Popklikk har intervjuet BigBangs Øystein Greni om lørdagens konsert på Hvalstrandsfestivalen.

 

På lørdag spiller BigBang på Hvalstrandfestivalen i Asker. En perle av en festival som i løpet av fredag og lørdag også får besøk av blant andre Bjørn Eidsvåg, Morten Abel, BigBang, Vamp, Bo Kaspers Orkester, Turboneger og Mikhael Paskalev. Det er med andre ord bare å møte opp.

I anledning festivalen har Popklikk snakket med BigBang-kapteinen Øystein Greni om hans forventninger til festivalen, inspirasjonskilder, tynne og klønete gitarister og lengselen etter å bli godtatt i skolegården.

– Hvilke forventninger har du til Hvalstrand-festivalen?

– Jeg forventer litt over gjennomsnittlig bra catering, fint vær og enda bedre publikum … mange kledd i hvitt.

– Kommer du til å ta i bruk det flotte stupetårnet på Hvalstrand?  

– Hvis det er tilstrekkelig dypt, som det sikkert er på grunn av all issmeltingen, så vil jeg gjøre det, ja. Gleder meg allerede.

– Hvor henter du all energien din fra når du er på scenen?

– I det siste har det vært en del havregrøt og en bok av Jared Diamond som heter «The World Until Yesterday» som jeg anbefaler på det varmeste. Ellers er det vel som alltid ønsket om å bli godtatt i skolegården en vakker dag som i bunn og grunn driver de fleste av oss hardtarbeidende kreative.

– Når og hvordan dukker ideer til nye låter opp i hodet ditt?

– Som regel når jeg gjør veldig kjedelige ting som å rydde ut av en familiemedlems kjeller eller kjøre ting på fyllinga i den forbindelse. Hvis det er kø, varmt og håpløst hjelper det å synge. Men det vanligste er når jeg spiller (rangert etter hvor ofte det kommer låter på de respektive instrumentene) 1) gitar 2) mandolin 3) Piano 4) bass 5) orgel og på siste plass trommer.

– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

– Det var mye forskjellig. En del opptakskassetter fra Lars Petter Lunder, først mye SST punk og beslektet som for eksempel The Descendents, 7 Seconds, Suicidal Tendencies, Black Flag og The Misfits. Så beveget han (og kassettene) seg mer over mot postpunk indie gjerne fra Skottland og Radio Birdman, The Nerves, The Barracudas, The Only Ones og så videre. Til slutt ble han en 60´s nisse sånn som jeg jo hadde vært lenge og da masse rariteter som det var viktig at ingen andre hadde hørt. Dette da i tillegg til familiens 8000 LP- plater med ganske god dekning fra R’n’B, soul, Blues og obskur rock. Søsteren min var veldig fan av alt som lå i U2 landskapet som for eksempel The Waterboys, Imperiet og Stan Ridgway. Så det var mye greier i tillegg til alle konsertene fattern sneik meg inn på siden han jobbet i Levis og kom inn over alt.

– Fortell litt om ditt forhold til Edvard Munch.  

– Ikke så mye forhold til ham bortsett fra at han er mye flinkere enn alle de andre norske jeg har sett både før og etter. Favoritten min er «Følgestokken».

– Cd, vinyl eller streaming?

– Vinyl er herlig, men det krever ganske bra utstyr som er kostbart før det går forbi CD. Streaming er ganske trist lydmessig, men flott på grunn av tilgjengeligheten. Alle formater harsine kvaliteter og påvirker oss mer enn vi kanskje tror.

– Hvem er tidenes tøffeste gitarist?

– De fleste gitarister er jo ikke så tøffe siden de må sitte mye på rommet og nerde. Men det finnes jo noen som både kan spille gitar og ser ut som de kan banke opp en slemming… men ikke veldig mange. Og de som ser sånn ut tror jeg ikke jeg liker. Gitarister bør være tynne og klønete kanskje… Men beste gitarist er selvfølgelig Jimi Hendrix.

– Trekk fram én norsk artist du mener det norske folk må bruke ekstra tid på?

– Alf Prøysen fordi tekstene hans er så fine.

– Velg ut tre album som har betydd mye for deg?

– ”Celebrating 25 Years In Show Biz” med Ray Charles fordi det var den første plata jeg måtte høre igjen og igjen. ”Sticky Fingers” fordi den har så fantastisk gitarspilling. ”Metals” og ”The Reminder” med Feist fordi hun er bra på alle måter og jeg kan høre på dem igjen og igjen.

Velg mellom følgende:

– Fleetwood Mac eller Little Feat?

– Begge er bra og bare en dust ville foretrekke en over den andre.

– Pete Townshend eller Keith Richards? 

– Begge er bra og bare en dust ville foretrekke en over den andre.

– The Wire eller Sopranos?

– The Sopranos, har ikke sett The Wire.

– The Ramones eller The Clash?

– The Ramones fordi jeg synes The Clash er pretensiøst.

– Tom Waits eller Leonard Cohen?

– De er begge både bra og forferdelige i forskjellige perioder, men kanskje Tom Waits vipper øverst… med hårfin margin.

– Johnny Cash eller Merle Haggard?

– Kjenner alt for lite til Merle. Jeg har bilde av ham i gangen, men det får ham ikke til å hamle opp med JC.