Tormod Reiersen har skrevet om Neil Youngs andre gullalder.

«After nearly a decade of experimental music and commercial flatlining, Young came thrashing back with a kinetic, distortion-soaked performance of “Rockin’ in the Free World,” looking like a heavy-metal scarecrow and setting the stage for a career rebirth. “I had my trainer, and we just lifted weights and I did calisthenics [in my dressing room] to get my blood to the level it would be at after performing for an hour and 25 minutes,” said Young.»

Dette skrev musikkmagaisnet Rolling Stone om Neil Youngs fremføring av «Rockin’ In The Free World» på Saturday Night Live 30. September 1989. For å understreke det hele: Neil Young hadde på seg T-skjorte med bilde av Elvis Presley og hinter mot Elvis’ comeback-konsert i 1968.

Neil Young hadde bak seg et syttitall der han knapt trådte feil. Så kom åttiårene med store utfordringer på hjemmebane og med en rekke sjangereksperimenter vi ikke ville vært foruten, men som likevel på mange måter var en annen Neil Young. Et poeng hadde nok derfor plateselskapet Geffen da Neil ble saksøkt for ikke å lage typiske «Neil Young-plater».

Selv ble jeg hektet på Neil Young i 1985 da jeg som femtenåring sov meg gjennom Live Aid-natta, bortsett fra da Neil Young var på scenen—en artist jeg ikke kjente fra før. Deretter kjøpte jeg og elsket platene «Old Ways» (1985), «Landing On Water» (1986), «Life» (1987) og «This Note’s For You» (1988). Heldigvis hadde vi ikke strømming den gangen, så platene man kjøpte, de spilte man til man likte dem.

Disse platene kan du lese mer om i Popklikks gjennomgang «Neil Youngs plater på åttitallet: Tid for eksperimenter.» Men det sier seg nesten selv, når jeg lærte meg til å elske åttitallsplatene, måtte det nødvendigvis ta helt av da Neil gikk inn i sin andre blomstring som rockartist med kanonplata «Freedom» i 1989. Og deretter fulgte de på rekke og rad: «Ragged Glory», tidenes liveplate, «Weld», «Harvest Moon» og «Sleeps With Angels», alle klassikere i min bok.

Neil Young nærmet seg femti år. Få av hans jevnaldrende rockere kunne vise til samme energinivå på scenen, noe han viste til de grader på 30-årsfeiringen av Bob Dylan som plateartist i 1992. Her hjemme fikk vi oppleve ham på Kalvøya i 1993.

Alt dette kommer jeg tilbake til. Jeg har her valgt å avgrense meg til perioden 1989-1994. Det har kommet bra plater også etter 1994 som samarbeidet med Pearl Jam allerede i 1995. Siden har vi —i hvert fall oss innbitte fans—stadig fått nye låter og album og glede oss over.  Ekspertene rister på hodet, men vi holder på vårt: «Colorado» fra i fjor er et strålende album! Popklikk-kollega tok helt av og mente endog at «Colorado» var det beste albumet til Neil Young siden 1970-årene! Men når alt kommer til alt: Perioden 1989-1994 var den andre gullalderen.

1989: Neil Young And The Restless — «Eldorado»/Neil Young—«Freedom»

«Got a man of the people,
says keep hope alive
Got fuel to burn,
got roads to drive»

I 1988 hadde Neil Young vært på veien med sitt nye blues-/storband, The Bluenotes, senere omdøpt til Bluenote Cafe av rettighetsgrunner. Særlig live svingte det av konstellasjonen, og mange mener nok dette var det mest vellykkede av Neil Youngs åttitallseksperimenter.

I januar 1989 hadde Neil lagt «The Bluenotes» på hylla og dro ut på veien med «The Restless». The Restless besto av Chad Cromwell, Rick Rosas, Ben Keith og Frank Sampedro, sistnevnte fra Crazy Horse. De var nå tilbake i mer klassisk Neil Young-landskap. På turneen ble mange av låtene fra «Eldorado» og «Freedom» urfremført. Borte var de fleste av de tidligere 80-tallslåtene. Neil Young And The Restless spilte inn albumet «Times Square» på denne tida. Albumet ble trukket, men med ett unntak dukket låtene opp igjen på minialbumet «Eldorado» og «Freedom» samme år.

I april 1989 var nemlig Neil Young tilbake for alvor også på plate! Bare så synd de færreste fikk det med seg, minialbumet «Eldorado» ble nemlig kun utgitt i Australia og på New Zealand. Sa jeg klassisk Neil Young- landskap? «Eldorado» er Neil Youngs mest hardtslående album noensinne. «Don’t Cry» — inspirert av kjærlighstssorg hos medprodusent Noiko Bolas — coverversjonen av The Drifters «On Broadway» og tittellåten dukket opp på «Freedom» seinere på året, mens «Heavy Love» og «Cocaine Eyes» ble ganske så eksklusive godbiter for «Eldorado».

Innspillingene bærer preg av at Neil hadde behov for å få utløp for et raseri og en bitterhet som kan ha sammenheng med utfordringene med den handikappede sønnen Ben og plateselskapet Geffen. På åttitallet bidro dette trolig til sjangereksperimentene, her får det fullt energisk utløp, blant annet gjennom noen voldsomme gitareskapader og herlig støy. Forferdelig musikk, sa Graham Nash. Ikke i det hele tatt, sier jeg.

Høsten 1989 skjønte vi det alle. Neil Young ble relevant igjen. «Freedom» kom på markedet. Plata åpner med en akustisk versjon av «Rockin’ In The Free World» og avsluttes med en elektrisk versjon av samme låt. Samme oppskrift som med «My My, Hey Hey (Out Of The Blue)»/«Hey Hey, My My(Into The Black)» på albumet «Rust Never Sleeps» 10 år tidligere. Låttittelen slapp ut av Crazy Horse-gitaristen Frank Sampedro, og låten ble urfremført i februar 1989.

Låten traff tidsånden perfekt. Berlin-muren falt, og resten er historie. Jeg var i militæret og måtte se den fantastiske videoen til låta om og om igjen. Andre på rommet sverget til «Sacrifice» med Elton John. Neil var i skuddet og fremførte «Rockin’ In The Free World»  på konsert for Nelson Mandela samt på Saturday Night Live samme høst. Låten fungerer på flere plan og ikke uten paradokser: Den roper på handling, men feirer likevel livet i den frie verden.

Resten av plata byr på veldig mye fint fra både rockeren og folksangeren Neil Young. Vi får en neddempet og fantastisk «Crime In The City (Sixty to Zero)». Riktignok betydelig forkortet fra den 20 minutters lange akustiske versjonen Neil spilte med The Bluenote Cafe året før, og til dels med helt andre vers enn den mer svingende og hardtslående versjonen med samme band.

Låten «Eldorado» var en bearbeidet versjon av «Road Of Plenty» som hadde blitt spilt allerede på midten av dette tiåret. Man kan jo spørre seg hvorfor den hadde fått ligge i fred fra Neil albumutgivelser såpass lenge. En flott låt! Enda eldre var den fine countrylåten «Too Far Gone». Andre personlige favoritter på plata —ja, det er mange av dem — er «Someday» og tittelåten på et album av Emmylou Harris, «Wrecking Ball».

Til forskjell fra hans foregående album fremstod ikke «Freedom» som et konsept, men en rekke flotte frittstående låter som likevel også fremstår som en helhet. «Freedom» var et ytterst generøst album, som gav oss flere sider av Neil Young—ja, kanskje de vi liker aller best: rockeren og folksangeren. Men den hørtes likevel annerledes ut enn noe han hadde gjort før. Noen vil si at det fantes bedre versjoner og mye lenger versjoner av «Crime In The City (Sixty To Zero)» og «Eldorado (Road Of Plenty)» enn på «Freedom». Kanskje det, men de hadde de fleste av oss ikke hørt da. Det vi fikk var perfekt!

1990: Neil Young + Crazy Horse – «Ragged Glory»

«You got love to burn
You better take your chance on love
You got to let your guard down
You better take a chance
A chance on love»

Da var det omsider klart for Crazy Horse igjen. Ikke at det var så lenge siden sist, men det hadde rent mye vann i bekken siden 1987. Verdens tredje beste garasjeband. Nå med Billy Talbot (bass), Ralph Molina (trommer) og Frank Sampedro (gitar) foruten Neil selv. Crazy Horse og produsent David Briggs var ikke overbegistret over at Neil ville spille inn plate i hans «Country Home», ranchen: «Da skal han leke med modelljernbanen sin hvert tiende minutt». Men resultatet: Pur Ragged Glory!

Innspillingene tok én uke. De trøblet litt med de lange låtene, ellers gikk det unna. Vi skjønner med én gang at guttene mener alvor. De to første låtene, «Country Home» og «White Line», skjener herlig avsted. To eldre låter som har fått ligge og godtgjort seg og nå springer ut i full blomst. En annen flott, kortere sak er «Days That Used To Be». Her har Neil rappet melodien fra Bob Dylans «My Back Pages», men det bidrar bare til å bygge opp under nostalgien i låtens tekst. Nostalgi får vi også servert i den fengede «Mansion On The Hill», nå er det hippietida som besynges.

Vi får svært aggressiv «Fuckin’ Up» med en herlig og rå avslutning. Dog er dette kanskje en låt som jeg har gått ørlite grann lei av. De svakeste sporene på plata er en cover av «Farmer John», en sang Neil spilte en del før han slo gjennom tidlig i 1960-årene samt avslutningen «Mother Earth». «Mother Earth»? Kanskje å banne litt i kjerka. Igjen har Neil rappet en melodi, denne gangen fra den tradisjonelle «The Water Is Wide», og gjort den til sin egen. Den er litt seig og har et overtydelig budskap slik vi også har sett på noen seinere plater.

Men så over til de tre låtene som virkelig definerer «Ragged Glory», tre lange låter med minimalistiske tekster. Neil og hestene løper opp mot 30 minutter tilsammen på disse låtene som gav Neil og bandet stort rom til herlige improviserte og rufsete gitarpartier slik bare de kan. Følelsene ligger langt utenpå enten det er i «Love To Burn» (om «disorder athome»), «Over and Over» eller «Love And Only Love».

Om «Freedom» igjen hadde etablert Neil blant de store rockerne, var det «Ragged Glory» som skaffet Neil posisjonen som grungens gudfar. Låtene på «Ragged Glory» har vært med Neil Young siden, og om ikke i antall, så i hvert fall i minutter, har de utgjort en stor andel av Neils konserter, enten det er med Crazy Horse eller som i de senere år med The Promise of The Real. Ofte har herlige versjoner av «Love And Only Love» åpnet konsertene.

1991: Neil Young & Crazy Horse — «Weld (Arc Weld)»

»It blew my head off during that tour,» Young said about the war in Iraq in Johnny Rogen’s Zero to Sixty: A Critical Biography. «When we were playing that stuff, it was intense. It was real. I could see people dying in my mind. I could see bombs falling, buildings collapsing on families.» – Ultimate classic rock

Dette gav utløp i musikken; rått, energisk og utrolig fengende.Plateomslaget holder det det lover. La oss ikke krangle, men i min bok er «Weld» tidenes beste livealbum. Da jeg satte den på første gang i 1991, ble jeg blåst over ende. Nesten bokstavelig talt. Da jeg hørte «Weld» ble —dere får ha meg tilgitt — «Ragged Glory» nesten litt nedgradert. «Weld» tok nemlig det beste fra «Ragged Glory» —og da mener jeg ikke bare de beste låtene — ett skritt lenger. Råskapen og gitarlydene fra «Ragged Glory» ble overført til flere av de beste eldre låtene. For meg finnes mange definitive versjoner på «Weld».

Neils hørsel ble visst aldri den samme etter denne turneen og miksingen av livealbumet. Han la ned mye etterarbeid i «Weld», og ifølge hans mangeårige medprodusent, David Briggs, ble lyden dårligere og dårligere jo lengre han holdt på. Den godeste Briggs var ikke alltid like glad i Neil på denne tiden. Han uttalte blant annet til Jimmy McDonaugh, forfatteren bak Neil Young-biografien «Shakey», noe i retning av: «Neil sær og innadvendt i syttiårene? Nei, det er nå han har blitt sær og innadvendt.»

Det endelige resultatet er imidlertid mer enn godt nok for meg. Og kjenner jeg Neil rett, gir han nok ut mer dokumentasjon fra 1991-turneen, kalt «Smell The Horse», om ikke så veldig lenge.

Turneen pågikk under gulfkrigen. Neil ville gi en uttalelse. Gjennom musikken, og for å gjøre det hele litt tydeligere gjennom en elektrisk versjon av Dylans «Blowin’ In The Wind». «Hey Hey, My My» åpner det hele, og er tøffere enn noen gang: «Rock ‘n’ roll can never die», indeed. «Crime In The City» er ikke lenger den flotte, nedtonede sangen fra «Freedom», men fremstår nå som en livsnødvendig og energisk rocker. Det er også nye og friske versjoner av syttitallslåter som «Powderfinger» og «Cortez The Killer».

Som kompanjong til «Weld», ble det også ut en 35 minutter lang opera med støy, «Arc». «Arc» var en samling åpninger og avslutninger av låter fra turneen, alt samlet til en helhet. Prosjektet var inspirert av forsøk Neil hadde gjort noen år tidligere, og Thurston Moore i Sonic Youth foreslo at dette nå måtte realiseres. Liker du mye gitarstøy og feedback er kanskje dette noe for deg, hvis ikke ville jeg startet med andre Neil Young-album!

Det ble gitt ut en film fra turneen på omtrent den samme tida. Filmen «Weld» mangler én låt fra albumet. Den 14 minutter lange, himmelske «Like A Hurricane». For en versjon! Låten tar av flere ganger og når stadig nye topper. Neil uttalte at albumversjonen fikk tale for seg selv, en filmversjon var overflødig. Filmen er uansett fantastisk på egne premisser. Ikke bare den fantastiske musikken fra livealbumet, men i stor grad også samspillet mellom bandet og publikum. Se de to første låtene da vel, «Hey Hey, My My» og «Crime In The City». Dette betyr noe for publikum! De synger, «headbanger» og spiller luftgitar. Fokuset på publikum gjør denne filmen til en helt spesiell opplevelse.

 

1992: Neil Young— «Harvest Moon»/«Dreamin’ Man Live»

»And I’m gonna thank
That old country fiddler
And all those rough boys
Who play that rock ‘n’ roll
I never tried to burn any bridges
Though I know I let some good things go»

Neil fortsetter å se tilbake, men velger en annen musikalsk form enn på «Ragged Glory».  Etter all støyen på den plata, den påfølgende turnèen og ikke minst miksingen av «Weld», hadde Neil Young pådratt seg betydelig problemer med ørene, og måtte dermed roe det helt ned. Kontrastene mellom en ny plate og forgjengeren ble dermed voldsomme.

Mange ser «Harvest Moon» som en oppfølger til suksessen «Harvest»(1972): Ikke bare referansene i tittelen, Neil hadde også trommet sammen mange av de samme musikerne, Stray Gators (Ben Keith, Spooner Oldham mfl.) James Taylor og Linda Ronstadt. I tillegg bidrar også eks- kjæreste Nicolette Larson og halvsøster Astrid Young.

Neil har delvis benektet at «Harvest Moon» er en oppfølger til «Harvest», og stemningen er også mer neddempet. I forkant av innspillingen av «Harvest Moon» hadde Neil turnert solo med disse sangene, noe som nå er godt dokumentert i livealbumet «Dreamin’ Man Live» (2009) som har nære, såre og vakre tolkninger av låtene på «Harvest Moon». Rekkefølgen er annerledes og kanskje bedre balansert. Vi kommer nærmere Neil her.

På «Harvest Moon» er det i litt i større grad et filter mellom Neil og lytterne. Neil skal da også ha jobbet i månedsvis med å bringe platens «feminine side» ut til lytterne. Dette kan ha bidratt til at harmonisyngingen enkelte ganger blir vel voldsom og at platen i andre partier blir litt søtladen, jf. Jack Nietzsches strykerarrangement på «Such A Woman».

Da jeg tidligere fortalte bekjente at jeg liker Neil Young, ble jeg ofte møtt med et: «Ja, den musikken er jo fin, men veldig rolig. Liker du ikke noe med mer fart i?» Jeg anklager «Harvest Moon» for disse holdningene. Ikke misforstå, til tross for innvendingene ville jeg ville ikke vært foruten, Ben Keith krydrer som alltid med nydelig steelgitar, og bandet bidrar til at dette blir en annerledes plate enn det «Dreamin’ Man Live» er. Så ja takk, begge deler!

På albumet «Harvest Moon» er Neil ofte i det svært så poetiske hjørnet, med mange fine onelinere. En favoritt for meg er åpningen av åpningssangen, «Unknown Legend», der han, etter at Ben Keith har satt tonen på steelgitar, synger om kona Pegi:

«She used to work in a diner
Never saw a woman look finer
I used to order just to watch her float across the floor»

Flott åpningsang. Fortsettelsen, «From Hank to Hendrix», er minst like fin. Musikken er nydelig, og jeg elsker trakteringen av trekkspill og munnspill. Neil Youngs fantastiske måte å kommunisere tekster og musikk på innebærer at han ofte kan riste liv i klisjeer og banaliteter uten at det blir platt. På papiret synes jeg denne strofen ser flott ut:

“I found myself singin’
Like a long lost friend
The same thing that makes you live
Can kill you in the end”

Neste sang ut er «You and Me». En rolig sang som faktisk Neil sang åpningstrofene av på Bootlegen («Young Man’s Fancy» fra Massey Hall-tida ca 1971). Fin. Tittelåten har mange Neil Young- fans et sterkt forhold til. Det er mange historier om fans som har mistet sin livsledsager og ønsket seg denne sangen på konsert. Neil har flere ganger rørt oss gjennom å la disse ønskene bli oppfylt. Årsaken til at sangen stikker så dypt er nok at den er svært romantisk og som skapt til å forsterke gode følelser mellom mennesker. Kanskje er det strofer som denne som særlig gir gjenklang midt opp i sorgen. «Because I’m still in love with you, I want to see you dance again …»

Skal jeg være litt streng, kan jeg påstå at sangen «Harvest Moon» er den siste av klassikerne på albumet «Harvest Moon». Det betyr imidlertid ikke at lytteren har mange fine opplevelser foran seg: I «One of These Days» legger han frem en lang mer forsonlig linje overfor gamle samarbeidspartnere enn han tidligere gjorde i «Thrasher» på «Rust Never Sleeps» (1979). Mens han nå synger høyst velformulert: «I didn’t mean to burn any bridges, though I know I let some good things go»», sang han tidligere «I got bored and left them, there they were just dead weight to me» .

«Old King» er en hyllest til Neil døde hund- en ok sang som Neil sikkert kunne lirt av seg i søvne. Avslutningslåta er den lange og ganske så ambisiøse «Natural Beauty». Sangen er tolket som en hyllestsang til Neils sterkt handikappede sønn, Ben, jf. følgende vers, som også sender tankene tilbake til albumet «Trans» (1982) og det intensive læringsprogrammet familien gikk gjennom i årene etter Bens fødsel:

«Heard a perfect echo die into an anonymous wall of digital sound
Somewhere deep inside of my soul»

Andre deler av sangen bringer tanken over på menneskenes misbruk av naturen. «Harvest Moon» er en plate som jeg synes lyser av store ambisjoner som til dels innfris. Platen er på mange måter sentral for vårt helhetsbilde av Neil Young. Mange av låtene er personlige. Mange fans forventet at låter som «Unknown Legend», «From Hank to Hendrix» og «Harvest Moon» ville forsvinne fra Neil konserter etter skilsmissen med Pegi rundt 2013. Det skjedde heldigvis ikke, og etter Pegis død i 2017 ble låtene sunget med ekstra glød. «New closeness between us» hadde for lengst erstattet «New distance between us» i låten «From Hank To Hendrix.»

Dette er en plate mange holder like høyt som «Harvest». Jeg er ikke helt der, men en riktig fin plate er det!

 

1993: Neil Young — «Lucky Thirteen»

«An excursion into alien territory»

«Lucky Thirteen» ble utgitt på plateseskapet Geffen, selskapet, som i stor grad måtte ta støyten for Youngs sjangereksperimentering på 80-tallet. Plata ble trolig delvis gitt ut for at Young skulle fullføre sine forpliktelser overfor selskapet, og delvis for å gi en oversikt over denne interessante, men omstridte perioden i Youngs karriere. Plata inneholder mye fint for oss Young-nerder. Lange alternative utgaver av «Transformer Man» og «Sample And Hold» fra albumet «Trans» og en fin versjon av «This Note’s for You».

Vi får servert fire tidligere uutgitte låter der den mest minneverdige er «Don’t Take Your Love Away» med The Bluenotes. «Ain’t It Truth» er fra samme periode, men mer stampende. «Depression Blues» — en forglemmelig countrylåt som hadde felles tekstpassasjer med mer svingende «Crime In The City». «Get Gone» er fra «Everybody’s Rockin’»-perioden, med mer tyngde enn låtene som ble utgitt, men ikke noen innertier. Ellers var det låter som representerte albumene «Old Ways», «Landing On Water» og «Life». Så lar vi teksten på «The Drifter» fra albumet «Landing On Water» beskrive perioden plata dekker: «Don’t try to tell me what I’m gonna do to fit, don’t try to rescue me, I’m gonna go with my ship.”

1993: Neil Young – «Unplugged» 

«You can say the soul is gone
And close another door
Just be sure that yours is not the one»

Neil trommet sammen Stray Gators for å følge opp «Harvest Moon» med til dels alternative tolkninger av hans låter for plate og video. Det var en del friksjoner under «Harvest Moon»- innspillingene, og det ble verre her da Neil måtte ha en ny innspilling samt hyret inn Nils Lofgren for å komme i mål. Første innspilling til MTVs Unplugged nektet han vist. Folkene rundt Neil har seinere uttalt at det virket ikke som Neil la sjela si i hverken «Harvest Moon» eller «Unplugged». Det var ikke dette han egentlig ville gjøre. Uviljen må også ses i sammenheng med at Unpluggedkonseptet var utviklet for MTV, ikke helt uproblematisk for en mann som fem år tidligere lagde låten «This Note’s For You» – «Ain’t singing for nobody, makes me look like a joke»

De tre låtene fra «Harvest Moon», «From Hank To Hendrix», «Unknown Legend» og «Harvest Moon», er her i fine versjoner som ikke er vesentlig forskjellig fra de en finner på Harvest Moon-plata. Larry Cragg bruker sopelime for å bidra til riktig lydbilde på «Harvest Moon»!

En akustisk versjon av «Like A Hurricane» med Neil på pumpeorgel er ett høydepunkt på plata. Et annet er tidligere uutgitte «Stringman», opprinnelig skrevet i 1976 og som trolig handler om Stephen Stills. Likte du ikke Trans-versjonen av «Transformer Man»? Den ortodokse versjonen på «Unplugged» levner ingen tvil om denne låtas kvaliteter. «Helpless» kommer i en fin versjon – særlig er jeg svak for det jeg regner med er Neils enkle og effektfulle pianospill mot slutten av sangen.

En riktig koselig plate, dette!

1993: Neil Young – «Philadelphia» (låt)

«Sometimes I think that I know
What love’s all about
And when I see the light
I know I’ll be all right.»

Filmen «Philadelphia» fra 1993 handler om en aids-syk advokat, spilt av Tom Hanks, som mister jobben. Filmen åpner med at Bruce Springsteen synger «Streets Of Philadelphia» Den vant han Oscar for. Neil Young ble Oscarnominert for sin «Philadelphia», en låt som avslutter filmen. En nydelig pianoballade! Om Neil ikke blottla sjelen på alle låter på «Harvest Moon», gjør han det til gangs her. Hvem som burde vunnet Oscar, spør du? «Philadelphia» blir også starten på er årelangt samarbeid mellom regissør Jonathan Demme og Neil Young.

1992/1993: Neil Young and Booker T And The M.G.’s (turné)

«I’m sittin’ on the dock of the bay
Watchin’ the tide, roll away
I’m sittin’ on the dock of the bay
Wastin’ time»

Høsten 1992 ble det holdt en hyllestkonsert for Bob Dylan i anledning hans 30 år som plateartist. Før Neil Young og soul/rhytmn bluesgruppa Booker T And The M.G.’s skulle på, hadde Sinead O’Connor blir buet av scenen som følge av uttalelser hun hadde kommet med om paven kort tid i forveien. Det var derfor ikke uten nerver Neil og bandet gikk på scenen. Det var en svært energisk opptreden der Neil sang «Just Like Tom’s Thumb Blues» og «All Along The Watchtower». Det er flere enn meg som mener Neil stjal showet med god margin foran de øvrige godt etablerte stjernene.

Neil og bandet dro på turné, og sommeren 1993 spilte de på Kalvøya. Dette var den første Neil Young-konserten jeg var på, og jeg husker at jeg svevde lykkelig over broa hjem fra Kalvøya den kvelden. Helt topp fra åpningen med «Mr. Soul» ett kvarter før oppsatt tid frem til «(Sittin’ On) The Dock Of The Bay» og «All Along The Watchtower» som siste låter. Toppkarakter fra Dagbladets Fredrik Wandrup og alle oss andre.

Neil skulle spilt inn plate med bandet og med David Briggs som produsent. Endelig skulle Briggs produsere en Neil Young-plate med «ordentlige» musikere det vil si uten Crazy Horse. Men prosjektet ble skrinlagt.

På Kalvøya spilte også Pearl Jam. Det kan ha gitt støtet til en flott felles fremføring av «Rockin’ In The Free World» på MTV Music Awards i 1993 samt plater og turné i 1995.

1994: Neil Young And Crazy Horse: «Sleeps with Angels»

«And all the lights were turned down low
And no one wondered or had to go
Out on the corner the angels say
There is a better life for me someday»

Etter støyrocken på «Ragged Glory» og «Weld» etterfulgt av de nedtonede «Harvest Moon» og «Unplugged», er det nå en dyster artist man møter, en artist som pløyer dypere, en artist som søker mening med tilværelsen? Mens «Ragged Glory» og «Harvest Moon» på mange måter dvelet ved fortiden og var nostalgiske, handler «Sleeps With Angels» om å forstå nåtiden og ruste seg for fremtiden. Musikken og tekstene sett i sammenheng gjør dette til et av Neil Youngs aller mest personlige album, med låter som med et par unntak sjelden blir spilt på konserter.

Igjen har han tatt med seg Crazy Horse, som ifølge Neil hadde skjerpet seg etter at de hadde sett hva Booker T & The MG’s kunne levere (blant annet i Oslo sommeren 1993). Dette er et annerledes Crazy Horse-album. Støyrocken er borte. Jeg opplever dette albumet som ett av Neils mest gjennomarbeidede. Ifølge David Briggs ble de beste sangene til i studio mens musikerne og andre involverte måtte vente, og da låtskrivingen ikke gikk i det sedvanlige Neil Young-tempoet, ble dette en tålmodighetsprøve for alle involverte. Man kunne frykte at alt dette tok bort noe av den spontaniteten og råe energien som har bidratt til tidligere mesterverk. Kanskje det, men det vi fikk var minst like bra.

Tittellåten på «Sleeps With Angels» var den siste sangen som var klar og var inspirert av Kurt Cobains selvmord. Som mange vil vite ble Neil sitert i selvmordsbrevet til Kurt: «It’s better to burn out than to fade away». Neil Young skal ha forsøkt å ringe Kurt Cobain bare dager før selvmordet. Neil som var en slags gudfar for grungen, skal ha vist at Kurt hadde store problemer med tilværelsen samtidig som Neil ønsket et samarbeid. Neil Young unngikk lenge temaet, men har de seinere årene bekreftet historien. Allerede på Bridge-konserten i 1994 spilte han imidlertid først sangen «Sleeps With Angels» for deretter å hente frem «Hey Hey, My My» (sangen Neil Young-sitatet var hentet fra).

Bakteppet til albumet «Sleeps With Angels» har bidratt til at det ofte trekkes paralleller mellom denne plata og «Tonight’s the Night» (1975). Mens «Tonight’s The Night» fremstår ganske vindskeiv, er «Sleeps With Angels» i langt større grad et tett og stramt album – en sober versjon av «Tonight’s The Night» har noen uttalt. Men jeg opplever også at det er noe «On The Beach» (1974) over albumet; «I’m deep inside myself, but I’ll get out somehow», sang han da. Nå synger han:

«My Heart, My heart
I gotta keep my heart
It’s not too late, it’s not too late»

Første låten, «My Heart», innledes med et vakkert piano, en nydelig melodi og et enkelt budskap. «Prime of Life» er andre sang ut. Igjen en flott låt, med nydelig musikk og stemning. Her etterfølges ei «sur» fløyte av en sår Neil som nærmest klager frem:

«Are you feeling all right
not feeling too bad myself
Are you feeling all right, my friend?»

Deretter følger «Driveby»—om mord, men også om noe annet?«You will invincible, It’s just a part of life». Igjen trylles en vakker og stemningsfull sang frem. På enkelte Neil Young-plater skyter Neil Young fra hofta med stort hell. Her virker det som hver minste nyanse i vokal og akkompagnement er planlagt ned til minste detalj.

Platas femtespor «Western Hero» må av «opplagte» grunner omtales samtidig med det åttende sporet «Train Of Love». Jeg brukte vel om lag 10 gjennomhøringer på å finne ut at disse sangene har samme melodi. Den nå avdøde, fantastiske,rockskribenten Paul Williams skriver i boka «Love to Burn» at han ikke oppdaget dette før han ble fortalt det! Williams peker på at virkemidler som frasering og nyanser i gitarspillingen bidrar til at sangene låter ganske så ulikt. Jeg vil gjerne få tilføye at selv om de ikke høres like ut, er begge like vakre. Jeg spurte Neil på hans archives-sider om hvorfor han brukte samme melodi på to sanger: «I wrote two sets of lyrics to the same melody and liked them both so I sang them». Klokere?

Den 16 minutter lange «Change Your Mind» er platas midtpunkt. Når man lytter til denne «jam’en», flyr tida av sted. Teksten kan ha paralleller til «Sleeps With Angels». «Er du nedfor, få tankene over på noe annet».

Etterfølgeren «Blue Eden» tar frem igjen deler av teksten fra forgjengeren samt «Driveby» og den etterfølgende «Train of Love». Jeg har allerede omtalt at han bruker samme melodi på to sanger. Her er det særlig teksten som bidrar til at albumet «Sleeps With Angels» (nesten) fremstår som et sømløst hele. Samtidig tar lydcollagen med seg mye av stemningen fra «Change Your Mind».

 

Når jeg skriver «(nesten)», er det fordi «Piece of Crap», platas nest siste låt, bryter opp stemningen med mer fart. På mange måter føler jeg «Piece of Crap» tar samme rolle som «Motorcycle Mama» på «Comes a Time», «Old King» på «Harvest Moon» og «Dirty Old Man» på «Chrome Dreams II». Dersom jeg tidligere skulle være streng, ville jeg påstå at selve sangen er eh, eh, omtrent det tittelen lover. Fortsatt vil jeg hevde at dette er platas svakeste spor, men den er da ikke så ille!

På «Safeway Cart» og «Trans Am» kommenterer Neil tiden man lever i med bruk av bilder fra både nåtid og fortid («Saviors feet», «TV eyes» og «Before the competion», «ahead of all the rest…», «…There’s good money in it for you and me»). Dette er ganske så monotone låter der Neil er nærmere resitering enn noen gang tidligere og seinere, kanskje  med unntak av albumet «On The Beach». Låtene har en unik stemning, Neil har på sitt beste klart å ta lytterne til steder de aldri har vært før, jf. for eksempel «After the Goldrush», og Neil Young og Daniel Lanois uttalte i forbindelse med «Le Noise» (2010), at dette er noe nytt – det finnes ikke tilsvarende der ute. Dette er en påstand som er minst like gyldig for «Sleeps With Angels», noe de ovenfornevnte låtene er sterke ambassadører for.

Avslutningslåten, «A Dream That Can Last», setter punktum på en verdig måte. På mange måter har Neil kopiert denne halvreligiøse sangen på seinere avslutningslåter («Chrome Dreams II» og «Prairie Wind»), og Young har i intervjuer uttalt at han har en slags spirituell forståelse av tilværelsen, som dog ikke er forenlig med mer tradisjonelle religioner. Selv om alle låtene på plata fremstår som helhetlige med en visjon, peker låten særlig tilbake til «My Heart» og «Prime Of Life».

Leserne har vel skjønt det: I likhet med Sigbjørn Johnsen i hans anmeldelse av plata i musikkbladet Beat må jeg gi toppkarakter. Dette er et mesterverk der helheten fremstår som enda bedre enn summen av delene.

Neil Young fortsatte samarbeidet med filmskaperen Jonathan Demme som lagde en knappe 30 minutters film med Neil og hestene der fire låter fra dette albumet presenteres, «The Complex Sessions». Neil, som hverken turnerte eller markedsførte «Sleeps With Angels», fikk spørsmål om han hadde ombestemt seg siden han nå lagde videoer: «Nei, dette er ikke videoer, det er en fremføring».

«Sleeps With Angels» ble siste albumet David Briggs produserte for Neil Young And Crazy Horse. Han døde året etter av kreft. Briggs var en mann som utfordret Neil og disiplinerte ham. Briggs mente selv at albumene med Young som han ikke produserte var svake. David Crosby på den annen side var ikke noen fan av Neil Young and Crazy Horse-albumene – han har dog seinere uttalt at han aldri hatet Crazy Horse. Uansett: Det er nok noen seinere Neil Young-album som kunne trengt en David Briggs.

Mange mener at «Sleeps With Angels» er Neil Youngs foreløpig siste mesterverk. Ofte kan man lese i anmeldelser «Den beste siden Sleeps With Angels».

Helt på tampen av 1994 bidro Neil Young på Ben Keiths juleplate «Seven Gates», både med pumpeorgel, gitar samt vokal på «Little Drummer Boy (med Johnny Cash) og «Greensleves». Men Neil Young gir seg ikke, og siden har det blitt nye plater nesten hvert år fra ham. Noen gode, noen mindre bra, men alltid interessant for oss som stadig henger med på hans ulike krumspring.