Plateanmeldelse: Fleet Foxes – «Shore» (album, 2020)
Da Fleet Foxes slapp sitt selvtitulerte debutalbum fikk de mye oppmerksomhet og ros. Noe som sikkert var vel fortjent, selv om jeg der og da ikke helt klarte å forstå helt hvorfor. Et bra album – absolutt – men helt opp i skyene – absolutt ikke. Av naturlige årsaker har jeg derfor ikke hørt veldig mye på akkurat den plate siden 2008, året plata ble utgitt.
Men, jeg lover å prøve igjen. For etter å ha hørt bandets nye plate, «Shore», er jeg såpass imponert at jeg innser at jeg muligens var litt for streng for 12 år siden. Og etter en liten sniklytt er det mye som tyder på det.
Da Fleet Foxes så dagens lys i 2006 bestod bandet i all hovedsak av Robin Pecknold (vokal og gitar), Skyler Skjelset (gitar, mandolin og vokal), Casey Wescott (keyboards, mandolin og vokal), Christian Wargo (bass, gitar og vokal) og Nicholas Peterson (trommer og vokal). Etterhvert dukket også Josh Tillman aka Father John Misty opp på trommer. Men nå for tiden er det stort sett Pecknold som styrer skuta i studio både som musiker og produsent.
«Shore», som er bandets fjerde utgivelse, er en sånn plate som bare flyter av gårde uten å gjøre seg til. Det tidvis friksjonsløse lydbildet er svært behagelig og melodiene er stort sett så sterke og velvillige at man som lytter lett lar seg forføre. Noe låter som «Sunblind», «Can I Believe You», «Young Man’s Game», «Maestranza» og «Featherweight» er ypperlige eksempler på. Fem låter som bare vil deg godt. At sistnevnte sender tankene til 10cc-låta «Dreadlock Holiday», er jo litt ekstra stas for en gammel skrott som meg.
Om jeg må velge meg en favorittlåt, går jeg nok for nevnte «Sunblind». En uendelig vakker sang der Pecknold fyller rillene med kjærlighet til artister som Richard Swift, John Prine, Bill Withers, Judee Sill, Elliott Smith, David Berman og Arthur Russell. Artister som ikke lenger er med oss.
Ja, også må selvfølgelig også ultrafengende «Can I Believe You» nevnes, låta der 400 av Fleet Foxes’ Instagram-følgere bidrar som kor. Wow, for en låt!
Men, stort sett alle låtene på «Shore» er lette å like. Kanskje ikke så rart med tanke på at musikken har likhetstrekk med artister som for eksempel The Shins, The Beach Boys, The Zombies, Band Of Horses og Fairport Convention. Vi snakker med andre ord om en lett blanding av kammerpop, rock og engelsk folkrock der nydelige harmonier ofte svever rundt i lydbildet. På «Cradling Mother, Cradling Woman» hylles Brian Wilson ved hjelp av sampling med godkjennelse fra den gamle Beach Boys-helten. På «Shore» dukker det også opp elementer av jazz, og sånn sett har penselen til Pecknold blitt en anelse bredere.
Min eneste innvendig er at låtene muligens er litt for like og at det derfor muligens hadde vært bedre å la noen av dem forbli i skuffen. 15 låter er nemlig i overkant mange i min verden. Men skitt au, så lenge helheten fungerer og får kroppen min til å vibrerer av glede, er det ingen tvil om at Fleet Foxes har laget et album som kommer til å havne ofte på platespilleren framover. For tidvis byr «Shore» på det man vel må kunne beskrive som nesten perfekt musikk.
Foto: Shervin Lainez (promo Playground Music Norway)
