The Nationals sjuende album, «Sleep Well Beast», har etter noen runder på diverse streamingtjenester, tatt fullstendig kontroll over den lyttende delen av hjernen min. Albumet dukker opp stort sett hele tiden, og renner gjennom ørene mine som tjukk, mørk sjokolade.

Jeg har med andre ord fått fullstendig dilla.

The National-dyrkere verden over vil garantert sammenligne «Sleep Well Beast» med bandets femte album «High Violet», som for enkelte synes å ha blitt en guddommelig skapning, og konkludere med at The Nationals nyskapning ikke når samme nivå verken med tanke på kvalitet eller låter.

Og jada, «High Violet» er et meget bra album, men det er jaggu meg «Sleep Well Beast» også.

Det kanskje beste med The National, er at de har maktet å dyrke fram et musikalsk avtrykk med så store doser særpreg at man aldri er i tvil om hvem det er som møter deg i døra.

For å bli grepet av musikken på «Sleep Well Beast», er det, som med alle bandets plater, tvingende nødvendig at lytteren senker seg ned i lydbildet med full oksygentank. Å lytte til The National krever at man forblir i det detaljrike og tidvis utfordrende lydbildet over tid. Det er selvfølgelig fullt mulig å sette pris på musikken uten et dypdykk, men om man tar tiden til hjelp og utforskeren i seg i bruk, kommer musikken og låtene til å vokse seg enda større og enda sterkere.

Men uansett lyttemetode vil den særegne trommelyden, de tidvis maniske gitardryssene, tangentenes evig jakt og ikke minst Matt Beringers følelsesladede vokal, på sikt mane fram stemninger det er vanskelig ikke å bli berørt av.

Å bruke litt tid på tekstene kan også anbefales. Måten de tidvis mørke og melankolske betraktningene brytes opp med både humoristiske og lett eksentriske innfall, tilfører plata en substans artister flest bare kan drømme om. Når Matt Berninger på «Walk It Back» synger «don’t go dark on me» kjenner jeg det langt inn i sjela.

Da jeg anmeldte bandets forrige album, «Trouble Will Find Me», sammenlignet jeg det å lytte på The National med å løpe alt man kan i slowmotion. En følelse som forsterkes etter å ha levd med «Sleep Well Beast» i over en uke. For både låtene og den litt seige og mørke produksjonen, krever at lytteren må få opp pulsen for at dørene til det magiske musikalske universet skal åpne seg.

Etter første lytting tenkte jeg at «Sleep Well Beast» var et fint, men noe ujevnt album. Men etter intens lytting synes jeg at alle låtene argumenterer så godt for både sin egen fortreffelighet og helheten, at jeg stort sett spiller plata fra A til Å.

Men som med album flest, dukker det opp enkelte låter som treffer litt ekstra hardt. Som for eksempel «Nobody Will Ever Be There», «The System Always Dreams In Total Darkness», «Walk It Back», «Carin At the  Liquor Store» og «Dark Side of the Gym». Fem låter som, foruten å slå fullstendig knockout på stort sett alt og alle, får meg til å innse at jeg burde løpe mer i slowmotion.