Plateanmeldelse: Kåre Indrehus – «Det er en drøm å være til» (album, 2022)
Kåre Indrehus, mannen med den egenartede sangstemmen og den sterke identiteten, er ute med «Det er en drøm å være til», album nummer seks i rekken, og hans andre utgitt på Apollon Records. Og la det være sagt med en gang; Det finnes kun én Kåre Indrehus her til lands – og han har med dette fonogrammet laget et aldri så lite mesterverk.
Jeg har vært fan av Indrehus siden «Kloke ord for døve ører» (2020). På det albumet nådde Indrehus sitt foreløpige høydepunkt som visesanger med låter som «Ei weekend på spa» og «Vise til far». Sistnevnte er en av de beste låtene innen sjangeren siden Finn Corens tonesetting av Olav H. Hauge, «Det er den draumen». Det er også umulig å la være å tenke på Olav H. Hauge når man hører på Indrehus. Bare sjekk ut «Hauge leser egne dikt» på nettet.
På den vanskelige femteplata, «Aleine på jorda» (2021), endret Indrehus sitt musikalske uttrykk ganske drastisk i retning alternativ pop, men ble litt for bundet av den rigide rytmiske formen. «Aleine…» var likevel et album som slett ikke var uten gode låter (hør gjerne på«Fuglen i mitt liv»).
På «Det er en drøm…» har Indrehus foredlet dette konseptet, knekt et par koder og dermed nådd nye høyder. Ta åpningslåten, den catchy, «Bare dans», med blås og en el-gitar spilt akkurat passe lemfeldig; den limer seg fast i hjernebarken. Indrehus har en egen signatur og et uvanlig godt driv i tekstene:
/ i mens dei googla etter spor / la e sammen to og to / valgte vei, gikk meg vill / bomma først men fikk det til / med kapital i aksjefond / overmot og gründerånd / tok e sats i en sving / og det ble en drøm å være til / så bare dans / vi tar til gata hand i hand / så bare dans / det er ikke rom for undergang i denne sang /
«Det er en drøm å være til» er skrevet er arrangert og produsert av Indrehus selv. Maria Ingrid Vosgraff Moro (og Jørund Vålandsmyr) bidrar med utsøkt kor, og Svein Erik Åmås har mikset og mastret.
Bittersøt humor har alltid vært en viktig del av Indrehus’ originale og unike forfatterskap. Som på det forrige albumet er det en litt mer alvorlig undertone på flere av låtene på «Det er en drøm…». Humoren er likevel godt representert i låter som «Terningkast sju», «Tid for hjem» og «En god nabo». Gjenkjennelsfaktoren er som alltid stor.
«Alt som øyet ser» er mer abstrakt, noe alternativt og farlig lurer baki der, en referanse til mystikken og naturen.
«Fast inventar» er en annen personlig favoritt og et av platas fineste spor. Låta er en slow blues med vakker koring av Maria IVM,og krydret med lett psykedelisk gitar, som virkelig kler Indrehus. Anstrøket av psykedelia gjør at tankene går til Rolling Stones anno «Goats Head Soup» (1973). Sistelåten, «Klok av skade», er selvransakelse av det brutalt ærlige slaget.
Indrehus slutter heldigvis ikke å overraske, og kroner med dette verket sin egen diskografi samtidig som særpreget er godt ivaretatt. «Det er en drøm…» er blitt en utgivelse med mange lag, og ei sterkt vanedannende plate som jeg kommer til å lytte mye til framover.
Foto: Maria Ingrid Vosgraff Moro
