Ingen kan beskylde Kurt Wagner i Lambchop for å være en boogierocker fra helvete. Kurts spesialitet er nemlig å liste seg rundt og erobre musikkhjerter i det skjulte. Noe han makter gang på gang. Musikalsk beveger Wagner seg i et herlig villnis av soul, folk, country og jazz. Men på de siste platene har Wagner og Lambchop merkelig nok sporet litt av.

«Damage» fra 2006 er en grublende maktdemonstrasjon der Wagner henger i repet etter lillefingeren. Desperasjon og fortvilelse går hånd i hånd albumet i gjennom. Også så vakkert, da. De vare arrangementene, der strykere ofte får dominere, er tidvis sublime. Å høre tvers gjennom plata uten forstyrrelser er rett og slett et privilegium. De subtile musikalske grepene som gjennomsyrer hele plata, trekker musikken opp på der aller høyeste nivået i mitt lytteunivers. Stort bedre blir det ganske enkelt ikke!

På oppfølgeren, «Oh (Ohio)» (2008), vred Wagner såpass på lysdimmeren at tonene som flyter mot oss er både lysere og lystigere enn på «Damage». Det skumleste med plata er faktisk coveret som sender tankene til Munchs «Aften på Karl Johan» ført i penselen av Reidar Aulie.

Om jeg har glemt Lambchop-platene som dukket opp før «Damage»? På ingen måte, «How I Quit Smoking», «Thriller/Hank» og «Nixon» er alle klassikere i mine ører, men siden de har mottatt enorme mengder skryt, er det på sin plass å minne om at «Damage» og «Oh (Ohio) også holder meget høy klasse. Noe jeg dessverre ikke kan si om platene Wagner og Lambchop har sluppet siden 2016. Jeg har prøvd og prøvd, men prøver selvfølgelig igjen. Og igjen.

Foto: City Slang (promo)