I 2013 intervjuet Popklikk Sivert Høyem om musikken han vokste opp med og musikalske forbilder som Nick Cave, Iron Maiden, Neil Young og Reigning Sound. Fordi Sivert akkurat har sluppet en fantastisk EP, tenkte vi det var greit å republisere intervjuet. So here we go again. 

Fra han var en liten guttunge har Sivert latt seg fascinere av musikk. Man husker han sitt første platekjøp?

-Da jeg var åtte år fikk jeg og søstera mi, som er to år eldre enn meg, penger til å kjøpe musikk. På en og samme dag kjøpte vi «Brothers In Arms», «Born In The USA», den første soloskiva til Sting og «Like A Virgin».

Sivert smiler og nikker fornøyd på hodet.

-Her snakker vi store 80-talls klassikere og alle ble jo spilt ihjæl selv om jeg tror vi spilte «Born In The USA» og Madonna-skiva mest. Stemmen til Springsteen gjorde inntrykk; jeg hadde ikke hørt så mye rock egentlig, jeg hørte mest på «10 i skuddet». Jeg husker veldig godt «Downbound Train», det var favorittlåta mi på «Born In The USA», noe den fremdeles er. Vi covra den med Madrugada. Jeg mener at vår versjon er bedre enn Springsteens liveversjon.

-Det skal med i overskriften, skyter Popklikk inn: Sivert mener han er bedre enn Springsteen.

-Jammen den er det, flirer Sivert. Cato (Salsa) sa det også. Han var med å spille den i Madrugada. Cato har ganske god selvtillit og har hørt Springsteens liveversjon. Så der er vi helt enige.

-Jeg tror vi allerede hadde fått «Hunting High And Low». Sivert har ramlet tilbake i barndommen og sitter og mumler for seg selv.

-Var det ikke en til? Nei, jeg tror bare de var de fire. Jeg hadde vel egentlig ikke begynt å høre på Iron Maiden ennå …

-Tok du opp kassetter mens du hørte på radioen?

-Ja, ja. Jeg hørte på «10 i skuddet». Satt med halve opptak av to forskjellige låter. Et susete lite opptak av «The Never Ending Story» som jeg syntes var helt fantastisk. Men da var jeg veldig ung. Tipper det er en låt som ikke har stått seg særlig godt.

-Hva hørte du på i ungdomstiden?

-Da var en av kompisene mine, Thomas, og jeg inne i en lei periode med diverse progrock. Thomas introduserte meg for et tysk band som heter Eloy som var litt wannabe Pink Floyd. Helt forferdelig musikk. Før vi fant fram til tidlig Genesis, som jeg fremdeles liker, hadde vi gått via den litt kjipe avleggeren Marillion. Jeg skjønner at tenåringer kan like dem, men jeg er veldig glad for at jeg klarte å legge dem bak meg.

Sivert og Thomas var også veldig opptatt av Iron Maiden, et band Sivert fremdeles setter pris på.

-De to første Maiden-skivene er fantastiske. Andreskiva, «Killers», er faktisk en av de platene  jeg fremdeles hører mest på. Den er dritbra og låt mye bedre enn førsteskiva mye takket være produsenten Martin Birch som også jobbet med Deep Purple. Men etter hvert ble det The Doors, som det jo før eller siden blir for de fleste tenåringer.

Da Sivert var ung bodde Lars Saabye Christensen på Sortland. Forfatteren  var i vennekretsen til familiene til Sivert og Thomas. Thomas fikk et par skiver av Saabye Christensen deriblant Lou Reeds og John Cales tributeskive til Andy Warhol, «Songs For Drella».

-«Songs For Drella» var et stort steg i riktig retning for oss. Av en aller annen grunn skjønte vi greia. Gitarspillet var akkurat rocka nok til at vi kunne forstå det. I kjølvannet av det begynte vi å høre på The Velvet Underground og Lou Reed. Og da kanskje særlig «Transformer»-skiva. Thomas fikk også en Nick Cave- skive av Saabye Christensen, tror det var «Henry’s Dream». Og da begynte det virkelig å nærme seg noe.

Etter hvert flytta Sivert til Oslo med resten av gjengen i Madrugada, bandet som for alvor skulle sette fart på karrieren hans.

-De andre i bandet hørte mye på britisk musikk på den tiden. Stone Roses, Joy Division og indieband som Wonderstuff og Ned’s Atomic Dustbin. Vi var også ganske opptatt av U2 alle sammen. Jeg hadde jo selvfølgelig ramla i grønsj-suppa også, og det fantes jo mye bra musikk der.

Men det må ha skjedd noe underveis for Madrugada fikk etter hvert et mer amerikansk uttrykk.

-Vi begynte etter hvert å orientere oss mer i mot country. Det kom veldig mye bra alternativ americana-musikk på midten av 90-tallet. Band som Mazzy Star og 16 Horsepower. Også hørte vi mye på Neil Young og Nick Cave.

Tiden er inne for at Popklikk ber Sivert velge mellom artister plukket ut av Popklikkredaksjonen. Noe han mer enn gjerne gjør. Sivert elsker nemlig å nerde.

-Buzzcocks eller Magazine?

-Det er umulig for meg å velge. Det er mine to favorittband i England fra den perioden. Men hadde jeg fått kniven på strupen hadde jeg valgt Buzzcocks. De har flere bra låter enn Magazine, men…

-Er det noen spesielle låter du vil trekke fram?

-Med Buzzcocks «Running Free», «Harmony In My Head», «Promises». Kanskje særlig sistnevnte som er en fantastisk poplåt. Buzzcocks er jo punkens Beatles. Magazines «Shot by Both Sides» og «The Light Pours Out of Me» er også helt suverene. Nei faen, det er veldig vanskelig å velge mellom akkurat de to banda.

-Bob Dylan eller Neil Young?

-Det er selvfølgelig også veldig vanskelig. Men jeg oppfatter dem som veldig forskjellige artister. Neil Young har noe drømmende vestkyst over seg som Bob Dylan er totalt blotta for. Dylan er litt vassere, mens Neil Young er pure feeling hele veien. Vil ikke velge her heller, men jeg har nok vært mer ihuga fan av Dylan…

Sivert trekker inn pusten og tenker så det knaker.

-Samtidig har jeg merket at jeg orienterer meg mer og mer mot Neil Young; at jeg kjenner meg mer igjen i hans innstilling til musikk enn Dylans. Jeg føler at Neil Young er flinkere til å fornye seg selv og sitt musikalske uttrykk og at han nå for tiden er hakket mer rastløs enn Dylan.

-Nick Cave eller Gun Club?

-Selv om jeg er veldig glad i Gun Club, så er Nick Cave en fyr jeg alltid kommer tilbake til. Det går lengre tid for hver gang jeg vender tilbake til en Gun Club- skive.

-Hva synes du om Thåströms «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», skyter Popklikk inn.  (til info: Jeffrey Lee Pierce var frontfigur og låtskriver i Gun Club).

-Den er fantastisk bra. Thåström er på en måte Skandinavias Nick Cave. Han er definitivt en av Skandinavias beste artister.

-Hva er det med Nick Cave?

-Jeg liker måten han har tilført et mer teatralsk og støyende element i låtene sine som stort sett er forankra i klassisk europeisk og amerikansk låtskrivertradisjon. Noe som jeg i og for seg også prøver å gjøre sjøl.

-The Reigning Sound eller The Dream Syndicate?

-The Reigning Sound, kommer det lynkjapt fra Sivert.

-Jeg hadde hørt litt av dem før Egon Holstad sendte meg en mixtape med det han mente var det beste Greg Cartwright har laga. Forskjellige prosjekter han har jobba med som Oblivians og Reigning Sound. Det er noe av beste jeg har hørt innen moderne rockmusikk.

-Elvis eller Johnny Cash?

-Jeg har nok hørt mer på Johnny Cash enn på Elvis, men det går ikke an å velge bort Elvis. Veldig vanskelig å velge…

-Har du noen favorittlåter med Elvis?

-Jeg er veldig glad i «Mystery Train», «Guitar Man» og «In The Ghetto». Og selvfølgelig «Fever» og «Heartbreak Hotel». «Heartbreak Hotel», fy faen, den er helt vanvittig bra.

-Hva med Johnny Cash?

-Hans versjon av Nine Inch Nails’ «Hurt» har jo blitt en moderne klassiker. Men jeg har nok hørt mer på de litt eldre greiene hans som for eksempel «Big River».

-The Waterboys eller U2?

-Her og nå vil jeg nok si at det er The Waterboys. Men jeg har hørt veldig mye på U2. Jeg liker veldig godt «Achtung Baby». Det er litt vanskelig å velge, det er jo lite kredibelt å svare U2…

-I Popklikk blåser vi i om ting er kredible eller ikke…

Sivert tar fart og kliner til.

-Jeg må si U2…

-Tja, et litt overraskende valg, kanskje?

-Skuffandes, svarer Sivert og fniser som en rampete guttunge på glattisen.

-Men du er jo veldig glad i The Waterboys også…

-Jeg digger «This Is The Sea». Sivert nikker med hele kroppen.

-Hva er det du liker ved Mike Scott?

-Jeg hørte veldig mye på The Waterboys for noen år siden, rundt «Exiles»-tida. Mike Scott er flink til å lage storslagen musikk samtidig som den er litt jorda.

-Townes Van Zandt eller Scott Walker?

-Townes Van Zandt. Ingen tvil. Jeg har ikke brukt så mye tid på Scott Walker. Har hørt litt på «Scott 4»-skiva og «Scott Walker sings Jacques Brel». Men da synes jeg at Jacques Brel er bedre. Jeg har også «Climate Of Hunter» og «Tilt» og jeg hører at det er noe i de greiene, at han har gått i en kunstretning. Og det er jo tøft.

-Men jeg har hørt veldig mye på Townes Van Zandt, fortsetter Sivert etter en kort tenkepause.

-Og da særlig «For The Sake Of The Song», et album som er på topp 10 gjennom tidene hos meg.

Før vi vender nesa hjemover spør Popklikk Sivert hvem han synes er tidenes kuleste artist.

-Jimi Hendrix. Han hadde hele pakka. Alt han gjorde virka så uanstrengt og selvfølgelig. Det virka som han var veldig tilstede i musikken sin. Ellers har jo The Velvet Underground blitt en slags mal for hvordan man skal være cool innen rock. De må jo være en av de mest innflytelsesrike banda innen rocken når det gjelder stil.

Avslutter Sivert Høyem før han forsvinner ut av døra.

Foto: Promo