Se det! I et deilig lydbilde druknet i 60-tallsinspirasjon triller gitarene fint, melodien er en sånn som minner om noe litt kuriøst The Beatles kunne covret i 1963 – helt til refrenget med linja “I like you best when you’re a mess” spikrer assosiasjonene til 90-tallsk indierock som Juliana Hatfield, Lemonheads eller svenske The Wannadies.

Tekstene på Anna Burchs debutalbum «Quit The Curse» er på det personlige forholdsplanet, nesten gjennomført ikke på rim, og fulle av herlige observasjoner, som: “Spacing out again At your suburban retreat Did I freak you out? Oh, what’s that about? Tell me From what I can see reciprocity is boring
But I’m tired of unrequited love stories”

Åpninglåta på  – “2 Cool to Care” – er en genial liten perle – en slags krysning av de nevnte referansene, krydret med sånne jazzakkorder som figurerte hyppig på Aztec Cameras debut fra 1983.

Anna Burch, fra Detroit, ble oppdaget av plateselskapet Polyvinyl så sent som i fjor sommer, etter å ha figurert i diverse folk-sammenhenger. Her er det mindre folk, mer gitarpop som unektelig bringer tankene 60-tallsinsipirerte 90-tallsband, eller 00-tallsband som californiske Best Coast eller skotske Camera Obscura. Plata er mikset/produsert av Collin Dupuis, som tidligere har bidratt på utgivelser av blant andre Angel Olsen og The Black Keys.

“You said you would communicate better. So what will you send me a tea-soaked letter”. Sekstitallsfeel også på “Tea-soaked Letter” (i stedet for det klassike “tear-stained”, selvfølgelig), men ikke på en sånn streng retro-måte, mer som en selvfølgelig ingrediens i det åpne, luftige lydbildet. Det er en veldig laidback feeling som gjennomsyrer denne plata, selv om gitarene skurrer og vrenger på de “riktige” stedene. Burchs klokkeklare stemme gir en ro over et sound som ellers kunne blitt kjedelig.

På “Belle Isle” får indie-komboet selskap av en steelgitar, uten at vi er i nærheten av country på noe vis – denne melodien er heller kledd i en florlett chanteuse-tradisjon som utgjør et herlig og nødvendig avbrekk fra platas mer typiske uttrykk. – det er ikke umulig å forestille seg en k.d.Lang-versjon av “Bell Isle”.

Balladen “In your Dreams” har mange stemmer og like mange gitarer: ny vilje til variasjon. Og teksten, så trist, så trist: “I heard you found another girl To occupy your mind It’s a matter of time She’s the saddest girl that I have ever seen But you see her in your dreams”. På “What I Want” avløses de noe enkle versene av et refreng som løfter så godt som bare gode refrenger kan, med de forløsende linjene “I won’t play the victim just because I can’t get what I want”. Platas kanskje beste låt.

“Quit the Curse” gir seg mens leken er god, etter snaue 32 minutter. Om det er noe å utsette på denne finfine debuten, er det at kanskje den veldig romklangdominerte produksjonen gjør at 32 minutter er en akkurat passe dose.

Låtene du MÅ høre: “2 Cool to Care”, “Tea-Soaked Letter”, “What I Want”.