Rocken skal være kompromissløs. De beste artistene driter i hva andre mener om det de gjør (inkludert hva plateanmeldere og kritikere skriver), og kjører på uansett. De tror genuint så inderlig vel om det de skaper selv. Jeg aner ikke om Fontaines DC føler det sånn, men jeg håper det.
I hvert fall var det ikke så mye publikumsfrieri under Vulkan-konserten nylig. De lot musikken tale sitt tydelige språk. De som var engasjerte nok blant publikum fikk henge på, resten var det ikke så farlig med.
Men det å være kompromissløs betyr ikke at du mangler hjerte. Allerede i første låten på det nye albumet, «Skinty Fia», banker i hvert fall mitt litt fortere i en massiv åpningslåt med en helt fremmed tittel: «In ár gCroíthe go deo».
Det starter med noen nydelige mollharmonier på irsk, utført av to blad Conor (bassist og gitarist). Det gir assosiasjoner til korgutter og forgangne tider. Da vokalist Grian Chatten begynner å messe monotont «Gone is the day, gone is the night, gone is the day!» og trommene drar komposisjonen av gårde, er jeg ganske solgt.
Dette er både knallhardt og veldig vart.
Bakom ligger det en historie. Låten handler om en datter bosatt i Coventry som ikke fikk lov av de lokale myndighetene å risse inn «In ár gCroíthe go deo” på morens gravstein. En domstol opprettet av kirken mente at det kunne oppfattes som et politisk slagord på gælisk. I stedet krevde de en engelsk oversettelse (Forever in our hearts) som inskripsjon på korset. Den irske familien kjempet i nesten tre år før den spesielle avgjørelsen i fjor ble omstøtt med begrunnelse at den var rasediskriminerende.
Les mer om denne saken i hos BBC
Etter at bandet flyttet til London (ett bandmedlem bor i Paris) har de begynt å se på hjemlandet og Dublin med nye øyne. Chatten levner liten tvil om sin kjærlighet for Irland i «I Love You», men samtidig er han sterkt kritisk til koalisjonsregjeringen som Fianna Fáil og Fine Gael har dannet. De tidligere motstanderne har regjert i en samlingsregjering siden 2020.
«Cloud-parting smile I had, a real good child I was
But this island’s run by sharks with children’s bones stuck in their jaws»
Vokalisten (27) følger opp med å adressere de unge irenes miserable fremtidsutsikter, blant annet gjennom en håpløs boligsituasjon og en stigende andel av selvmord, spesielt blant unge menn (som vi jo kan relatere oss til her hjemme). Og bandet legger ikke skjul på at det å være irsk i London til tider er en betydelig utfordring. Ikke bare på grunn av fordommer rundt IRA og terrorisme, samt banter som ikke alltid er så vennligsinnet mot irske «innvandrere», men også fordi de har dårlig samvittighet for at de nå bor i et land som er skyld i mye av kaoset i hjemlandet. Og låten? Helt fantastisk i både fremførelse og oppbygging.
Denne følelsen av fremmedgjøring går i det hele tatt igjen i mange av låtene på albumet. På «Bloomsday» blir Chatten skikkelig nostalgisk. Sangen har samme navn som markeringen av årsdagen for den ene dagen som er omtalt i James Joyces roman Ulysses. Den 16. juni feires Joyce årlig verden over. Dagen er oppkalt efter hovedpersonen i Ulysses, Leopold Bloom.
Det er en diger gitarlyd, ikke ulikt The Cures lydbilde, og bandet jager oss fremover. Bloomsday etterfølges av «Roman Holiday», med en tradisjonell rockeåpning og et forsøk tekstmessig på å omfavne London. Men det skjer ikke uten en viss bitterhet og distanse til den engelske storbyen («Baby, come on, get stoned, get stoned – Get inside it, inside it, inside it, inside – Get along, get along, get alone, get alone»)
Igjen drives vi av gårde fra vers til refreng til vers, med en gitar som nekter å bøye seg for overmakten.
Overalt på denne platen, Fontaines tredje album på fire år, blir vi overrasket. Plutselig dukker det opp et enkelt trekkspill, på «The Couple Across the Way». Det kan like gjerne være en låt spilt inn i pausen av innspillingen, men teksten formidler følelser fra et forhold som absolutt ikke funker. Den skal være inspirert av høylydte krangler i Chattens nabolag. Og bakgrunnen for denne enkle komposisjonen? «Skinty Fia» skulle egentlig endt opp som et dobbeltalbum, med tradisjonell irsk musikk på del to.
Her kan du lese om det forrige albumet til Fontaines DC, gitt ut i 2020
Så hva med tittellåten? Kanskje litt for monoton for min smak, selv om historien bak er interessant. Den irske kjempehjorten («Skinty Fia» = The Irish elk) døde ut for flere tusen år siden. Den ser imponerende ut på avstand og pryder da også albumets forside, men geviret ble for stort for resten av kroppen og vanskelig å håndtere. Så evolusjonen tok knekken på det store hjortedyret, som altså ble sårbart for de nære ting. Coverbildet blir svært skurrete når du forstørrer det.
Og så til min tredje favoritt, «Jackie Down the Line». For en catchy låt! Rett på sak, med trommer, bass og lalala. Den klagende røsten til Chatten (et sted mellom Oasis’ Liam Gallagher og Joy Divisions Ian Curtis?) er en stemme som sikkert irriterer noen, men som kler låten nydelig. Det er ingen tvil om at han er fra Dublin, og dermed en «Jackeen» i hodet på folk utenfor hovedstaden. Ikke nødvendigvis en vennligsinnet referanse til dublinere som i sin tid tok imot dronning Victoria med åpne armer.
Uavhengig av politikken, låten funket fantastisk live på Vulkan Arena, der Popklikk altså var til stede:-)
Det er et par svakere låter på platen og en avslutning jeg ikke helt skjønner («Nabokov», sikkert en referanse til forfatteren Vladimir Nabokov), men det tar ikke bort helhelhetsinntrykket:
Dette er et forbanna sterkt tredjealbum, hvor en komet av en gruppe eksperimenterer i hvilken retning de vil ta karrieren. Kall det post-pønk, kall det hva du vil – dette er energi, og musikken tar skikkelig balletak på deg.
Mer kan vi ikke kreve av et album i 2022.
