Plateanmeldelse: Rolling Blackouts Coastal Fever – «Endless Rooms» (album, 2022)
Da jeg vokste hørte jeg, mye takket være musikkblekka Beat, på veldig mye musikk fra Australia. Artister som The Church, The Go-Betweens, The Triffids, The Saints, Mental As Anything og Nick Cave, for å nevne noen, fikk tidvis svært mye spilletid i kjellerstua som nå dessverre er en saga blott.
I 2018 dukket det opp et australsk band jeg aldri hadde hørt om tidligere. Bandet het Rolling Blackouts Coastal Fever (RBCF) og plata bar tittelen «Hope Downs». Et album som var så til de grader imponerende, at Popklikk-redaksjonen kåret det til årets beste utenlandske album da 2018 ble oppsummert. At tankene titt og ofte gikk til de tre første bandene nevnt ovenfor skadet selvfølgelig ikke.
Popklikk-Espen (den yngre) skrev i sin anmeldelse at han ikke hadde hørt en så bra gitarplata siden The Strokes debutalbum, og at han lot seg imponerer av at RBCF hadde hele tre gitarister som bytter på å synge låtene. Noe som tilførte plata en fin dynamikk og ekstra dybde. Han konkluderte med at «Hope Downs» bestod av sofistikert og framfor alt tidløs gitarpop.
Da oppfølgeren, «Sideways to New Italy», dukket opp i 2020, var spenningen til å ta og føle på i Poklikk-redaksjonen. Denne gangen var det Popklikk-Morten sin tur til å mene noe, og under overskriften «Nok en fulltreffer», skrev han blant annet følgende:
«Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle […] La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne.»
Da årets beste utenlandske plater skulle kåres, landet «Sideways to New Italy» nok en gang på pallen, kun slått av Daniel Romano’s Outfit og Waxahatchee. Den litt sure fjerdeplassen gikk til Bob Dylan.
Og nå har «Endless Rooms, bandets tredje full-lengder, endelig landet. Og for en stilfull og nydelig gjennomført landing det har blitt! Godt hjulpet av medprodusent Matt Duffy, har RBCF jobbet fram et stringent og krystallklart lydbilde der bandets viktigste våpen – gitarene – virkelig får skinne. Om du er glad i el-gitarer som dundrer avgårde, både synkront og hver for seg, er «Endless Room» en plate du bare må ha. Bandets tre gitarister og låtskrivere, Fran Keaney, Tom Russo og Jim White, har gravd fram en magisk trylleformel der alt virker så naturlig og avstemt at man som lytter blir fullstendig oppslukt av musikken.
Sammenlignet med sine to forgjengere, krever «Endless Rooms» litt ekstra lyttetid. Flere av låtene oppleves umiddelbart som ganske likelydende, men etterhvert, når nyansene faller på plass, vokser alle låtene for hver gjennomlytting. Og etter fire-fem runder, fremstår «Endless Room» som nok et lite mesterverk.
Samspillet mellom el-gitarer, bass og trommer er så tight at det knapt kan gjøres bedre. Låtene gynger avgårde i et forrykende, men likevel behagelig tempo. For å utvide lydbildet en smule, dukker det opp både synth, orgel og glockenspiel underveis.
Selvom RBCF etter tre helstøpte album, høres mest ut som seg selv, går fremdeles tankene til band som The Go-Betweens og The Church. På « Endless Rooms» er det umulig ikke å nevne band som Television og The Dream Syndicate som mulige inspirasjonskilder. Tittellåta høres ut for eksempel ut som en herlig miks av RBCF, Television og The Knack.
Av nye band leker Kiwi jr. og Ducks Ltd. rundt i den stort sett den samme musikalske lekegrinda som RBCF. To band som fortjener din oppmerksomhet om du ikke allerede kan dem utenatt.
Det skal ikke benektes at jeg i begynnelsen brukte mest tid på platas tre mest umiddelbare spor, «The Way It Shatters», «My Echo» og tittellåta, men nå, sånn cirka 14 dager etter første gjennomlytting, står alle låtene pent plassert på øverste hylle.
Foto: Playground Music (prom0)
