opp til denne hylla. Den viste hvem jeg var. Den viste at jeg hadde referanserammene i orden. Jeg visste hva som var godt og hva som var verdig. Det var en slags markør for en identitet jeg av og til var for svak til å vise selv. Det viste at jeg var noe.
Everything Must Go
På det beste var hylla en slags guide i god smak, etter min private standarder. Den satt også et krav om at man måtte henge med for å sette pris på detaljene, sånn passe utilgjengelig. Jeg drømte om at barna mine skulle stå en dag å bla endeløst mellom skivene i hylla. De skulle flaskes opp på min musikk og min opplevelse av å stryke fingrene over hyllemeter med innhold. Mitt innhold. Sånn ble det ikke. Vel, jeg fikk jo barn. Og de er opptatt av musikk. Men de har ikke en oppmerksomhet som strekker seg til timelange utgreininger om musikk fra to tiår tilbake. På sett og vis har jeg blitt han gamle fyren som skal prakke på omgivelsen sine egne holdninger. Jeg har også innsett at CD-hyllen min er ikke det som definerer meg. Barn er greie sånn sett.
Champagne Supernova
Men hjertet banker fortsatt når jeg lytter til favorittene mine. Jeg har strukket armene spontant i luften flere ganger mens jeg skriver dette innlegget for å slippe ut en privat jubel i det spillelisten hopper til neste sang. Jeg vet godt at jeg om jeg har mistet all verdens plast og liner notes så har jeg i alle fall en ting: musikken.
Så om du skulle finne på å gå på loppisjakt på Bolteløkka denne helgen kan du finne en av mine om lag 1000 cd’er til salgs til en hyggelig pris for en god sak. God jakt!
