Plateanmeldelse: Brown Horse – «Reservoir» (album, 2024)

Norwich-baserte Brown Horse slipper debutalbumet «Reservoir» på plateselskapet Loose Music (Courtney Marie Andrews, Israel Nash, Margo Cilker med flere). Brown Horse startet opp som kvartett i 2018 med Patrick Turner, Emma Tovell, Rowan Braham and Nyle Holihan i besetningen. Ben Auld og Phoebe Troup har kommet til i nyere tid. 

De har fått en del oppmerksomhet for singlene som kom i fjor, og det med rette, for denne unge gjengen debuterer med en form for old school americana som høres helt eiendommelig fin ut, noe helt for seg selv i dagens musikkscene.

Faktisk låter det utrolig ektefølt og autentisk selv om det nesten blir komisk med linjer som (Stealing Horses):

/ From nineteen ninety-nine to two thousand and four/ I was stealing horses you weren’t even born / But I heard you on the radio late last night / Singing an old Jimmie Rodgers song /

Men det funker altså, som hakka hestemøkk.

«Reservoir» er produsert av ikke altfor meritterte Owen Turner i Sickroom Studios, men du verden, her har han gjort en veldig god jobb. Musikken til Brown Horse er beskrevet som 70-talls countryrock møter 90-talls indierock med lånt øre til artister som Uncle Tupelo, Jason Molina, Silver Jews og Lucinda Williams.

Det første undertegnede likevel tenker på er The Waterboys anno 1990. Det skyldes i stor grad stemmen til vokalist Patrick Turner; Han har mye av det samme preget, vibratoen, knekken og fraseringa som Mike Scott. Når fela i tillegg bidrar på «Sunfisher» blir det full The Waterboys-fest her i gården.

Beste spor: Formidable og gitartunge «Stealing Horses», stemningsfulle «Reservoir», «Everlasting», «Bloodstain», «Paul Gilley», «Sunfisher» og den nydelige avslutningen «Called Away».

Hvor ofte hører man ei sånn debutplate? Da blir det bare glede og jubel. Nesten for godt til å være sant. Tommel opp for debuten til Brown Horse – et av Storbritannias mest spennende unge band.

«Reservoir» slippes fredag 19. januar.