I går var det 53 år siden The Byrds ga ut «The Notorious Byrd Brothers» (1968).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Columbia Studios i Hollywood med Gary Usher som produsent. Han produserte også «Younger Than Yesterday» (1967) og «Gene Clark with the Gosdin Brothers» (1967) etter at Clark forlot The Byrds i 1966.
Da plata ble spilt inn var det mye kaos og krangling. David Crosby fikk sparken i oktober 1967 og trommeslager Michael Clarke dro sin vei midtveis i innspillingen. Gene Clarke kom tilbake til bandet på en snarvisitt, men stakk før plata var ferdig. Da plata var ferdig var det derfor bare Roger McGuinn og Chris Hillman tilbake.
Likevel ble det en veldig god plate. Musikalsk er albumet toppen av den psykedeliske perioden til The Byrds, der de blanda folkrock, psykedelisk rock, country, elektronisk musikk og jazz. På grunn av den interne uenigheten er det en lang rekke musikere deltar på plata med strykere, messingblåsere, harpe, piano, Moog pluss litt til.
Og den Moog-en var noe nytt i lydbildet til bandet. The Byrds var faktisk en av de første artistene som brukte Moog på plate. McGuinn hadde først oppdaget Moog-instrumentet under Monterey Pop Festivalen i 1967, der instrumentskaper Robert Moog hadde satt opp en bod for å demonstrere instrumentet for musikerne som spilte på festivalen.
Nytt var også bruken av pedalsteel. Den ble traktert av Red Rhodes, som visstnok skal ha lært seg å spille dobro da han bare var 5 år, men som byttet til pedalsteel da han var 15. En habil musiker med andre ord. Jobben i studio med The Byrds var en av hans første store oppdrag. Han spilte senere på plater med artister som James Taylor, Joan Baez og Linda Ronstadt.
Ifølge McGuinn var plata «kind of Beatles-inspired». Og det hører vi jo allerede i starten på plata i sangen «Artificial Energy» der han synger «Sitting all alone now / I took my ticket to ride».
Selv om det var kaotisk tider var samarbeidet mellom McGuinn og Hillman på topp. Til og med låtene de skrev sammen med Crosby er fine til tross for all kranglinga.
Jeg synes (nesten) alt The Byrds har gitt ut er bra, og «The Notorious Byrd Brothers» er blant de beste. For de var virkelig notoriske. Og til tross for hyppige utskiftninger av bandmedlemmer og mange stilarter, er det aldri tvil om at det er The Byrds du hører.
Låter som «Natural Harmony» og «Tribal Gathering» er blant bandets aller beste i mine ører. Og «Wasn’t Born to Follow» er dessuten en god pekepinn på hvor bandet var på vei med utgivelsen av «Sweetheart of the Rodeo» bare syv måneder senere.
Jon Landau skrev i Rolling Stone: «When the Byrds get it together on record they are consistently brilliant.» Det er sånne omtaler jeg liker. Han fortsetter:
«Their music is possessed by a never-ending circularity and a rich, child-like quality. It has a timelessness to it, not in the sense that you think their music will always be valid, but in the sense that it is capable of forcing you to suspend consciousness of time altogether.»
